Paulsrudutvalget

Som det framgår i et intervju med Erfaringskompetanse.no, som du kan lese her, er jeg svært skuffet over at Paulsrudutvalget ikke gikk lenger i forhold til tvangsmedisinering. Jeg er også meget skuffet over at Mental Helses representant sammen med flertallet underskrev på en merknad til Hege Orefellens (WSO) dissens. Hege Orefellen skriver øverst i sin dissens:

«Jeg er ikke interessert i å spise smuler av medfølelse fra bordet til en som ser på seg selv som min herre. Jeg vil ha hele menyen av rettigheter.» Kilde:  – Desmond Tutu
Det synes jeg er en fin stadfestelse, og vi som kjemper i mot tvangsloven, som gir muligheter til tvang og tvangsmedisinering, kan på mange måter trekke ut eksempler fra den kampen som ble ført i Sør-Afrika for at det skulle bli like rettigheter uavhengig av hudfarge. Vi kan også trekke linjer til kampen kvinner har ført for å bli likestilt med menn.
Hvordan: Vi er mange som mener at skadevirkningene fra psykiatriske medisiner er store, og det sier vi ut fra egne erfaringer og det har også framkommet gjennom forskning. Det er svært traumatisernde å oppleve å bli tvangsmedisinert. Dette kaller de omsorg og behandling. Det er omtrent som å slå og sparke et lite barn og samtidig si at du gjør det av kjærlighet. Vi får ikke behandling. Vi blir utsatt for mishandling!
I SINTEFs rapport A4572 –

Delrapport 1
Brukerorienterte alternativer til tvang i
sykehus – en presentasjon av
internasjonal og nasjonal litteratur
 ved Reidun Norvoll. (Side 29) står det følgende:
«»3.5.3 Traume-informert behandling og omsorg (”care”)

I flere av artiklene blir behovet for tvangsreduksjon og alternativene begrunnet med det de kaller den voksende vitenskapelige kunnskapen om ”trauma- informed care” (Huckshorn 2004, 2007, Visalli og McNasser, Cusack et al 2003, Bonner et al 2002, Fruh et al 2005). Bakgrunnen for den økende oppmerksomheten er forskning som viser at det finnes en stor forekomst (opp til 98%) av traumatiske livshendelser for mennesker med psykiske lidelser og som er innlagt i institusjon.

Man mener så at tvang kan skape traumer eller post-traumatisk stress syndrom som gir alvorlige ettervirkninger. Behandlings- og omsorgssystemene bør dermed bygge inn en tenkning om at tvangsmessige eller voldelige handlinger potensielt kan føre til retraumatisering og/eller skape nye traumer og derfor bør unngås.

Cusack et al (2003) og Fruh et al (2005) finner for eksempel at mange pasienter med tidligere livstraumer opplevde traumatiske eller skremmende erfaringer under sykehusinnleggelsen. Disse hendelsene hadde ført til at de hadde opplevd seg ydmyket, ulykkelig og redde. Dette var spesielt tilfelle hos pasienter som hadde vært utsatt for tvang eller isolat. Erfaringene omhandlet blant annet å bli utsatt for eller se fysiske overfall (av medpasienter eller personalet), å bli hentet av politi, tvangsinnlagt, seksuelle tilnærminger, oppleve personell som snakket nedlatende til pasienter, eller det være innelukket med svært dårlige eller sinte medpasienter. For flere hadde tvangsbruken vekket til live tidligere traumer. Kun 23 % hadde snakket med personalet om disse erfaringene, men satte pris på å diskutere dem i intervjuene. Resultatene taler for å unngå slike hendelser i avdelingene, samt at personal og pasienter snakker mer sammen om disse ting. Frueh et al (2003) viser også hvordan pasienter kan ha traumatiske og skadelige opplevelser under sykehusoppholdet pga erfaringer med politi ved innleggelse, personalet eller andre medpasienter.

Vekten på traumer har ført til at man understreker viktigheten av ”traumeinformerte systemer” som er rettet mot å unngå å skape skade. Gitt pasientenes tidligere historie, må avdelingene utformes slik at de er klar over de potensielle alvorlige konsekvensene av traumatiske, skremmende og ydmykende erfaringer under sykehusopphold. Det trengs derfor økt kontroll av sykehusvirksomheten, sensivitetstrening av personalet og reduksjon av tvangsbruk.»

Psykoser kan også være utløst av et traume, og dette forsterkes ytterligere ved at folk blir re-traumatisert i forbindelse med tvang. I tillegg vet man, som det står i Klassekampen(Ragnfrid Kogstad). «Psykiater Astrid B. Birkenæs si doktoravhandling dokumenterte i 2008 at pasientar i psykisk helsevern lever 10 til 30 år kortare enn folk gjer elles, der vart det særleg lagt vekt på at desse pasientane er særleg utsette for hjarte- og karsjukdommar, og kvinner meir enn menn.- Dette er også kartlagt internasjonalt, først registrert i ti delstatar i USA, og seinare stadfesta i land etter land, og tendensen er at levealderen for desse pasientane går ned, medan den aukar for andre. Dette kan berre forklarast med fysiologiske og psykiske biverknader av medikamentbruk, men den samanhengen blir ofte usynleggjort, seier Kogstad.»

Hvordan kan det fortsatt forsvares at vi skal ha en lov om psykisk helsevern som fører til at tvangsmedisinering er regelen og ikke unntaket? Det flikkes på innholdet i loven, men det er tvilsomt om det vil føre til store endringer. Et juridisk bindende psykiatrisk testamentet har heller ikke utvalget gått inn for å innføre. Til stor skuffelse, det også.
I nettmøte med Paulsrud i dag, kom følgende spørsmål opp:

8. Fra: Arve Kirkevik
Spørsmål: Kvifor gjekk ikkje utvalet inn for å gjera psykiatrisk testamente juridisk bindande? Eg gjorde psykiatrisk testamente kjent for eit breitt publikum i 1998, i samband med arbeidet med den nye psykisk helsevernlova.http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=7661

Det vart avvist også den gongen. Dei praktiske problema det vert hevda knyter seg til psykiatrisk testamente, er bagatellar i høve til dei menneskerettslege problema som fylgjer med tvangsmedisinering. Kvifor har ikkje utvalet sett det i dette perspektivet?

Svar fra Kari Paulsrud:
Dette er et spørsmål som utvalget diskuterte nøye knyttet til lovreguleringen av antatt samtykke. Vi innhentet bl.a. informasjon om tysk lovgiving hvor det er innført ordninger med bindende forhåndserklæringer. Som du ser av forslaget ønsker utvalgets flertall å legge stor vekt på det pasienter har ment om tvungent vern og behandling. Vi fant at det fortsatt var så mange juridiske problemstillinger knyttet til en ordning med psykiatrisk testament, at det ikke ville være mulig å foreslå at disse skal være juridisk bindende i denne omgang.»

Hva er det som gjør det så vanskelig å få gjennomslag for dette – i denne omgang? Hvorfor kan det bli enklere i en – neste omgang? Og hvor mange lovutvalg og omganger skal det bli før mishandlingen opphører? Vi ønsker oss behandling og omsorg, ikke mishandling. Og svært mange som opplever å være tvangsinnlagt og blir tvangsmedisinert, opplever dette som mishandling.

Erfaringskompetanse sitt nettmøte 22.06.2011 med Paulsrud, spørsmål og svar finner du her.

 

Om Siv H Rydheim

Skribent: http://sivhelenrydheim.blogspot.com/( nov 2008), https://sivryd.wordpress.com/ (juli 2010), http://endringer.blogspot.com/ (des. 2010) https://traumeinfo.wordpress.com/ (feb. 2015)
Dette innlegget ble publisert i Ukategorisert og merket med , , , , , , , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s