En medarbeider uten arbeidsgiver

En medarbeider uten arbeidsgiver, ja, det har jeg vært i nærmere tre år. Det er mange av oss, så jeg føler meg ikke alene. Det går an å gjøre ganske mye uten å ha en arbeidsgiver og uten å motta lønn. Jeg gikk tilbake til 100 % uføretrygd etter en tung avgjørelse. Jeg er takknemlig for de årene jeg hadde muligheten til å ha arbeidsgivere, gode ledere og kollegaer innenfor feltet rus- og psykisk helse. Det var fint å ha noen faste å samarbeide med, men det tok slutt høsten 2014. Det er ikke det jeg skal fortelle om her fordi det viktigste er at jeg kan bidra uten arbeidsgiver og uten lønn. Det gir en stor frihet til selv å velge hva jeg vil bidra med. Noe av det jeg er opptatt av skal jeg fortelle om i dag.

Et eksempel er Facebook-siden «Kjærligheten spør ikke, den bare er», som ble startet med bakgrunn i boka med samme navn. Den selges fortsatt fra Kultursenteret Sisa i Alta. Saker som har å gjøre med psykisk helse deles fortsatt på FB-siden. Jo, jeg er en medarbeider uten arbeidsgiver, og dermed selvsagt uten lønnsinntekt, men jeg vil gjerne fortsette å bidra.

Noen spør hvorfor jeg ikke «blir ferdig med» temaer rundt rus- og psykisk helse, av tvang- og psykoser. Min inngang til interessen var det jeg skriver om i boka «Kjærligheten spør ikke, den bare er» (2008). Der beskriver jeg psykose- og tvangserfaringene fra min første tvangsinnleggelse, som var i 1992. Min tredje og siste tvangsinnleggelse var i 1996, så hvorfor ikke «bli ferdig med det, legge det bak meg?» Jeg har vurdert det, tro meg, og jeg har stilt meg selv spørsmålet:

Hvorfor fortsette å rote i «dritten»? Det stinker faktisk… og det er smertefullt å lytte til og lese om andres tvangserfaringer. Mine egne tvangserfaringer førte til at jeg ble uføretrygdet i 1996. Hadde jeg fått en annen hjelp for å forstå psykoseerfaringene, så er jeg ganske sikker på at jeg hadde kommet meg ned på begge beina og greid å komme meg tilbake til arbeidslivet. Men, altså, hvorfor fortsette å ha søkelys på tvangspsykiatrien? Gang på gang får jeg til svar:

Det gir mening i mitt liv å være en av de som driver opplysningsvirksomhet om tvang, tvangsmedisinering og reiming, som jeg selv erfarte var svært skadelig for meg. Det skapte traumer som ikke noen i tvangspsykiatrien var behjelpelig med å løse opp i. En av årsakene til at jeg fortsatt holder fast i opplysningsarbeidet er at jeg er opptatt av at kunnskap om traumer må bli allment kjent, og at det må bli tilgjengelig ulike former for traumeterapi.

Hvor gis det traumeterapi?

Det finnes ulike former for traumeterapi. Selv har jeg oppsøkt blant annet terapeuter utdannet ved Institutt for traumearbeid, IoPT.  Grunnutdanningen, som f eks innebar arbeid med egne traumer, tok jeg i 2011 og 2012. Det hjalp meg et stykke videre. Ikke minst hjalp det å lære mer om traumer og sammenhenger. I år satser jeg på videreutdanningen, som starter i Tromsø fra høsten 2017. Mellom 2012 og i dag har min innsikt og teoretiske kunnskap om traumer økt fordi jeg har oppsøkt miljøer som er dedikert i forhold til det.

Alternativer til tvang

Jeg vet det er ulike meninger om det å utsettes for tvang, at det til og med er noen som sier de er fornøyd med den tvangen de ble utsatt for. Hva hvis det hadde vært andre alternativer enn nettopp tvang? Lytt til intervjuet med Peter C. Gøtzsche, gjort av Bjørn-Ingar Pedersen i Landsforeningen We Shall Overcome (WSO), hvor det gis råd om alternativer til tvang.

Jeg har aldri vært fornøyd med tvangen jeg ble utsatt for. Tvert imot. Det er andre måter å møte folk på når de er i psykisk krise enn det som skjer i tvangspsykiatrien. Det er det mest traumatiserende som har skjedd med meg etter at jeg ble voksen. Jeg hadde en tung bagasje fra før, men den var det ingen i tvangspsykiatrien som var interessert i. Jeg er ennå, etter over 20 år redd for at jeg kan komme i en psykisk krise igjen, og så bli utsatt for tvang og i særlig grad er jeg redd for tvangsmedisinering med de følgene det fikk i 1992, 1994 og 1996. Jeg tok riktignok medikamentene «frivillig» i 1994 og 1996. Det var fordi jeg visste at om jeg ikke gjorde det ville jeg, som jeg ble i 1992, bli utsatt for makt i form av holding og reimlegging for at de skulle få satt sprøyta med det som for meg var gift.

Kunnskap om traumer og retraumatisering

Reidun Norvoll sin litteraturstudie fra 2008 skulle tilsagt store endringer allerede da. (Delrapport 1, Brukerorienterte alternativer til tvang i sykehus – en presentasjon av internasjonal og nasjonal litteratur) Les særlig på s. 29, 3.5.3 Traume-informert behandling og omsorg (”care”).

Jeg velger å sitere følgende: «Bakgrunnen for den økende oppmerksomheten er forskning som viser at det finnes en stor forekomst (opp til 98%) av traumatiske livshendelser for mennesker med psykiske lidelser og som er innlagt i institusjon.

Man mener så at tvang kan skape traumer eller post-traumatisk stress syndrom som gir alvorlige ettervirkninger. Behandlings- og omsorgssystemene bør dermed bygge inn en tenkning om at tvangsmessige eller voldelige handlinger potensielt kan føre til retraumatisering og/eller skape nye traumer og derfor bør unngås.»

Lenke til rapporten: https://www.sintef.no/globalassets/upload/helse/psykisk-helse/pdf-filer/rapport_a4572_brukerorienterte_alternativer_til_tvang_i_sykehus-delrapp_1.pdf

Hvordan disponeres midlene til forskning? 

Det er fremdeles mange spørsmål å stille, og noe av det jeg undrer meg over er at det fortsatt er genforskningen som dominerer. Den biomedisinske forskningen råder grunnen.

Roar Fosse er en av de forskerne som har tatt opp det problemet. I et intervju i psykologtidsskriftet er ingressen som følger: «I jakten på årsakene til psykiske lidelser bør vi lete mer i livet til folk enn i genene deres. Men det er vanskelig å få midler til slik forskning, ifølge Roar Fosse.» Intervjuet med Roar Fosse: http://psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=484875&a=2
Sammen blir vi sterkere

I dag sender jeg gode tanker til alle dere som har kjempet og fortsatt kjemper for en mer human rus- og psykisk helsehjelp, enten det er tvangsutsatte som selv kjemper, eller det er ansatte som arbeider i eller utenfor «systemene». Dere som jobber for fulle menneskerettigheter og lovendringer, politikere som endelig har forstått at det må store omveltninger til, og for innføringen av medikamentfrie behandlingstilbud. Det trengs mange flere medikamentfrie enheter enn det er i dag. Inger-Mari Eidsvik og jeg skrev tidligere i år en sak som ble publisert på Dagens Medisin, om hvorfor det er nødvendig med egne enheter for medikamentfri behandling.

Vi er mange, vi er sterkere sammen og vi fortsetter å kjempe ❤

 

 

Skrevet av:

Siv Helen Rydheim, tvangs- og psykoseerfarer

Mottok ytringsfrihetsprisen i 2013 

08.07.2017

Reklamer

Om Siv H Rydheim

Skribent: http://sivhelenrydheim.blogspot.com/( nov 2008), https://sivryd.wordpress.com/ (juli 2010), http://endringer.blogspot.com/ (des. 2010) https://traumeinfo.wordpress.com/ (feb. 2015)
Dette innlegget ble publisert i Ukategorisert. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s