Fra 2006 har jeg fungert som erfaringsformidler innen psykisk helse, og jeg har gitt ut boka (2008) “Kjærligheten spør ikke, den bare er“. I forbindelse med boka opprettet jeg en blogg der jeg spesielt har tatt høyde for å gi ut informasjon om tvang- og tvangsmiddelbruk i tillegg til boka. Denne bloggen ønsker jeg å bruke til å samle stoff om psykose og å peke på mulige alternativer til dagens form for behandling som gis fra spesialisthelsetjenestens psykiatri. Jeg er særlig opptatt av å peke mulige alternativer til tvangsbehandlingen med tvangsmedisinering. LA OSS FÅ VALGMULIGHETER! Eksempel på hvor galt det kan være, men også hvordan det kan snu fra virkelig ille til veldig bra.
I januar 2011 deltok jeg første gang på familiekonstellasjoner med Marta Thorsheim, Hellinger. Utbyttet har vært så stort at jeg har blitt med på å være praktisk tilrettelegger for familiekonstellasjoner i Finnmark, og jeg har startet på grunnutdanningen.
Jeg har samlet en del av mine artikler og foredrag på denne bloggen, og du finner disse her.
En forkortet “CV” følger her:
Forfatter av boka ”Kjærligheten spør ikke, den bare er” (2008), Bloggforfatter: http://sivhelenrydheim.blogspot.com/( nov 2008), http://sivryd.wordpress.com/ (juli 2010), http://www.endringer.blogspot.com (des 2010)
Nettsider med redaktøransvar eller nettsideeier: http://erfaringsnettverket.no (des 2010), http://creadores.no/ (des 2010)
Formidler av erfaringsbasert kunnskap fra psykisk helsefeltet: – som pasient i psykisk helsevern og bruker av kommunale tjenester, psykisk helsearbeid.
Undervisningserfaring fra Høgskolen i Finnmark, diverse større konferanser, Verdensdagen for psykisk helse, internundervisning ved distriktspsykiatrisk senter Vest-Finnmark. Undervisningserfaringen er som erfaringsformidler fra Mental Helse Finnmark.
-Senter for psykoterapi og psykososial rehabilitering ved psykoser – (SEPREP-utdanning, 2005-2007) brukerrepresentant og deltatt på all teoriundervisning.
Brukerrepresentant Helseforetakets klinikk for psykisk helsevern og rus diverse råd/utvalg, Distriktspsykiatrisk senter (leder brukerråd), kommunalt brukerråd psykisk helse (leder), NAV diverse prosjekter og /Vilje viser vei – Forum for arbeid og psykisk helse, prosjektleder (fra des. 2008) (Finnmarksnettverket)/avd.leder (fra aug. 2008-aug. 2011) Bikuben avd. Finnmark, ansatt i brukerstyrt(e) prosjekter/tiltak/virksomheter. Erfaringskonsulent i et skrive-prosjekt (2011-2012). Jeg har også vært involvert i Kultursenteret Sisa i Alta, som i oktober 2011 hadde fireårsdag.
Jeg har fra januar 2011-desember 2011 var jeg en av Erfaringskompetanse sine faste bloggere.
I 2011 fikk jeg skrivestipend fra SEPREP, noe jeg ble svært takknemlig for. Jeg elsker å skrive, men det er lite problem, og det er at det ikke er mulig å leve av det. Derfor var skrivestipendet kjærkomment.
Fra 2010 har jeg i tillegg til blogging levert artikler til:
Norsk tidsskrift for psykisk helsearbeid, “Hva er godt psykisk helsearbeid”.
Dialog, som er SEPREPs bulletin.
Impuls, tidsskrift for psykologi. (Jeg ble forespurt med bakgrunn i denne bloggen å skrive om tvang, og artikkelen blir publisert på nyåret i 2012.)
Jeg har fra 2004 vært medlem av organisasjonen Mental Helse (MH) og jeg har vært tillitsvalgt fra 2005-2008 i MH. Fordi jeg ble ansatt i et Mental Helse prosjekt, kunne jeg ikke samtidig være tillitsvalgt. MH er en organisasjonen som jobber bredt i forhold til psykisk helse, og vi trenger en organisasjon som gjør det. Jeg valgte å melde meg ut av Mental Helse i juni 2011 i forbindelse med at Paulsrudutvalgets innstilling ble lagt fram. We shall overcome (WSO): Her har jeg vært medlem i noen år, og med i sentralstyret fra våren 2011.
Hovedårsaken til at jeg meldte med inn i WSO er at de jobber spisst i forhold tvangsproblematikk, og det er en liten organisasjon sammenlignet med MH, men den er landets eldste. I Hvite Ørn er jeg også medlem, og det er en ny organisasjon som jeg synes er et interessant tilskudd. Bipolarforeningen Norge er ny, og jeg er litt spent på hva de vil jobbe med framover, og ikke minst er jeg spent på om fokus på legemidler får for stor slagside. Det gjenstår å se.
Det som er viktig er at de organisasjonene som finnes kan samarbeide om arrangementer og saker det kan være naturlig å samarbeide om. Amaliedagene i Oslo er et eksempel på at flere organisasjoner samarbeider. Et samarbeid som pågår er å prøve å starte opp et alternativt behandlingstilbud. “Dugnad for frihet“.
I forbindelse med skriveprosjektet (2011-2012) ble det opprettet en gruppe på Facebook, Erfaringsnettverket. Hvis du har en Facebookprofil og er logget inn, så vil du kunne lese det som står der, men for å legge ut saker og/eller kommentere, så må du be om å bli medlem. Erfaringsnettverket har mange aktive medlemmer, og det er en facebookgruppe der folk kan ta opp hva de måtte ønske, og de aller fleste får svar/kommentarer på det de tar opp.
I MHs “leir” har jeg fått inntrykk av at mange mener det bør være en stor organisasjon for å bli sterkere sammen… men jeg tror ikke på tanken om én stor organisasjon. Jeg vet ikke om det er maktkamper innenfor bruker, pårørende- og interesseorganisasjoner, slik jeg har opplevd det i fagbevegelsen, men det skulle ikke forundre meg om det også forekommer at det er maktkamper i organisasjonene også. Derfor tenker jeg for eksempel at kanskje Jan Magne Sørensen ikke ville funnet en plass i MH. Han har for “unge” ideer. Han gjør en utmerket jobb i Hvite Ørn. Heia Jan Magne! MH ble startet opp fordi en del av medlemmene i WSO ikke fant seg til rette der. Ja, så MH burde historisk sett se og forstå at det er rom for flere organisasjoner. En organisasjon for alle er utopisk, slik jeg ser det.
HURRA FOR ET FARGERIKT FELLESSKAP!!!
Og jeg føler meg hjemme i alle organisasjonene. Landsforeningen for pårørende har jeg ikke nevnt, men det er også en viktig organisasjon for de som har pårørendeansvar og erfaringer med det. Det å samarbeide tror jeg er mer fornuftig enn å slå sammen alle de mindre organisasjonene til en stor. Det nyeste organisasjonstilskuddet på stammen er
Norsk foreningen for psykisk helsearbeid, og ja, jeg har meldt meg inn der også! Tidsskriftet som har eksistert noen år: Her finner du en leder i Tidsskrift for psykisk helsearbeid om TVANG OG TILGJENGELIGHET.
I år har jeg også meldt meg inn i et politisk parti: Kristelig Folkeparti, som er et parti med verdier som er viktige for meg. En sak de tok opp var f eks forslag om å redusere bruken av tvang i psykisk helsevern. Og jeg har sendt noen få saker til alle medlemmene i helse- og omsorgskomiteen på Stortinget, den eneste som har svart på henvendelsene er Laila Dåvøy fra Krf.
Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse samler årlig brukerorganisasjonene og de brukerstyrte sentrene til en konferanse. Det er nyttig for å bli kjent med hverandres arbeid. September 2011-juni 2012 har jeg en avtale med Erfaringskompetanse som prosjektmedarbeider i ca 20 % stilling. Å være brobyggere mellom fag og erfaring er noe de utvikler, og jeg liker utviklingen med Kunnskapsbasen og andre oppgaver de har. Ja, jeg er spent på hvordan de kommer til å jobbe framover. Jeg synes Erfaringskompetanse har blitt mer spenstig det siste året, og tenker f eks på denne kronikken.? Vi har også et Nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsearbeid i kommunene (NAPHA) og de har 3-4 ansatte som er ansatt som har erfaringskompetanse fra psykisk helse-feltet. Jeg er spent på utviklingen både ved disse to sentrene og jeg prøver også å følge litt med på det som skjer ved Tvangsforskningsnettverket. Jeg har tipset dem om boka jeg har skrevet hvor jeg beskriver min opplevelse av tvang, og jeg har spurt om ikke de kan ta inn på sin nettside tips om litteratur og blogger som skrives og drives av oss med erfaring fra opplevd tvang. Men så vidt jeg kan se har de ennå ikke laget noe på sitt nettsted om det. Jeg har deltatt på tre konferanser som har vært arrangert av tvangsforskningsnettverket, men jeg stiller meg litt tilbakelent og lurer på om de ser sine muligheter i forhold til å invitere inn i sine konferanser flere med erfaringskompetanse på tvang. Dette for å få/gi en mulighet til at forskning på tvang ikke startes opp uten at det er folk med erfaring fra å ha vært utsatt for tvang med på forskningsprosjektene og de må også være med i planleggingsfasen.
Det ble startet opp et studium fra høsten 2010 i Buskerud. Studiet henvendte seg til forskningsinteresserte personer med egenerfaring innen psykisk helse, og klinikere eller forskere. Jeg kjenner to med egenerfaring som fulgte dette studiet, og begge anbefaler neste kull, som startes opp våren 2012.
Ja, jeg er kritisk, og ja, jeg er utålmodig. Jeg er 1955-modell, og når jeg var 30 år kunne jeg aldri greid å engasjere meg på den måten jeg nå gjør. Jeg er tålmodig utålmodig blitt… og så har jeg lært å kutte ut engasjementet der jeg over år ikke greier å se noen endringer.
Det må være drypp av endringsvilje å spore for at jeg skal henge med i årevis. Jeg er gjerne med å bidra der jeg ser det skjer endringer for mennesker som i dag opplever
- å bli oversett og overhørt av behandlere i psykisk helsevern til tross for at de har helt forståelige og relevante ønsker
- som det blir begått overgrep mot i psykisk helsevern i form av tvang
Mennesker som opplever psykiske helseproblemer har muligheter til å omskape sine problemer til å bli ressurser, noe som innenfor selvorganisert selvhjelp har en viktig vektlegging. Fra mars 2010 til november 2011 har jeg vært deltaker i en selvorganisert selvhjelpsgruppe, som møttes ved hjelp av telefon og skype. I gruppa valgte jeg å gå inn med grensesetting som mitt problem. Det har vært utbytterikt, og fint å dele et stykke liv sammen med de andre deltakerne i gruppa.
Mange flere kan finne tilbake til sine iboende ressurser, og jeg vil gjerne bidra til at mennesker finner sine ressurser og får anledning til å ta dem i bruk, om det er det de ønsker. Har du et problem, så har du også kunnskap. Og det er her erfaringskunnskapen er viktig.
En viktig og gledelig artikkel ble publisert 05.11.2011 på Webpsykologen om “Lidelse som mulighet”, skrevet av: Psykolog Sondre Risholm Liverød og artikklen finner du her.
Jeg venter på det skal skje holdningsendringer, men jeg er redd det må bli noen jordskjelv før en del av de som har inngrodde holdninger som bare fører til at de “hjelper” folk til å konservere de problemene de har. Det må bli vilje til å åpne seg for nye måter å møte mennesker i krise på. Og når det er sagt, så finnes det en del “fyrlykter” i landet vårt, som viser vei. Det er viktig at noen går foran! Og siden jeg selv bor i Finnmark, vil jeg trekke fra den nærmeste fyrlykta, som er i Tromsø ved PSTO (Psykiatrisk senter for Tromsø og omegn), som er et tilbud til befolkningen i Tromsø, Karlsøy, Balsfjord, Storfjord og Lyngen med totalt 81.093 innbyggere pr. 1 januar 2011. De var de første i Nord-Norge som ansatte erfaringskonsulent og de første i Nord-Norge som innførte brukerstyrte senger. De går foran, og jeg håper virkelig at den fyrlykta de representerer vil bli så tydelig at andre MÅ følge på.
Har du tanker om det jeg har skrevet, så ta gjerne kontakt på e-post: sivryd@gmail.com eller legg inn en kommentar her på bloggen.
———————————
Artikler og foredrag. Og der finner dere blant annet et redigert videoopptak av mitt foredrag under Amaliedagene 2011.
(Skrevet av Siv Helen Rydheim, 22. juli 2010 og revidert 20.11.2011)
Hei.
Jeg vil gjerne gjøre deg oppmerksom på en film jeg har laget, som har premierevisning på Filmens hus i Oslo, Dronningens gate 16, 11.januar 2012, kl.18. Velkommen. Legger ved informasjon om filmen:
Mvh Ann Coates, regissør/produsent.
”Hannah – et liv i to virkeligheter”
I dokumentarfilmen ”Hannah – et liv i to virkeligheter” møter vi Hannah Petrie (nå 26), som har hatt diagnosen schizofreni siden hun var 18 år. Hun lever i to dimensjoner: i vår kjente virkelighet og i en verden vi andre ikke ser. Men hun ble ikke tatt på alvor og forstått, da hun som ung jente fortalte hva hun opplevde. Etter fem år fikk hun diagnosen paranoid schizofreni og den hjelpen hun trengte. I 2007 ga hun ut boka ”Ung jente”, der hun skildret livet med en alvorlig psykisk lidelse.
Vi følger Hannah mens hun bygger opp et liv som ung voksen kvinne. Hun forsøker å ”slippe oss inn” i sin verden ved å beskrive sine indre opplevelser på en autentisk og reflektert måte.
Vi møter henne i forskjellige situasjoner på mange arenaer: hjemme hos familien i Holmsbu, i leiligheten i Drammen og på Vestre Viken, der hun har vært innlagt en rekke ganger. Likedan på Bergfløtt Behandlingssenter, der hun har bodd og vært til behandling. Vi får også innblikk i morens tanker om det å ha en psykisk syk datter.
Forskning viser at jo raskere behandlingen av schizofreni kommer i gang, jo større er sjansen til stor bedring. Alle kan bli bedre, understreker forsker og overlege Paul Møller.
Han har utviklet en behandlingsmodell der pasientens egne opplevelser av sykdommen står vesentlig sterkere i fokus enn det som er vanlig. Gjennom tett samarbeid og samtaler kan mange pasienter ledes inn i en dypere forståelse av psykosen og seg selv, og få bedre muligheter til å revurdere holdningene sine til sykdommens innhold og til vår felles virkelighet.
Hannah fikk en kort periode tilbud om behandling etter denne fenomenologiske modellen. Den ble benyttet i Vestre Viken i 7 – 8 år, og ble godt mottatt av pasienter og foreldre. Nå praktiseres kun deler av den sporadisk, for i 2007 ble Utredningsenhet for psykose nedlagt for å spare penger. Møller har håp om å få modellen i gang igjen i forbindelse med en kommende full gjennomgang av psykosetjenestekjeden i Vestre Viken.
Det spesielle i filmen er Hannahs evne og vilje til å beskrive sine opplevelser.
Filmen er på 51 minutter og selges på dvd med norsk eller engelsk teksting, og kan bestilles fra ann@coates-productions.no og Psykiatrisk Opplysning i Stavanger: psykopp.no
Manus/regi: Ann Coates, foto: Ann Coates/John Lerskau, lydetterarbeid: Knut Halmrast, musikk: Hans Graasvold/Jan Hammerstad og produsent: Coates Productions
Tusen takk for nyttig informasjon!