Tvangspsykiatrien påfører skade

Hvem tar innover seg at tvangspsykiatrien påfører skade?

Og er det mulig å komme til en forsoning når det gjelder skader påført av tvangspsykiatrien? Ettervirkningene av skadene vil for all tid ligge i meg, slik det kjennes ut akkurat nå. På hvilken måte kan jeg komme til en forsoning med at skadene blant annet førte til at jeg ikke kom tilbake til ordinært arbeidsliv etter tvangshandlingene i psykiatrien? Er det mulig? Hva skal til?

I en kommentar leste jeg mellom linjene at jeg er til belastning for samfunnet fordi jeg ikke har vært bidragsyter i arbeidslivet i hele mitt liv. Ja, det følger stigmatisering med det å bli uføretrygdet, enten det er på grunn av psykiske lidelser eller andre årsaker. Jeg leste også at de som har arbeidet hele livet er samfunnets ressurser. Det er de det er verdt å satse på skal få fortsette i arbeidslivet etter endt pensjonsalder. Derfor er det et prosjekt Mental Helse bruker tid og ressurser på sammen med blant annet Astrid Nøklebye Heiberg, som har uttalt at eldre i jobb er en nøkkel til fremtidens velferd. Hva med alle de unge som ikke kommer inn i arbeidslivet? Hvordan går det regnestykket opp? Ha to tanker i hodet samtidig, ble jeg oppfordret til. Men jeg vet at alt dreier seg om prioritering.

Skal jeg be om unnskyldning for å si at jeg synes det er forbanna sårt på vegne av alle de unge som kunne fått en mulighet? Jeg er snart 62 år, så løpet er kjørt for meg. Jeg har hatt mine perioder der jeg har tenkt at jeg ikke lenger skal bidra i offentligheten med min dyrekjøpte kompetanse. Den foreløpige konklusjonen er at den eneste måten mine erfaringer kan ha en viss «mening» for meg er at jeg faktisk fortsetter å bruke den. Kompetansen har jeg opparbeidet meg med utgangspunkt som tvangspasient. I årene etterpå har jeg i tillegg opparbeidet meg mye kunnskap i tillegg til mine egne erfaringer. Det er min kompetanse, som også i sin tid av Rådet for psykisk helse ble betegnet som: Med livet som kompetanse, fordi mine livserfaringer ble retningsgivende for den teoretiske kunnskapen jeg også har tilegnet meg.

Vi lever i verdens beste land. Ja, utvilsomt. På mange måter nyter de fleste det, men det er ikke alle som opplever det slik. Helse- og omsorgsministeren skryter at vi har fritt behandlingsvalg. Han sier ikke samtidig at det frie behandlingsvalget avhenger av at «mitt» helseforetak henviser meg dit jeg ønsker å bli behandlet. Jeg kan ikke komme til Recoverysenteret i Hurdal, hvis ikke «mitt» helseforetak vil dekke kostnadene. Jeg kan heller ikke velge traumeterapi hos en privat terapeut, hvis det er det jeg vil. Jeg kan ikke velge, slik Helse- og omsorgsministeren mener jeg kan. De som har penger til å betale kan det. De kan kjøpe seg mange tjenester som ikke jeg kan. Nei, Norge har ikke blitt mindre klassedelt de siste fire årene.

Fordi Senterpartiet var det eneste partiet som foreslo granskning av tvangspsykiatrien i fjor, så er det de som får min stemme ved dette stortingsvalget. Så emosjonsbestemt blir dette valget for meg. SV stemte også for forslaget. Alle øvrige partier gjorde ikke det. En lovendring i lov om psykisk helsevern er kunngjort. Jeg, som psykiatriskadd, stoler ikke på at det blir bedre av den grunn. Psykiaterne og psykologene sitter fortsatt med definisjonsmakta.

En sannhetskommisjon for samer og kvener er opprettet.  «Sannhetskommisjon om fornorskningspolitikk og urett begått mot det samiske og kvenske folk i Norge». Det er veldig, veldig bra. Hvorfor er ikke granskning av tvangspsykiatrien også et krav som innfris? Skadevirkningene som påføres av tvangspsykiatrien fornektes av så mange. Det store flertallet av Norges befolkning har ikke blitt berørt sterkt nok, og derfor blir ikke vi som krever granskning hørt. Jeg er sint. Jeg vil ha et oppgjør. Jeg trodde en stund på en mulig forsoning. Det gjør jeg ikke lenger. Ikke før en full granskning av tvangspsykiatrien blir vedtatt. Alle velmenende forsøk på å lappe på et lovverk er å kaste blår i øynene på folk. Etter det kan det kanskje bli en forsoning? VG-avsløringene har bare vært toppen av isfjellet, men uhyre viktig fordi avsløringene har vist at pasienter i tvangspsykiatrien mangler rettssikkerhet. I Norge!

For at en forsoning skal bli mulig må de som påfører skader anerkjenne at det er nettopp det de gjør. I tillegg er det nødvendig med en forsikring om at det ved en eventuell livskrise ikke blir brukt tvangsmedisinering og andre former for tvang. En slik forsikring gir ikke endringene i lovverket, ei heller tilbudene om medikamentfri behandling. Det frie behandlingsvalget gir meg heller ikke en type traumeterapi jeg vet jeg har utbytte av. Et større opprør mot det bestående må til, men jeg synes jeg kjenner riene i en ny fødsel. Paradigmeskiftet som så mange av oss har ventet på er det nå mulig å skimte. Jeg kjemper videre. Gjør du?

Siden jeg tror på at vi står ved starten av et paradigmeskifte, så vil jeg også fortsette som en medarbeider uten arbeidsgiver. Oppgavene vil jeg til en stor grad velge selv. Det er fordelen ved ikke å være ansatt noe sted. Ulempene er mange.

 

Skrevet av:

Siv Helen Rydheim, tvangs- og psykoseerfarer

Mottok ytringsfrihetsprisen i 2013 

2. september 2017

Reklamer

Om Siv H Rydheim

Skribent: http://sivhelenrydheim.blogspot.com/( nov 2008), https://sivryd.wordpress.com/ (juli 2010), http://endringer.blogspot.com/ (des. 2010) https://traumeinfo.wordpress.com/ (feb. 2015)
Dette innlegget ble publisert i Ukategorisert. Bokmerk permalenken.

3 svar til Tvangspsykiatrien påfører skade

  1. Rannveig Aunan sier:

    Håper du aldri gir deg som kunnskapsformidler. Du er så god til å kalle spaden hva den er: Noe som graver og setter djupe spor.

  2. Unni Løkken sier:

    En sannhetskommisjon for psykiatrien er en bra idé, men med våre politikeres treghet, er jeg redd den forblir på idéstadiet.
    Bra artikkel du skrev!
    Psykiatrien burde være forbudt ved lov og det burde satses på sosiale tilbud også steder for å hente seg inn i livskriser.
    «Asylet» burde gjeninnføres med bygninger som huser mennesker og aktiviteter innenfor ordet «Asyls» opprinnelige betydning, nemlig «Fristed»
    De psykiatriske sykehus, tidligere kalt Asyler, er en hån mot selve friheten, og kan derfor ikke kalles fristeder.
    Slike «Asyler» vil vi ikke ha!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s