Barbent

Kan psykose være drøm i våken tilstand? Det spørsmålet synes jeg er helt naturlig.

Et redigert foredrag kan du se her.  Hvite Ørn ved leder Jan-Magne Sørensen har lagt ut diverse redigerte videoer fra Amaliedagene 2011 og du kan se dem her. Der finner du også andre vidoer, se hele lista her.

—————————————————————————————————

Barbent tok jeg farvel med havlandet. Slik starter boka «Kjærligheten spør ikke, den bare er». Det første kapittelet handler om reisen jeg foretok meg i 1992. En reise der grensene mellom drøm og virkelighet ble utvisket. Over en lengre periode hadde jeg vært manisk og levd i det jeg kaller for en blanding av en virkelig og en surrealistisk verden.

Utdrag fra boka på side 13:

”Nå er du bak vår Herres rygg”, svarte en mann på mitt spørsmål om hvor jeg var kommet etter å ha kjørt et stykke igjen.  Det var ved enden av en vei helt ned i sjøkanten.  Jeg vasset ut i sjøen i de vakre omgivelsene.  I strandkanten fant jeg en liten bit fra et blått glass; det blinket så utrolig vakkert i sola.  I Havlandet hadde jeg også funnet en lignende glassbit på stranda, og dermed ble den ekstra verdifull.  Etter en stund ”bak vår Herres rygg” kjørte jeg mot et sted der jeg hadde sett det var kunstutstilling.  Lokale kunstneres malerier og fotografier var utstilt.  Jeg fant meg selv i et bilde av en kvinne som sto ved en stamp og dro opp traser (filler).  Slik er det for meg, andres gamle skit; det er det jeg plages med, men nå er det også slutt!  Heretter bestemmer jeg over mitt eget liv, tenkte jeg.  Mine assosiasjoner gikk tilbake til Havlandet.  Barbent gikk jeg rundt i lokalet, og jeg følte at jeg hadde funnet ”min familie” – kunstnersjeler som jeg hadde lengtet etter.  En mann jeg snakket med på utstillingen fortalte at ca. 40 personer var gått sammen til fjells.  Straks så jeg for meg at noen av dem hadde trommer med seg, og at de sikkert skulle ha trommereiser på fjellet.  Jeg var på nippet til å gå etter, men kjørte isteden derifra.

Ved en elv stoppet jeg for å vaske meg.  Der var det en intens dur fra noen kraftledninger, og aldri tidligere hadde jeg hørt en så intens dur fra kraftledninger.  Jeg tenkte jeg var blitt overfølsom for lyder.  Etter å ha vasket både meg selv og fronten på bilen kjørte jeg videre gjennom en lang tunnel.  Jeg tok det som et symbol: Tunnelen ble et forbindelsesledd til ”mitt nye liv”.  Istedenfor å kjøre til Nordreisa ble det til at jeg kjørte tilbake til Tromsø.  På vei dit trodde jeg at jeg hadde kjørt på en liten fugl.  Jeg stanset bilen og gikk gråtende ut for å finne fuglen.  Siden jeg ikke klarte å finne spor etter fuglen roet jeg meg ned og kjørte videre.  Jeg hadde bilradioen på, og det var som om programlederen snakket direkte til meg, og jeg tenkte: Dette er som å drømme i våken tilstand

Det at jeg tenkte at «Dette er som å drømme i våken tilstand», har jeg i ettertid sett var en ganske grei forståelse av det jeg opplevde.

Hva skjer med bevisstheten vår i en psykose?

Jeg stilte spørsmål i boka på følgende måte:

«Kan det være sånn at fordi psykosen jeg opplevde i 1992 ble stanset ved hjelp av Cisordinol (Cisordinol er en anti-psykotisk medisin), og ikke «fikk gå sin gang», så ble det biokjemiske systemet i min kropp gjort avhengig av medisiner? Fordi psykosen som ble stanset ved hjelp av medisiner den gangen, vil jeg for all framtid bli psykotisk hvis jeg en dag slutter helt med medisiner? Ut i fra mine erfaringer vurderer jeg ikke å slutte med de medisinene jeg bruker i dag, men jeg har likevel en del spørsmål rundt den måten psykoser blir håndtert på i psykiatrien. Og ikke minst: Kunne alle medisiner vært unngått helt om jeg hadde fått hjelp av en god samtaleterapeut på et tidlig tidspunkt i livet? Det er kanskje rart å stille slike spørsmål, men jeg gjør det allikevel.»

Når jeg nå har hørt på Sean Blackwells undervisning, så tenker jeg at jeg stilte et helt relevant spørsmål!  (Jeg har ikke kommet meg igjennom alle videoene ennå, men tenker jeg har hørt så mye at jeg forstår at den erfaringsbaserte kunnskapen må tas på alvor. Hva er vitsen med brukermedvirkning, hvis ikke denne typen kunnskap får konsekvenser for måten vi blir behandlet på?)

Neste avsnitt på side 100 i boka skriver jeg:

«Jeg har prøvd å forstå hvorfor jeg satte ord på mine opplevelser da jeg var psykotisk i 1992 med at «nå drømmer jeg i våken tilstand«, og jeg har stilt spørsmålet og det dels kan være slik at jeg på grunn av svært lite søvn fikk opp i bevisstheten noe av det som vanligvis bare er i underbevisstheten. I 2006 leste jeg i innledningen av en fagbok (Psykiatrisk sykepleie til psykotiske pasienter) av Liv Strand «Fra kaos mot samling, mestring og helhet», at filosofen Immanuelt Kant (1724-1804) skal ha gitt den korteste definisjonen på psykose, nemlig; drøm i våken tilstand. Det står videre: «I drømmen kan alt skje. Hendelser, personer, egen identitet, tid og rom er ikke bundet av det faste, det logiske, men blir flyktige og foranderlige. Alt kan skje. Det som ellers ville synes underlig, er virkelig og lite besynderlig i drømmen, og det vidunderligste og det forferdeligste kan skje, ganske uten vår bevisste medvirkning. I drømmen er hendelsene ute av kontroll – vi virvles med

Det er godt å oppdage at det er mulig å finne bekreftelser i en fagbok.

Jeg vet for eksempel at det at jeg fikk høre at jeg skulle vært på barnehjem, men kom i fosterhjem, er noe som ikke har opptatt meg i særlig grad i min bevisste tankegang. Det ble veldig sterkt for meg i 1992, og det at jeg pekte på senga på Åsgård og beskrev bunnbordene, at de representerte forskjellige barnehjemsbarn. Jeg hadde fjernet madrassen og sengetøyet. I forbindelse med at min mor besøkte meg på Åsgård, ba jeg henne om å velge ett av bunnbordene i senga, noe hun også gjorde. Hun forsto vel ikke hvorfor det var viktig for meg, men hun tok min oppfordring om å gjøre det. Forøvrig var det også et diskusjonstema jeg hadde med pleierne på Åsgård, at jeg heller ville sove på gulvet på madrass enn i senga.

Alt vi har fortrengt og som ligger lagret i underbevisstheten, kan kanskje i visse tilfelle komme opp i bevisstheten når man er psykotisk. Kanskje var det for meg blant annet snakk om fortrengte opplevelser jeg hadde hatt som barn, som kom opp i bevisstheten i psykotisk tilstand. Opplevelser som jeg overhodet ikke hadde vært i stand til å sette ord på og formidle i de aktuelle situasjonene. Ikke vet jeg, men det er tanker jeg har gjort meg.»

Min spørsmål som jeg stilte når jeg skrev boka har jeg fått svar på gjennom Sean Blackwells undervisning, og slik han forklarer psykosens vesen forstår jeg at mine undringer har vært helt i tråd med det han hevder!!!

Forskjellen for meg nå og når jeg skrev boka er at jeg har fått et annet syn på medisiner. Jeg hadde adoptert den medisinske forståelsen nesten helt, og jeg har fortsatt for stor frykt for å bli manisk – psykostisk – depressiv til at jeg slutter med medisiner uten å ha et sikkerhetsnett. Det er sikkerhetsnettet som mangler, og som jeg har skrevet flere steder på denne bloggen allerede: Vi er mange som drømmer om friskhus i motsetning til psykiatriens konserverende medisinske løsninger.

I morgen var jeg alltid en løve av Arnhild Lauveng (I boken tar hun oss med inn i en verden av stemmer og hallusinasjoner, og hun viser hvordan vrangforestillinger og symptomer har sin egen logikk og mening.)

Litt mer fra boka: (side 14-17) lagt inn 25.07.2010

«Jeg bestemte meg for at jeg ville tilbake til det gule huset ved brua over til Håkøya, men ved flyplassen stanset motoren.  Jeg tok skinnet mitt og la meg på det utenfor bilen.  Det var blomster i veikanten, og jeg plukket blomster uten en eneste bekymring for hvordan jeg skulle få motoren i gang igjen.  Tankene kretset rundt Bernt igjen, og jeg så for meg at jeg skulle massere føttene hans.  Jeg tenkte på det han hadde sagt om at han hadde en svakhet i den høyre ankelen, i likhet med at også jeg hadde hatt problemer i samme fot.  Massasjeolje hadde jeg også tatt med meg, så jeg hadde alt klart; det var bare å finne ham.  Etter en stund stoppet det en politibil bak min bil.  De ga meg beskjed om at det var ulovlig å parkere der jeg sto.  Da jeg forklarte at motoren hadde stoppet, hjalp de meg i gang.  Motoren bar ikke lenger enn til nærmeste busslomme ved Kvaløybrua, men etter kort tid kom det en redningsbil, og jeg ble tauet over brua og videre til en Shell-stasjon. Det tok mange timer før bilen var ferdig reparert.  Til min store glede fant jeg ut at jeg hadde med meg en postsparebankbok, så jeg fikk tatt ut penger for å betale bilreparasjonen.  Før jeg fant ut det forsøkte jeg, uten hell, å selge noen steiner jeg hadde med meg med påskrevne sitater.  ”En kan bare se riktig med hjertet.  Det vesentlige er usynlig for øyet” – Antonie de Saint-Exupery, ”For å komme til kilden må man svømme mot strømmen.” – Stanislaw Jerzy Lec, og ”Ikke alt vi erkjenner kan endres.  Men ingenting kan endres før vi har erkjent det.” – James Baldwin.  For meg var sitatene ”store”, og jeg syntes det var leit at ingen ville kjøpe steinene.

Mens jeg gikk barbent rundt på området ved bensinstasjonen, gikk det mange tanker gjennom hodet mitt i hurtig tempo.  For eksempel at det i fjellene rundt Tromsø satt gamle indianske høvdinger, og at de passet på oss.  Jeg kunne ”se” hodene i fjellformasjonene.  I den fargerike bilvaskeautomaten kunne jeg også ”se” at indianere hadde tatt plass for å passe på oss. Etter at jeg hadde tatt ut penger på et postkontor, gikk jeg innom en garnbutikk.  Der kjøpte jeg en vakker håndstrikket bomullsgenser samt silkebånd og gull- og sølvtråd.  Jeg ville skape noe vakkert med trådene og silkebåndene.  Genseren var som et vakkert og hellig kunstverk.  Det var noe av det vakreste jeg hadde sett!  Hvit bunn med en rad av fiolette blomster nederst på genseren. Utenfor butikken sto to unge gutter som bl.a. solgte gulrøtter.  Gulrøttene var også vakre; oransje – blanke – med flott friskt gulrotgress på.  Jeg tenkte at guttene måtte være utsendt av Jesus.  Jeg kjøpte gulrøtter, men de var så vakre at jeg ikke kunne spise av dem.  Et av Guds mange undre!  Tilbake på bensinstasjonen fant jeg ut at de som jobbet der også måtte være utsendt av Jesus.  Og det var kanskje jeg også!  Utenfor bensinstasjonen med håndflatene åpne ba jeg til Gud om å få bli brukt.  ”Kjære Gud, la meg gjøre noe for ulykkelige mennesker, uansett hva slags oppgave jeg får, vil jeg gjøre det jeg blir bedt om å gjøre.  Bruk meg, kjære Gud, gi meg et tegn på hva jeg skal gjøre.” Da bilen omsider var ferdig reparert dro jeg rett ut til det gule huset.  Det sto der så innbydende, og jeg våget meg inn porten for å banke på døra.  Ingen svarte.  Jeg utforsket en annen bygning på eiendommen, som viste seg å være et slags verksted.  Der var det heller ikke noen å se.  Verktøy og andre ting var plassert i et ryddig og oversiktlig system.  Det var fullt av syreplanter på eiendommen, noe som forsterket min tro på at huset tilhørte Bernt.  Han hadde fortalt meg at han ble hensatt til barndommen når han så syreplanter.  Jeg smakte på dem.  Det smakte forfriskende deilig.  Fire måker sirklet over hodet på meg, og jeg lurte på hvem de var.  For de var sikkert egentlig mennesker som hadde gått inn i måkekropper.  Lenge sto jeg der og jeg tenkte at disse fuglene var mine avdøde slektninger; min fosterfar, mine besteforeldre og min biologiske far, og de passet på meg.  De hadde nok forvandlet seg til måker for å hjelpe meg og andre mennesker som var gjenlevende på jorda.  Over brua så jeg kyr og kalver som beitet, og jeg kom til at de dyrene nok tilhørte de menneskene Jesus hadde utvalgt.  Endelig skulle det bli slik at det gode skulle vinne over det onde.  Jesus var gjennom mennesker og dyr tilbake på jorda for å hjelpe oss.  Jeg tenkte meg at hans sjel gjennom reinkarnasjon var fordelt på mange mennesker.

Etter en stund fant jeg ut at jeg ville forsøke å få tak i Solrunn, så jeg kjørte til Utsikten.  Hun var ikke hjemme, så hun kunne heller ikke hjelpe meg å finne Bernt.  Jeg gikk en tur i området der, fortsatt barbent, og kom opp til et lite vann der det var mange mennesker, voksne og barn, som badet.

Etter nok et forsøk på å finne Solrunn hjemme uten å lykkes, kjørte jeg ned til havna.  Der lå det et stort turistskip ved kaia.  Skipet koplet jeg til en drøm jeg hadde hatt for noen år siden mens jeg ennå bodde i Trondheim.  I drømmen hadde jeg vært om bord i et stort skip som var frosset fast i is.  Endelig – nå så jeg det – skipet hadde kommet løs fra isen!  Tenk, nå er skipet her i Tromsø, og jeg ser det i våken tilstand.  Det var vakkert vær og skipet var ikke lenger fastfrosset i is.  Om bord i skipet var sikkert Jesus’ sine mennesker.  Lenger ut så jeg en plattform på slep.  Bernt hadde fortalt meg at han hadde hatt en drøm om at han hadde en plattform i Tromsø.  Ja vel, der var plattformen, men hvor var Bernt?  Nå ble det enda viktigere å finne han.  Jeg hadde så mye å fortelle.

Jeg satte meg inn i bilen igjen, og en bil med CE-skilter ble til: SE – FØLG MEG!   Etter å ha fulgt etter en bil med CE-skilt en stund, bestemte jeg meg brått for å svinge av en vei til venstre.  Det første jeg oppdaget var en søppeldynge.  Da fikk jeg det for meg at jeg måtte kvitte meg med alt jeg hadde i bilen for å få bli med i Jesus sin krets.  Jeg hadde bestemt meg for å ”finne lyset”.»

Allt är så vackert

jag är rädd

att åter vakna upp

till den grymma världen

Fra Vidderna innom mig av Nils-Aslak Valkeapää

Mer om psykoseopplevelsen finner dere i et utdrag på en annen blogg jeg skriver på: http://endringer.blogspot.com/2011/05/kjrligheten-spr-ikke-den-bare-er.html

Siv Helen Rydheim, revidert 21.10.2011

Reklamer

8 svar til Barbent

  1. sigranhe sier:

    Kjempe tøft av deg Siv – å skrive om din psykose…
    Sigrun

  2. Jeg gikk inni en psykose fordi jeg blandet mine roller: utgangspunktet var noK genetikken fordi dette med pykiatiske lidelser er og har gått i arv i vår familie i større eller mindre grad.
    Det kunne godt ha blitt et hjerteinfarkt. Men som sagt bodde jeg på et sted i Østerdalen. Jeg fikk på høgskole der og var heltidsstudent, samtidig gikk jeg i tillitsverv som: tillitsmann for internatet, fagutvalget, DHL, Det Regionale Høgskolestyret og tilslutt jobbet jeg ekstravakter ved det lokale sykehjemmet fordi jeg trengte penger og jeg måtte jo også studere og ha et fritidsliv?
    Dette ble for mye og jeg hadde ingen til å sette grenser for meg. Alt dette medførte at jeg tok med meg den ene rollen inni den andre og skulle følge opp så mye. Resultat alt bel bare surr og rør og tilslutt gikk jeg mer oe mer inni en pyskose,
    tilslutt var det jo også et eksamenspress ved Høgskolen. Dette var min årsak kort fortalt at jeg gikk inni i en psykose.

    • Hei, og takk for respons!
      Ja, det kan selvsagt være ulike årsaker til at folk går inn i en psykose, og du har det tydeligvis en årsaksforklaring. Jeg synes det høres «naturlig» ut at når presset blir for stort, uansett hva slags type press, og særlig når det er mange ulike oppgaver som skal løses samtidig, så kan vel nesten hvem som helst få psykiske helseproblemer?
      Jeg kjenner meg godt igjen i det å påta meg for mange oppgaver samtidig, så grensesetting er viktig, og min erfaring er at den eneste som kan sette grenser for meg er meg sjøl… da først blir det greit for meg.

      Det hørtes kjempe slitsomt ut alt det du skulle gjøre på en gang. De fleste sier at de møter veggen eller blir utbrent, og noen sliter seg rett og slett ut – uten at de går inn i en psykose. Psykosen kan etter min erfaring komme særlig på grunn av søvnforstyrrelser. Hva tenker du om det?

  3. Mie sier:

    For en flott skildring Siv og så godt å lese at noen tør og orker å skrive om dette og opparbeide en slik side.Du skriver godt og trekker inn flere sitat, som virkelig får leseren til å reflektere.Herrlig!Jeg lo og gråt nesten om en annen når jeg leste dette, fordi jeg kjenner meg veldig igjen i mye av det du skrev. Selv om jeg har jeg en litt annen bakgrunn enn deg, og har ikke en diagnose enda (går til psykolog pga uttallige alvorlig og dype depresjoner). Likevel fikk utdraget meg til å reflektere over mine egne nært-i -tid- liggende psykose, men som utartet seg i forbindelse med depresjon denne gangen. Ved å lese dette fikk det meg til å selv reflektere over hva som skjedde og hvordan jeg nå forstår psykosen i ettertid. Jeg er evig takknemlig for at jeg kom over denne siden via google, og er selv inspirert til å skrive om mine hendelser.

    Det er litt skummelt å tenke på at slike hendelser eller opplevelser som du beskriver her ansees som psykose. Jeg trudde selv slike opplevelser er sjelelige og gudommelige og det ville aldri falt meg inn å anse dette som psykose (tenker selv på mine egne svært lignende hendelser). De er jo så herrlige og slike opplevelser som oppleves som positive og oppvåknende for individet,er noe jeg streber etter å oppleve igjen. Jeg trudde det var Gud som ledet meg på veien og guidet meg gjennom den hellige ånd via min sjel. Slik var jeg bekymringsfri, fordi jeg visste at Gud passet på meg og ikke ville meg vondt. Så jeg fulgte alle mulige innfall som å reise rundt på måfå, men som for meg var en guidet tur fra Gud sin side. Nå må det sies at jeg har hatt en bakgrunn hvor jeg var svært religiøs i en periode på 3 år, og at dette ble da en naturlig ‘forklaring’ på mine sjelelige opplevelser i å bli guidet av Gud. Selv om jeg flere år etter kuttet ut denne fanatismen, følte jeg Guds nærvær. Herregud så fantastiske disse opplevelsene er, men nedturen etterpå er skremmende kvelende og får for mange dessverre katastrofale følger.

    Uansett, gleder meg til å lese det ferdige prosjektet og om dere fortsatt ønsker flere psykose-bidrag, stiller jeg gjerne opp for en slik god sak, om det ikke er for sent sådan.

    Lykke til!

  4. Hei, og takk for tilbakemelding. Du finner mer om min psykoseopplevelse på en annen blogg jeg skriver på: http://endringer.blogspot.com/2011/05/kjrligheten-spr-ikke-den-bare-er.html
    Jeg spør om psykoseopplevelsene kanskje er et potensial til utvikling – egentlig… og om psykoseopplevelsene også kan sammenlignes med å drømme i våken tilstand, noe jeg hadde foredrag om under Amaliedagene 2011. Her er saken: https://sivryd.wordpress.com/2011/09/07/kan-psykose-vaere-drom-i-vaken-tilstand/

    Når det gjelder bokprosjektet (http://erfaringsnettverket.no/side2.html) som du spør om vi fortsatt ønsker flere psykosebidrag til, så har prosessen kommet så langt at vi ikke tar inn flere. Men du kan levere bidrag til http://www.erfaringskompetanse.no/kunnskapsbase og forfatterveiledningen er veldig grei http://www.erfaringskompetanse.no/Media/Files/innsamling-av-erfaringer
    Det hadde vært spennende om du kunne delt opplevelser i Erfaringskompetanse sin kunnskapsbase.

    Jeg tror på Guds nærvær, og at vi kjenner det ekstra sterkt når vi er «høye» eller psykotiske fordi da er større deler av følelsesregisteret i «alarmberedskap». Når vi er åpne for det, så kjenner vi Guds ledelse. Det tror jeg… Og jeg ser at med meg kunne det gått veldig galt, hvis jeg ikke hadde fått den dimensjonen inn i livet mitt… Og det er ikke det samme som å si at det går galt med de som ikke har den dimensjonen, bare for å gjøre det klart… Mange mennesker har andre dimensjoner i livet og greier seg utmerket med det.

    Lykke til videre, og takk for at du delte det du gjorde her på min blogg!

  5. Hei:)
    Takk for at du deler egne tanker. Det ser ut til å ha vore ei reise fyllt av både tanker, opplevelser og innsikter som du vil ha med deg resten av livet. Fint at du ønsker å formidle korleis du ser på behandling, til andre. Boka du har valgt som eksempel (alltid en løve) kan virkelig anbefales, og eg liker at du trekker inn det positive ved både medisiner og annen form for terapi. Det viktigste er kanskje dette: At ein tenker sjølv og finn ut kva som passer best. Ellers mange interessante innsikter om psykose:)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s