David mot Goliat

er en bokide jeg har, og foreløpig strander den ideen i denne bloggen. Hvis det legger seg til rette, så blir det også en bok som vil bygge på mye av det samme som innholdet i denne bloggen.

Gjennom arbeid med skulpturer i 2007 fikk jeg kontakt med min trassige tenåring igjen, og den krafta som ligger i det har ført meg videre i å finne ut av hva mine psykoseopplevelser betyr. I kjølvannet av at jeg ga ut boka ”Kjærligheten spør ikke, den bare er”, har jeg kommet i kontakt med en del mennesker som har psykoseerfaring og erfaring med tvangsinnleggelser. Det har gitt meg en del nye tanker og nyttige innspill til egenutvikling, og nå tenker jeg at tiden er inne for å samle dette. I tillegg inviterer jeg noen andre inn som kan bidra. (Det kan være folk som sjøl har psykoseerfaring, pårørende, fagfolk).

Det siste som fikk meg i gang med skriving igjen er min oppdagelse av SEAN BLACKWELL, som både bekrefter en del av de tankene og erfaringene jeg har, og han har i tillegg gitt meg nye innfallsvinkler. Her finner du de undervisningsvideoene jeg har lenket til under YouTube-undervisning.

På det tidspunktet jeg ga ut ”Kjærligheten spør ikke, den bare er” var jeg fortsatt en overløper. Jeg hadde adoptert mye av det psykiatrisk tenkning står for, og jeg har en mye mer kritisk holdning til medisiner enn det jeg hadde da nevnte bok ble utgitt i 2008.

Selvhjelp har også ført meg et skritt videre i min utvikling. Det å bli bevisst på å ta i bruk problemet som ressurs, har vært styrkende. En bevisstgjøringsprosess i forhold til at jeg i mange år faktisk har brukt selvhjelpsprinsipper uten å være klar over det, er også interessant. Selvhjelpsarbeid i gruppe (selvorganisert), som jeg har deltatt i, er også noe som har gjort at jeg har blitt bedre på å være tilstede her og nå, bli tydeligere på hva som berører meg og å si noe om det i ulike sammenhenger.

Et gratis eksemplar av ”Kjærligheten spør ikke, den bare er” sendte jeg til regjeringsmedlemmene, helse- og omsorgskomiteen og partilederne i desember i 2008. Hvor mange som har lest boka, om noen i det hele tatt vet jeg ikke. Et fåtall svarte og takket for boka og sa de skulle lese den.

Jeg har tro på at «David vil vinne mot Goliat», og for meg er det et bilde på oss som ønsker oss andre behandlingsformer enn det dagens psykiatriske virksomhet kan tilby. Det innebærer blant annet at særloven om psykisk helsevern må bort. Det er ikke en lov som beskytter oss, men det er en lov som medfører at vi kan stenges inne på psykiatriske sykehus på tvang. Kontrollkommisjonene er en stor vits. Bare navnet minner om et eller annet fra den gamle Sovjetstaten. Og har en pasient blitt utsatt for reiming i forbindelse med tvangsmedisinering, så er det sånn at da skal det klages til fylkeslegen på tvangsmedisineringen og til kontrollkommisjonen på reimingen. Bare det er helt høl i hue, spør du meg… Kontrollkommisjonene er ikke til for å beskytte oss, om noen skulle tro det. Det er svært krenkende å bli utsatt for tvang. En sak er å være på såkalt skjerming. Det synes jeg for så vidt var greit nok sammenlignet med det å bli tvangsmedisinert. Her siterer jeg fra boka og min første tvangsinjeksjon:

«Medisiner ville jeg absolutt ikke ha, og den første tvangsinjeksjonen ble satt mens flere pleiere holdt meg fast i senga.  Mens jeg ble trykket ned på magen, var det en som presset knokene inn i ryggraden.  Jeg spente alle de muskler i kroppen jeg kunne, men de satte den første sprøyta med Cisordinol mens jeg ropte de forferdeligste ting jeg kunne tenke meg.  Overmakten ble for stor.  Når jeg tenker på det, kan jeg ennå kjenne knokene som presset seg inn i ryggraden. Det var smertefullt fysisk, men psykisk var det også ubeskrivelig nedverdigende.  At de på den måten kunne tillate seg å tvangsmedisinere på en så smertefull måte, var nesten ikke til å tro.  Jeg tok ut mye krefter både fysisk og psykisk i min ville motstand, men møtte en makt som det ikke var mulig å protestere mot. At jeg som fra før sleit med ledd- og muskelsmerter, skulle oppleve at noen presset knokene inn i ryggraden for å overmanne meg, det var utilgivelig. Dagen etter var jeg rød og hoven etter sprøytestikket, og det var forferdelig vondt.  Jeg kjente det smertefulle stikket, og jeg kjente hvordan de hadde behandlet meg for å få satt sprøyta. En sånn overmakt hadde jeg aldri møtt før i livet mitt.  Det smertet riktignok fysisk, men det var den psykiske smerten som var vanskeligst å bære.»

For de av dere som ikke kjenner til det: I dag er lovverket slik at de kan igangsette tvangsmedisinering etter bare TRE DAGERS observasjon. Særloven om psykisk helsevern må fjernes! Og mange av de som jobber i psykisk helsevern må forstå at de nærmest har vært hjernevasket med hensyn til metoder å jobbe etter. Jan Olaf Ellefsen, som også er en overlever, han beskriver veldig godt i sin blogg Ettertid den avmaktsfølelsen vi opplever når vi utsettes for tvang. Se hans blogg ETTERTID her. Jan Olaf har den tydeligste stemmen mot tvang, og han har satt seg meget grundig inn i lovverk og skriver glitrende. Ta deg tid til å lese på hans blogg. Den er meget innholdsrik!

Hva med veien jeg har gått etter innleggelsene?  Hva gjorde det faktisk med meg, mitt selvbilde, min selvfølelse etc at jeg ble tvangsmedisinert i 1992… at jeg var innlagt på tvang i 1994 og i 1995? Det er viktig for meg å få fram at ettervirkningene av sånne runder på psykiatrisk sykehus er det mest tidkrevende og vanskeligste jeg har vært igjennom i løpet av mitt liv. Og grunnen til at jeg vil ha det fram er å bidra med en stemme for at den fremtidige psykiatrien skal endre måten å jobbe på. Jeg ble uføretrygdet i 1996, og det tok meg 13 år å komme tilbake til jobb. Jeg startet på et attføringsløp i 2004. I motsetning til mange andre, så er mine erfaringer med NAV stort sett positive. Takket være lønnstilskudd, kan jeg få en anstendig lønn for det arbeidet jeg gjør.  Jeg jobber nå 80 % i to stillinger, og resterende er tid jeg bruker på mitt eget firma.

Foredrag holdt i november 2009 på kontrollkommisjonskonferansen i Trondheim, hvor jeg snakket opplevelsen av tvungen medisinering.

Arbeid med leire er en av de kreative måtene jeg har jobbet med bearbeiding på. Jeg har nevnt ”min trassige tenåring”. Starten på arbeidet med skulpturene var en ide om å lage ”Lots hustru”. Det viste seg at jeg måtte igjennom en del andre kvinneskikkelser med ulike uttrykk når jeg arbeidet med ”Lots hustru”. Oppgaven på skolen var å lage en skulptur, og når ideen om ”Lots hustru” datt ned i hodet på meg, så måtte jeg også prøve å finne ut at hvorfor akkurat ”Lots hustru”. I Bibelen beskrives Lots hustru med (1. mosebok 1:17-26) at hun så seg tilbake, og ble dermed til en saltstøtte. De fikk beskjed om at de ikke skulle se seg tilbake når Sodoma og Gomorra skulle ødelegges, men hun greide ikke å la være. Resultatet: En saltstøtte! Jeg grunnet over ideen lenge, og i før jeg greide å finne et svar var jeg godt i gang med å lage andre kvinneskikkelser. I denne rekkefølgen kom kvinneskikkelsene til meg:

  1. En som ikke åpner øynene.
  2. En som har et resignert uttrykk.
  3. En som har et drømmende uttrykk med øynene lukket.
  4. Den trassige tenåringen.
  5. En kvinne som uttrykker stolthet.

De fem uttrykkene måtte jeg igjennom før jeg greide å gå videre på ideen om Lots hustru. Hvorfor? Jeg tenker at jeg gjennomgikk en indre helingsprosess samtidig som jeg laget skulpturene. Ideen om Lots hustru kom først fordi jeg måtte ta stilling til om jeg ville videre i livet. De andre måtte jeg igjennom for å billedliggjøre prosessene jeg har vært igjennom og dels kanskje må gjenta med jevne mellomrom. Det er fantastisk å jobbe med leire for meg. Forfattere kan si at ”skikkelsene kommer til meg”, og sånn opplevde jeg det med de kvinneskikkelsene som jeg måtte jobbe fram.

Jeg har i tillegg stort utbytte av en medstudent og venninnes skulpturer. Monica Birkemo Johansen har laget en rekke skulpturer, som taler til meg på en måte som gjør at jeg møter noen lag inni meg selv jeg ellers ikke har mye kontakt med. Monica er så generøs med å låne ut sine skulpturer, som jeg ofte viser fram når jeg holder foredrag. Hennes arbeid ”Kystkvinnen” fikk jeg bruke til å lage omslagsbilde på boka jeg ga ut i 2008. Du finner bilder av noen av hennes skulpturer i foredraget jeg har lenke til her: Foredrag holdt i november 2009

Siv Helen Rydheim, revidert 25. juli 2010
Reklamer

6 svar til David mot Goliat

  1. Eva Svendsen sier:

    kjære Siv! Gratulere med flott logg! Du skriv godt og nært! Historia di er rørande om ikkje rettare sagt – opprørande og det er flott at du er så aktiv politisk for å få gjort endringar i det beståande systemet! Lykke til vidare! Helsingar frå Eva

  2. Sant og visst sier:

    Sterk lesing, men meget bra! Det er gledelig at flere kjemeper mot det grusomme uvesenet som kalles psykiatri.Her er det mange ødelagte liv på samvittigheten!

  3. Tilbaketråkk: Psykose kan være positivt | psykose.erfaringer

  4. Tilbaketråkk: Psykose kan være positivt /  Psykiskbloggen

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s