Min frihet

Frihet er

- å kunne tenke høyt

- å vise usikkerhet, men

- å vise usikkerhet krever styrke

Frihet er

- å tørre å spørre

- om de virkelige følelsene

- bak de fornuftige ordene

- å ta konflikten mellom

- følelsene og fornuften på alvor

Frihet er

- å bevege seg sammen med andre

- uten å måtte tydeliggjøre

- grensene for ofte

SHR, 1987

Min frihet i 2010 er ikke så ulik det den var i 1987… Det er fortsatt viktig å ha muligheten til å tenke høyt og å vise usikkerhet. Det kreves fortsatt styrke i noen sammenhenger å tørre å vise usikkerhet. Det å tørre å spørre om de virkelige følelsene bak fornuftige ord er jeg fortsatt redd for. Ikke så sjelden kan jeg fortsatt kjenne på usikkerheten når det dobbelkommuniseres. Folk sier en ting og kroppen deres viser at de innerst inne mener noe annet. Og det gjelder ikke bare “de andre”. Det gjelder også meg sjøl: I noen sammenhenger kan jeg kjenne det i magen at jeg sier noe annet enn det jeg egentlig føler er mest “sant” for meg. Sist skrev jeg at frihet er å bevege seg sammen med andre uten å måtte tydeliggjøre grensene for ofte. Ja, fortsatt er det sånn. I min innerste sirkel vil jeg ikke sloss for mye. Jeg vil ha muligheten til å være meg selv og jeg vil helst slippe å drive med grensesetting. I praksis betyr det at jeg har det greiest når jeg lever alene.

Men i det offentlige rom der kan jeg være tydelig og når jeg tenker det offentlige rom, så tenker jeg umiddelbart på “tvangssaken”. Det har snart gått 20 år siden jeg første gangen var innlagt på tvang og ble utsatt for mishandling med tvangsmedisinering og reiming, men det sitter i kroppen ennå og det sitter langt fram i mine tanker og reaksjoner. 1992 var jeg innlagt på tvang og ble tvangsmedisinert. I 1994 var jeg innlagt på tvang, men da tok jeg medisiner “frivillig”. Jeg skriver frivillig i hermetegn fordi jeg tok medisinene med tanke på hva som skjedde første gangen jeg var innlagt. i 1996 var jeg innlagt på tvang og tok medisiner frivillig. Jeg visste hva som ville skje hvis jeg ikke tok medisiner. Fra 1998 har jeg brukt samme type medisiner, det vil si i mer enn 12 år. Jeg bruker heldigvis ikke anti-psykotisk medisin, men en type medisin som også epileptikere bruker. I tillegg bruker jeg to ulike typer anti-depressiva.

Mitt ønske nå er at det startes opp et behandlingssted der jeg kan komme for å trappe ned på medisinene for så å slutte helt. Jeg vet at jeg risikerer å bli manisk og psykotisk, og kan derfor ikke slutte med medisiner før jeg vet at det finnes et sted jeg kan få behandling på mine premisser. Se “Dugnad for frihet”

Og tro meg på at det er mange andre som ønsker det samme. Vi ønsker oss frihet fra tvang og frihet fra medisiner. Samtidig ser vi at det kan være godt å et ”asyl” å komme til hvis og når vi har behov for det. Men det viktigste er antagelig at det i alle nærmiljøer finnes muligheter for å få hjelp. Hva slags type hjelp som er best vil være veldig individuelt. For min del fungerte det kjempegodt i den perioden jeg bodde i Alta, hvor jeg fikk muligheten til å gå i samtaler med en sosionom som var ansatt i kommunalt psykisk helsearbeid (2004-2008). Hvilken utdanning vedkommende har tror jeg har mindre betydning, men jeg ser ikke bort i fra at sosionomer er mindre opptatt av medisiner enn det f eks en sykepleier er. Men først og fremst er det viktig å ha kjemi med den jeg skal gå til samtaler hos.

I 1994 ble jeg anbefalt å bruke den anti-psykotiske medisinen *Trilafon depot i 5 år. (Det skjedde på poliklinikken ved Åsgård sykehus i Tromsø). Takk for at jeg har ei mor som så at det umulig kunne være riktig at jeg skulle dopes ned på den måten.

(*Trilafon depot vil si en sprøyte hver 14. dag)

Min frykt har vært de dype og lange depresjonene jeg har opplevd. Men før jeg i det hele tatt kom i kontakt med psykiatrien, hadde jeg også opplevd opp og nedturer. Depresjonene var aldri så langvarige som de ble etter at jeg hadde blitt tvunget til å ta anti-psykotiske medisiner.

Jeg kommer til å gå igjennom YouTube-undervisningen til Sean Blackwell flere ganger, men det jeg har sett og hørt så langt gir meg håp. Psykiatrien som “vesen” har aldri gitt meg håp. Det gir meg håp å høre og se at andre jeg har kommet i kontakt med greier seg uten medisiner. Og de som greier seg godt gjør det som oftest på tross av det de har mottatt av “hjelp”, ikke på grunn av den “hjelpen” de har mottatt.

Sean Blackwell sier i sin video på YouTube noe om hvordan støttepersoner kan takle å være tilstede “her og nå” med en som gjennomgår en psykose.

11. Bipolar Disorder and Consciousness Part #3: How to Support an Episode

Siv Helen Rydheim, 24. juli 2010