Muligheter eller stengsler? Stopp verden, jeg vil av…

Stopp verden, jeg vil av… er et uttrykk som oftere og oftere kommer til meg.

Verden stopper ikke, men jeg kan velge å skifte fokus, eller?

Hvis jeg skal fortsette å bidra innenfor det feltet jeg har spesialisert meg på, så vil det være å bidra til å få ut dokumentasjonen som fortsatt er lite synlig for «folk flest». Jeg blir så glad når jeg hører og leser om mennesker jeg har kjent i mange år, og som endelig har fått et liv de kjenner er verdt å leve. Mer om det i et annet blogginnlegg.

Selvtesting er vel ikke å anbefale, men jeg har allikevel gjort det. Jeg vet selv at jeg har tillatt meg selv å bli mer og mer nerdete. Det mener at jeg bruker «nerde-sider» i meg selv som har noe for seg. Ikke bare for min egen del, men også for andre.

Asbergertesten ga et testresultat på 27, så er det ikke rart jeg kjente meg godt igjen i biografien «Ingen ingensteds» – en autistisk ung kvinnes selvbiografi av Donna Williams (1963-2017). Den boka og flere andre av samme forfatter leste jeg på 90-tallet.

Det er viktig for meg å si at jeg ikke ser på det å være nerdete som noe negativt. Spørsmålet mitt er mer om jeg skal finne andre områder der jeg kan være nerdete… Det er faktisk en del å velge i mellom. Kanskje er det nok med alle de årene jeg har spesialisert meg på ett bestemt område?

Omtalen av Donna Williams andre bok: I sin første bok ga Williams leserne innsyn i en verden der alle følelser og all berøring var uforståelig og farlig. Etter 25 år fikk hun diagnosen «autisme». I denne boka forteller hun om de fire årene etter at hun fikk diagnosen. Her lover hun seg selv å forlate den isolerte verdenen hun så lenge har befunnet seg i, og gi avkall på identitetene Carol og Willie, som hun har skjult seg bak hele denne tiden. Nå må hun våge å erkjenne seg selv og sine følelser. Og for å nå dit, må hun ta ibruk alt hun har av styrke, evner, talenter og mot.

Det som er så bra med bøkene til Donna Williams er at det er så tydelig at utviklingsmulighetene ligger der. Hele tiden! Jeg velger å tro at det er slik uansett hva slags diagnose mennesker har fått. Det er alltid utviklingsmuligheter.

Dessverre kan psykofarmaka, som ofte følger en diagnose, føre til stagnasjon, og til og med tilbakeskritt. Jeg tror nok også at mange av oss vil kunne kjenne oss igjen i ulike beskrivelser av diverse «lidelser». Heldige er de som slipper å bli kjørt igjennom psykiatriens intervensjons- og diagnosekvern, slik jeg ser det. Fordi jeg unnslapp kontakt med intervensjons- og tvangspsykiatrien etter tre tvangsinnleggelser på 90-tallet, så har jeg også unngått å få flere diagnoser.

Selv tenker jeg at jeg med letthet kunne fått en ADHD-diagnose og en personlighetsforstyrrelse. Det sies at kombinasjonen av flere diagnoser er  vanlig. Av de som har ADHD, har cirka 25 prosent autistiske trekk. Det sies også at kombinasjonen og/eller forveksling av bipolar lidelse og ADHD er vanlig. Og det er vel ikke nødvendig å si: Mange får flere psykiatridiagnoser. Noe opplever at det er til hjelp, men slett ikke alle. Mange av de jeg kjenner gjør absolutt ikke det.

Jeg tenker ikke at jeg er en «grenseasperger» eller at jeg «er bipolar». Riktignok fikk jeg en bipolardiagnose på 90-tallet, men etter det jeg har erfart senere, så ville det vært til mye større hjelp for meg om det hadde blitt gjort en traumeutredning og gitt en traumebehandling. Veldig mange av de psykiatriske diagnosene og somatiske sykdommer er det egentlig traumelidelser som ligger bak. Det har Anna Luise Kirkengens forskning vist i mange år. Likevel virker det som at det å tilegne seg den kunnskapen sitter langt inn, særlig i intervensjons- og tvangspsykiatrien. Franz Ruppert og Marta Thorsheims arbeid er interessant, og noe jeg har fått hjelp gjennom.

Poengskalaen til aspergertesten

26-31 poeng – Dette ligger på grensen til å ha en autistisk forstyrrelse

Det kan nok oppleves som en forstyrrelse, men er det ikke viktigere å ha fokus på hvilke utviklingsmuligheter som finnes om det bare åpnes opp for nettopp det, uansett diagnose?

Å ha lest om Donna Williams overgrepsbakgrunn, så kan det vel for hennes del også ha vært ganske så tydelig at det i bunnen var traumeproblematikk som var utløsende for senere «forstyrrelse»…

Jeg vil aldri gi meg, er noe jeg har tenkt mange ganger, men har det siste halvåret stilt meg spørsmålet om det er verdt å drive med videre spesialisering. Den spesialiseringen jeg har vært igjennom startet i 1992 med egenerfaring (psykosetilstand og tvang). Egenerfaringen har ikke endt opp med utdanning som er tellende i den store sammenhengen, men jeg vet med sikkerhet at jeg har mye å bidra med. Erfaringskompetanse kommer, slik jeg ser det, ikke alene med å ha egenerfaring med psykiske tilstander, men med å utvide forståelsen ut over en sjøl og ens egne erfaringer.

Spørsmålet er om jeg skal bidra i fortsettelsen… Det er flere av min aktivistvenner som også kjenner på at det kanskje er på tide «å kaste inn håndkleet». Det er en krevende spesialisering vi holder på med, men jeg er stolt av det arbeidet vi gjør alle sammen! Noen av de som har holdt på lenge, har jeg kjent lenge. Andre har kommet til det siste året. Det gjør seg med nye tilskudd som drar lasset sammen med oss som er for veteraner å regne.

Vi utfyller hverandre, og jeg skulle virkelig ønske at den spesialiseringen vi har vært igjennom kunne vært interessant for andre enn det jeg kaller «menigheten». I dag nevner jeg et navn som på en person som har spesialisert seg i mange år: Gunn Helen Kristiansen. Hun har delt på Facebook hvordan hun har fått hjelp på Hurdalsjøen Recoverysenter, og det skal jeg skrive om i et annet blogginnlegg. Heldigvis har mange blitt møtt ved på gode måter ved Hurdalsjøen Recoverysenter og de kan derfor flagge det som svært positive erfaringer i etterkant.

Å gjøre noe nytt…

I helga har jeg lært en ny teknikk som kalles Paint cut, som man kan bruke for å lage bilder, og jeg vet ikke om det er noe jeg forsøke å utvikle. Uansett deler jeg her for å vise at vi alle har utviklingsmuligheter, og jeg tror at jeg og alle andre har et potensial for å utvikle den bildemessige siden i meg. Det viktigste er å ikke være for selvkritisk i læreprosesser. Jeg har lett for å være det, men greier heldigvis som oftest å jage bort kritikeren i meg.

Skisse


Ferdig resultat

Tittel: Side om side

Det siste halvåret har jeg hatt mer og mer trang til å uttrykke meg kreativt, for min egen del. Å lytte til den trangen er viktig. Det kjenner jeg helt klart. Det å skrive er noe jeg har gjort veldig lenge og ofte. Det er også en kreativ prosess, men det å uttrykke meg på andre måter er noe jeg gjør svært sporadisk. Det krever kontakt med en annen del av meg. Takket være grupper hos Marit Jensen Bekkestad, som driver Pusterommet. En IoPT-terapeut og et sted som gir meg mye i form av det å få kontakt med deler av meg selv jeg ellers har lett for å undertrykke. Jeg vil derfor dele et bilde som ble til uten en skisse eller «en plan», men som ble til underveis. Mesteparten av det jeg lager blir til underveis. Dette bildet er enkel maling med akryl.

Tittel: Indre landskap

I 2004-2007 var jeg så heldig å delta som student i et deltidsstudium i Alta (Kunst- og handverk), og jeg deler en detalj fra et keramikkarbeid.

Tittel: Drømmelandet

Omslagsbildet på boka Drøm i våken tilstand er et bilde jeg malte i 2010

Jeg deler dette i dag fordi jeg tenker vi alle har ulike sider i oss vi kan ta i bruk, alt etter som. For noen kan musikk være svært givende. Det er ikke noe jeg har noe særlig forhold til… Det jeg er sikker på er at uansett diagnose, uansett stigmatisering vi har blitt påvirket av og uansett hva vi må jobbe oss igjennom av lag på lag, som kan har forkludret relasjoner, selvbilde og selvtillit, så har vi alle et potensial. Det gjelder å omgi seg med mennesker som er åpne det… og som ikke fortsetter å trykke oss ned. Takk til dere jeg kjenner som ser på mulighetene og samtidig anerkjenner at det er en vei å gå. Det gjelder visst å våge å begynne på en vandring når det rykker i føttene og jeg kjenner at jeg er klar…

God sommer!

 

Siv Helen Rydheim, 2. juli 2019

Reklamer

Om Siv H Rydheim

Skribent: http://sivhelenrydheim.blogspot.com/( nov 2008), https://sivryd.wordpress.com/ (juli 2010), http://endringer.blogspot.com/ (des. 2010) https://traumeinfo.wordpress.com/ (feb. 2015)
Dette innlegget ble publisert i Ukategorisert. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s