Makt og avmakt – tvang i psykiatrien

VG har konsentrert seg om å avdekke lovbrudd i forbindelse med den delen av tvangspsykiatrien som dreier seg om beltelegging. Det er toppen av isfjellet. VG publiserte nylig en sak om Helse- og omsorgsministerens innlegg på Kontrollkommisjonens årlige konferansen som ble avholdt i uka som gikk. Innledningsvis står det i VG:

«Nesten ingen klager på at de har blitt lagt i belter mot sin vilje. Av de som faktisk gjør det, får nesten ingen medhold. Helseministeren ber kontrollkommisjonene om å begynne å gjøre jobben sin.

Alvorlig psykisk syke pasienter har rett til å klage på behandling, tvangsinnleggelse og bruk av tvangsmidler som reimseng og transportbelter.»

I hvilken grad handler dette egentlig om at Kontrollkommisjonene må begynne å gjøre jobben sin? Med hensyn til rettssikkerheten er jeg enig i at Kontrollkommisjonene må gjøre den jobben får de lønn for å gjøre. Spørsmålet er om de kontrollsystemene som skal ivareta rettssikkerheten til denne pasientgruppa er altfor komplisert?  Har lovverket de skal forholde seg til gått ut på dato for lenge siden? Ja, er mitt svar på det.

Kontrollkommisjonskonferansene

Høie hadde i utgangspunktet ingen planer om å bidra på Kontrollkommisjonskonferansen. Så lite prioritert område er dette. Det var oppslag i VG som bidro til at han prioriterte dette framfor noe annet.

I 2009 ble jeg invitert til den årlige Kontrollkommisjonskonferansen og i forkant av det gjorde jeg noen undersøkelser angående Kontrollkommisjonen og Fylkeslegen. Fylkeslegen er klageorgan når det gjelder tvangsmedisinering. Det var nedslående hvor vanskelig det var bare å få ut statistikker. Dette tok jeg opp i forkant av konferansen med Helsedirektoratet, og jeg tok det opp på konferansen. Det jeg bl a påpekte var de manglende statistikkene, og jeg stilte spørsmål ved om kontrollsystemet m h t rettssikkerhet hadde gått ut på dato. Det er altfor innfløkt for de som ønsker å klage, og det er ikke gjennomsiktig for de som ønsker innsyn. Helsedirektoratet svarte at de jobbet med saken for å få bedre statistikker. Nå har VG gjort den jobben Helsedirektoratet burde gjort for lenge siden, så takk, igjen, til VG!

Makt og avmakt 

For å si noe om makt og avmakt vil jeg bruke mine egne erfaringer som tvangsutsatt på 1990-tallet. Jeg var utsatt for en overmakt i forbindelse med tvangsinnleggelse, reiming og tvangsmedisinering i 1992.

At vi ikke har kommet lenger når det gjelder forståelse og behandlingsalternativer for voksne som kommer i kontakt med psykiatrien i 2016 er nesten utrolig. Har det med manglende vilje til endring og skjeve maktforhold å gjøre? Kanskje både lokale ledere og personalet «på gulvet» er i avmaktssituasjon?

Det meldes om store lokale og regionale forskjeller og om enkeltprosjekter der de har fått ned tvangen, så det vises at det er mulig. På noen områder virker det som det har blitt verre. At det har blitt verre tror jeg kan skyldes at det har vært store kutt i psykiatrien, og ennå større skal det bli fra 2017 når Samhandlingsreformen skal trå i kraft. Alt er allerede skåret helt inn til beinet.

 

Hva slags arbeidsforhold har de ansatte?

Jeg hørte f eks at et sted hadde personalet hatt to dager i året da de reiste til et sted for å ha en faglig samling. Det ble det slutt på for noen år siden. Hvilke forhold arbeider de ansatte i psykiatrien under? Kanskje er det på tide å begynne å forske på det? Hva skal til for at oppdatering på kunnskapsbaserte metoder blir en del av hverdagen for ansatte? Har de rom for å sette seg inn i og videre rom for å praktisere metoder som med hell brukes andre steder?

Eksempelvis så produserer RVTS Sør mye godt faglig materiale, som har fokus på traumebevisst omsorg. Hvilke ansatte i voksenspsykiatrien har tid og anledning til å få den kunnskapen? Jeg kjenner mennesker som har sitt daglige arbeid i psykiatrien og som bruker av sin fritid til å sette seg inn i mye av det som er nytt i sitt fagfelt, og også følge med på noe av det de av oss med egenerfaring bidrar med i form av bøker og artikler. Inntrykket mitt er at det har tvunget seg fram omorganiseringer som har hatt sin bakgrunn i trangere økonomi, ikke for at de har vært kunnskapsbasert fundert.

 

La staten overta det overordnede ansvaret for rus- og psykisk helsefeltet 

Stans innføringen av samhandlingsreformen i rus- og psykisk helsefeltet. Det er tid for å stoppe opp å undersøke hva som skal til for at ansatte i psykiatrien skal få rom for å arbeide ut i fra et traumebevisst system. Når får de tid og rom for å se på mer enn de ytre symptomene for heller å gå i dybden på hva som ligger bak smerteutrykkene, som Mogens Albæk ved RVTS Sør sier i denne videoen.

Det er fortsatt like tragisk at Helse Nord valgte å legge ned Traumeenheten i Bodø. Den kunne vært et lokomotiv for resten av Helse Nord m h t forståelse og behandling av mennesker med traumebakgrunn.

 

Regjeringsoppnevnte utvalg?

Krav om granskning og krav om en faglig utvalg. Et lovutvalg er nedsatt. Leder i psykologforeningen, Tor Levin Hofgaard, skrev på bloggen på Dagens Medisin: Vi har tidligere oppfordret helseministeren til å nedsette ikke bare et lovutvalg om tvang, men også et faglig utvalg, for å peke ut veien videre. Det har ikke blitt mindre tvang i psykiatrien etter at antallet psykologer har økt betraktelig de siste 10-15 årene. Lovverket er omtrent det samme som før. Hva med å ta inn medlemmer etter modellen for kunnskapsbasert praksis, slik at de med egenerfaring får 1/3 av det totale antallet medlemmer i utvalgene? Ofte er det ikke mer 2 av 10 som har egenerfaring.

Hvordan er det med utvalgsarbeid, enten det er retningslinjer for behandling, lovutvalg eller andre sentrale utvalg, har med mennesker med egenerfaring på tvang, menneskrettighetsforkjempere eller aktivister som har påpekt mangler ved rettssikkerhet? Hege Orefellen var med i Paulsrudutvalget, og valgte å skrive en interessant dissens. Jeg håper den leses nøye av alle utvalg som skal se på tvangen i psykiatrien i Norge.

Frontkollisjon med en overmakt

Til slutt litt mer om meg selv for å gi et eksempel. Jeg har ikke selv vært innlagt siden 90-tallet. Lenge var jeg nesten den eneste som offentlig snakket om den overmakten jeg sto overfor i møte med «hjelpe»apparatet. Når jeg egentlig trengte hjelp til å forstå bakgrunnen for en livssmerte, som ledet til at jeg kom i en forvirringstilstand, ble jeg fratatt min egenverd. Ingen var interessert i min bakgrunn. Med den kunnskapen jeg har tilegnet meg om relasjonstraumer fra tidlig barndom, om flergenerasjonell traumeproblematikk og skjeve maktforhold i familier, så har jeg etter som årene har gått forstått hvorfor jeg mistet grepet på virkeligheten. Virkeligheten ble for vanskelig å bære. Forvirringstilstanden/pykosen ble et slags fristed eller en såkalt mestringsstrategi fra den altfor store livssmerten.

Jeg var i ikke voldelig eller «utagerende», men jeg prøvde alt jeg kunne å unngå å bli tvangsmedisinert. Og kanskje var det en sunn reaksjon? Skammen har det tatt mange år å bearbeide.  Og jeg har undret meg mye over at det var så liten interesse for menneske Siv, men så stor vilje til å bruke rå makt for å tvinge i meg antipsykotiske medikamenter ved «å fange meg» og så binde meg fast i reimsenga. På kort sikt er det billige for samfunnet, men på lang sikt er de samfunnsmessige kostnadene svært høye. Jeg f eks ble uføretrygdet i 1996. Hva koster det staten, og hva har det gjort med meg? Tap av mulig arbeidsinntekt og en plassering nederst på rangstigen i samfunnet er en ting, men det er mye annet jeg kunne sagt om det. Jeg er ikke veldig god i matematikk, men jeg forstår at om jeg hadde fått hensiktsmessig hjelp, så hadde jeg ikke blitt arbeidsufør, men en samfunnsborger som kunne yte som arbeidstaker.

 

God søndag til dere som leser min blogg, og takk for at det er noen som gjør det. Kommentarer mottas med takk.

Relaterte saker

Alle VG-sakene

 

Siv Helen Rydheim, 27. november 2016

 

Reklamer

Om Siv H Rydheim

Skribent: http://sivhelenrydheim.blogspot.com/( nov 2008), https://sivryd.wordpress.com/ (juli 2010), http://endringer.blogspot.com/ (des. 2010) https://traumeinfo.wordpress.com/ (feb. 2015)
Dette innlegget ble publisert i antipsykotisk medisin, erfaringskompetanse, flergenerasjonell psykotraumatologi, forskning, helseministeren, livsproblemer, livssmerte, menneskerettigheter, Pasienten i sentrum?, psykiatri, psykiatrisk, psykisk helse, psykisk helsevern, psykiske helseproblemer, psykose, psykose.erfaring, psykoseerfarer, psykososial funksjonsnedsettelse, psykotraumatologi, samhandlingsreformen, Siv Helen Rydheim, traumer, tvang, tvangserfarer, tvangsmedisinering. Bokmerk permalenken.

2 svar til Makt og avmakt – tvang i psykiatrien

  1. olaug56 sier:

    Knallbra Siv:) Min drøm er at vi en vakker dag dag skal få en nødhavn å søke tilflukt i når livet butter imot, bli møtt og sett som likeverdige medmennesker med bhov for støtte og hjelp til å bygge opp tillitten og tro på seg selv igjen, uten tilleggsbelastninger som bonus. Dagens psykiatri lider av gjensidig frykt og mistillitt. Trygge behandlere med likeverd og «til felles vekst» som ballast møter andre skipbrudne enn arrogante «dette kan vi, så versågod å innordne deg» behandlere. Uten oss ville de ikke ha jobb, så det at vi er så lavstatus faller jo på sin egen urimelighet egentlig, ikke beskyttet av diskrimineringslovverk en gang……Hmm????

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s