Jeg var en overløper fordi jeg adopterte store deler av psykiatriens etablerte tenkesett. Først etter at jeg fikk kontakt med andre som har lignende erfaringer som det jeg har, har jeg virkelig forstått at det er mye galskap i den etablerte psykiatriens behandlingsmetoder. Jeg har vært kritisk i min bok “Kjærligheten spør ikke, den bare er” i den forstand at jeg faktisk har beskrevet hva slags behandling de ga meg på psykiatrisk sykehus i 1992. En behandling som for det meste besto i å medisinere meg med tvang. Jeg kaller det ikke behandling fordi det var mishandling. Lenge trodde jeg at det var slutt på eller i hvert fall nesten slutt på den formen for mishandling jeg ble utsatt for i 1992, men dessverre så er det mange steder fortsatt like ille. I et foredrag jeg holdt på den nasjonale konferansen for kontrollkommisjoner beskrev jeg min opplevelse av tvangsmedisinering. Foredraget finner du her.
Min holdning til medisiner har endret seg de siste to årene. Jeg har mye større tro på at det faktisk er mulig å greie seg uten medisiner gitt at jeg kan få en god behandling på mine egne premisser.
Det er mange jeg kan takke, men jeg må rette en hjertelig takk i særdeleshet til Gunn Helen Kristiansen, Inger Emilie Nitter og Jan Olaf Ellefsen for at dere har vært med å påvirke meg i en retning jeg kjenner er god og riktig for meg. Jeg har bevisst jaktet på personer som kan bidra med sin kunnskap slik at jeg kan få bedre innsikt og mer forståelse for hva som egentlig skjer i forbindelse med en psykose. Mitt siste “skudd” er Sean Blackwell. Han har en undervisning som er bygd på erfaringskompetanse. Veldig mye av det han underviser om går rett inn i hjerterota. Jeg vil nesten sammenligne det med et puslespill jeg har holdt på med siden 1992. Sean var en av de siste brikkene… Ja, jeg mangler helt sikkert noen flere viktige brikker til puslespillet: Kanskje er nettopp du en av de siste? Skjønt nå kan det høres ut for at jeg en dag blir ferdig med hele puslespillet, men det tror jeg ikke helt på.
Kanskje tar jeg feil, men jeg synes ikke det er mye forlangt å be om en behandlingsplass der jeg kan få trappe ned på medisiner for så å forsøke å slutte helt med medisiner. Dette stedet finnes ikke per i dag. Det jeg risikerer hvis jeg trapper ned på medisiner er å gå inn i en ny mani og psykose og da er veien kort til innleggelse på tvang og tvangsmedisinering. Den type risiko kan jeg bare ta, hvis jeg vet jeg har folk rundt meg som kan veilede meg hvis jeg trenger det. Sean Blackwell sier at å gi folk nevroleptika (anti-psykotisk medisin) er som å stappe en sokk i munnen på en som spyr. Når du tar sokken ut igjen, vil personen fortsette å spy.
YouTube-video “How to heal Bipolar Mania“ fra Sean Blackwell hvor han blant annet peker på at en psykose i utgangspunktet er en helende prosess. Dette er helt motsatt av å miste forstanden, ikke sant? Det handler heller om at du har blitt “styrtet inn i” den underbevisste delen av din forstand. Problemet i dag er at disse psykoseopplevelsene blir sett på som verdiløse, noe de faktisk ikke er. Tvert i mot gir en psykose en mulighet, for oss som opplever det, til å bli et helere menneske. Vi får muligheten til å integrere deler av det underbevisste opp i bevisstheten hvis vi får hjelp til å tolke disse opplevelsene. Det som er ille er at den gjengse oppfatningen blant psykiatere og annet psykiatrisk helsepersonell er at psykosen skal “fjernes”. Og at de av oss som opplever dette blir forklart at vi må ta medisiner resten av livet. Fordi vi blir gitt en forklaring som tilsvarer at en som har diabetes blir avhengig av medisiner resten av livet, og det samme skjer med de som har en “psykose-lidelse”. At vi har en kjemisk ubalanse, en biologisk genetisk feil eller lignende som gjør at vi trenger medisiner. Fordi psykosen ikke “får gå sin naturlige gang” og de som opplever den heller ikke får en mulighet til å se hva psykosen egentlig vil fortelle oss, om jeg kan si det sånn, så stanser dagens psykiatriske virksomhet opp de mulige tilfriskningsprosessene en psykose kan være. Den bipolare psykosen, som blir stoppet med medisiner, er en nødvendig prosess for å få muligheten til å bli et helere menneske! Det er mulig at også andre typer psykoser har den samme intensjonen, nemlig å få folk til å våkne for:
- kanskje å komme ut av et livsmønster de ikke har godt av å være i
- kanskje lever de i nære relasjoner som er skadelig for dem
- kanskje er den karriereveien de har valgt skadelig for deres psyke og kropp
- kanskje blir du gitt en mulighet til å frigjøre deg fra tidligere traumer
- mange kanskje’r kan det bli her… og hver enkelt må finne sine ”kanskje’r”
Sean sier at nesten alle de han har vært i kontakt med har hatt en eller “sak” med en av sine foreldre. Det kan f eks være så “enkelt” som at en av foreldrene har insistert på at barnet skal leve i henhold til foreldrenes ønsker, og ikke får muligheten til å gjøre egne valg. (En del har også opplevd seksuelle overgrep). De fleste han kjenner med bipolar lidelser har hatt en forelder som har vært “hard”. Sean har hatt kontakt med svært mange mennesker med bipolar lidelse, og jeg tror han kan uttale seg på et bredt grunnlag. Men selvsagt tenker jeg også at det er all grunn til å være forsiktig med en altfor stor vektlegging og kategorisering av ulike hendelser i livet som kan føre til bipolar lidelse. Uten å gå nærmere inn på Seans tanker rundt dette, så vil jeg tro at det han sier kan ha noe for seg. Han nevner også noe som gir veldig gjenklang hos meg, nemlig at mennesker i manisk tilstand er så følsomme at de kjenner på enhver persons emosjonelle stemninger… De må møtes med kjærlighet. De føler med en gang om du møter dem med kjærlighet eller med frykt. De må bli møtt på deres innerste opplevelser med respekt… (I dag er det sånn at det en psykotisk person forteller til en psykiater vil bli brukt for å klassifisere personen inn i en diagnose, og med diagnosen følger medisinene). Etter Seans erfaring kreves det minst to mennesker rundt en som opplever psykose og det kreves 24 timer i døgnet. De som skal følge prosessen de som gjennomgår psykosen må være 100 % tilstede.
Som Sean påpeker, prosessen for en støtteperson kan være vanskelig. Imidlertid så kan det være en stor gevinst å hente… Den personen som får muligheter til å gjennomgå psykose(er) uten å bli medisinert kan bli “gjenfødt” og få et bedre liv etter at psykosen(e) har fått vist de det er ment å gjøre. Jeg liker å sammenligne psykoser med å drømme i våken tilstand. Og drømmetydning har vært brukt av mange lenge for å få et lite innblikk i den ubevisste delen av oss (underbevisstheten). Kan det bli tydeligere enn en psykose, at det faktisk er en helingsprosess som er i gang? Hvis du vekker mennesker som sover i det de begynner å drømme lenge nok, så kan de bli psykisk syke. Hvorfor ikke se på psykosen som en kilde til opplysning? En kilde som kan lede til å få fram hendelser og tanker som har blitt fortrengt. Noen blir psykisk syke og andre blir fysisk syke og atter andre igjen blir syke både psykisk og fysisk av hendelser og tanker som fortrenges. Grip psykosen som en mulighet til å hjelpe folk til å få tak det de har fortrengt.
ALLE SOM OPPLEVER EN PSYKOSE TRENGER HJELP FOR Å GÅ IGJENNOM DEN PROSESSEN EN PSYKOSE ER. INGEN TVIL OM DET.
Jeg etterlyser denne muligheten i Norge! Kjære dere som tar tid til å lese min blogg eller andres blogger som gjelder det samme… Kan du bidra til å legge til rette for et medisinfritt psykosetilbud i Norge? Soteria House kan være et sted det går an å skjele til for å få ideer om hvordan det er mulig å tenke om behandling uten medisiner. Og sist men ikke minst: Spør oss som har psykoseerfaring om hvordan vi ønsker at et sånt tilbud skal fungere! Den erfaringsbaserte kunnskapen må snart tas på alvor!
I min bok stilte jeg spørsmål jeg ser at jeg begynner å få svar på. På side 101 står det følgende: “Alt det vi har fortrengt og som ligger lagret i underbevisstheten, kan kanskje i visse tilfeller komme opp i bevisstheten når man er psykotisk. Kanskje var det for meg blant annet snakk om fortrengte opplevelser jeg hadde hatt som barn, som kom opp i bevisstheten i psykotisk tilstand. Opplevelser som jeg overhodet ikke hadde vært i stand til å sette ord på og formidle i de aktuelle situasjonene. Ikke vet jeg, men det er tanker jeg har gjort meg.”
På side 99 står det følgende: ”Det å prøve å forstå årsaker og sammenhenger med tanke på manisk-depressiv lidelse har ikke vært enkelt for meg, men når det gjelder mekanismen i den manisk-depressive sykdommen, er min forståelse at jeg ubevisst glir inn i de maniske fasene for å unngå å ta depresjonen innover meg. Selve livet har rett og slett blir for vanskelig å forholde seg til. For meg kan det se ut for at jeg ikke har taklet å kjenne på at livet har vært vanskelig, og jeg har derfor ubevisst gått inn i den maniske tilstanden. Bruken av medisiner gjør at jeg nå forholder meg mindre intenst i forskjellige situasjoner. Hadde jeg vært umedisinert i de samme situasjonene, ville jeg etter all sannsynlighet taklet de dårligere. Ved å bruke medisiner flykter jeg ikke lenger like lett fra det situasjonene jeg er i, ved å bli manisk og psykotisk. Det kan fortsatt være slik at jeg takler disse situasjonene dårlig, men behovet for flukt minskes ved bruk av medisiner. Noe jeg dog har undret på er: Kan det være slik at hvis man blir medisinert med antipsykotiske medisiner, så er løpet kjørt i forhold til at man blir avhengig av medisiner? Kan det være sånn at fordi psykosen jeg opplevde i 1992 ble stanset ved hjelp av Cisordinol, og ikke “fikk gå sin gang”, så ble det biokjemiske systemet i min kropp gjort avhengig av medisiner? Fordi psykosen som ble stanset ved hjelp av medisiner den gangen, vil jeg for all framtid bli psykotisk hvis jeg en dag slutter med de medisinene jeg bruker i dag, men jeg har likevel en del spørsmål rundt den måten psykoser blir håndtert i psykiatrien. Og ikke minst: Kunne alle medisiner vært unngått helt om jeg hadde fått hjelp av en god samtaleterapeut på et tidlig tidspunkt i livet? Det er kanskje rart å stille slike spørsmål, men jeg gjør det allikevel.“
Ingen psykiatere har noen gang gitt meg andre svar enn at jeg må fortsette å ta medisiner. En kvinnelig lege jeg var hos før påske i år, mente at jeg selvfølgelig kunne prøve å trappe ned på den ene type antidepressivaen (Tolvon) jeg bruker om jeg ønsket det. Jeg har prøvd å trappe ned for noen år siden på den andre typen antidepressivaen (Cipramil) jeg bruker, men da får jeg abstinenser og blir deprimert. En lege jeg var hos for en del år siden svarte når jeg spurte om medisiner og om jeg kunne sammenligne det med å ha en russisk rulett. Svaret var at jeg helt sikkert ville oppleve å bli truffet. Jeg vil ikke ta sjansen på å slutte med de tre ulike medisinene jeg tar uten et behandlingstilbud hvor hensikte er at jeg kan komme for å trappe ned og å slutte med medisiner. Men fra at jeg ikke trodde det var mulig å slutte med medisiner, til å tro at det faktisk er mulig, har det vært en lang vei å gå. Så snart jeg finner et behandlingstilbud etter mitt ønske, så søker jeg dit. Men det er nok et stykke igjen til at jeg kan finne det.
Når det gjelder klassifiseringene av manisk psykose eller schizofrenilidelse som de to største psykosegruppene, så tror jeg at en dag vil ikke skillet på diagnosene være så tydelige som de er i dag. Jeg har snakket med flere som er diagnostisert med schizofrenidiagnose som har ganske like opplevelser som jeg har, og jeg er diagnostisert med bipolar lidelse (tidligere kalt manisk-depressiv lidelse). Og helt til slutt de fleste som er diagnostisert med bipolar lidelse har ikke en psykoselidelse. Bipolar lidelse er for sikkerhetsskyld inndelt i minst fire grupper og det er bipolar 1 som er psykose-lidelse.
(Skrevet av Siv Helen Rydheim, 22. juli 2010 og revidert 25. juli)
