Generasjonsoverført angst?

Generasjonsoverført angst? Finnes det? Det som trigger den angsten jeg har finnes «hvor som helst». Bakterier. Vanligvis greier jeg å håndtere det. I går skjedde det noe som gjorde at angsten ble overskyggende. Den fyller nesten hele meg også i dag. Jeg vet at jeg kan utsette meg for smitte gjennom kontakt med mennesker som potensielt er bærere av «slemme» bakterier og som kan fremkalle sykdom. Noen bakterier kan overføres via såkalt dråpesmitte. Eller er det noe annet enn redselen for bakteriesmitte som ligger under? Fantasien er forholdsvis livlig når jeg tenker på smitte. Hvor lenge lever en bakterie? Hvordan og hva overlever bakteriene på? Det er flere muligheter enn et håndtrykk fra noen som er bakteriebærere… Er det ikke?

De fleste bakterier er både ufarlig og nødvendige. Men, så er det de bakteriene som ikke er harmløse da… Når jeg føler at angsten prøver å spise meg opp, så vet jeg at det vanligvis hjelper å skrive meg ut av det. Å google er ikke alltid smart, men jeg har googlet på diverse kombinasjoner av bakterier.

God hygiene er et nøkkelsvar for å motvirke smitte. Det visste jeg altfor godt fra før. Ja, hva er god hygiene og hva er overdreven hygiene? Jeg vet at jeg til tider har et overdrevent forhold til hygiene, men jeg vet også at noen ganger nytter det ikke samme hvor nøye man er med hygienen. En liten glipp er nok til å slippe bakteriene til… og hva kan skje da?

Jeg leter ofte etter en sammenheng som kan si noe om hvorfor jeg får angst. Kan jeg se en årsakssammenheng? Hvorfor sitter det sånn i meg: Angsten for bakterier? En forklaring er at min mormor hadde tuberkulose. Min oldemor døde fra fire barn. Tuberkulosen tok mange liv, og oldemor døde for snart 100 år siden. Min mormor var 13 år og den eldste, og hun var smittet av tuberkulose. Mormor levde lenge med følgende av tuberkulosesmitten. Hun var 55 år da hun døde. Min morfar forlot oss tre måneder etterpå. For han ble et liv alene uten mormor for tøft.

Det var utenkelig å ha kopper og kar med sprekker eller skår i. Det var bakteriesamlere og måtte kastes. Jeg er fortsatt rask å kaste «bakteriesamlere». Men, altså… det er bare å slå fast: Det er ikke tuberkulose jeg har angst for. Jeg håndterer vanligvis angsten for smitte via «slemme» bakterier. Hva jeg tenker utløste angsten denne gangen vil jeg ikke fortelle her, men det var en utløsende faktor. Selv ikke ved å skrive om angsten forsvinner den… Jeg er kvalm, har hodepine og jeg kjenner på at kroppen «lever sitt eget liv». Angst gir meg slike fornemmelser.

Hvilke følelser og tanker er det jeg lar romstere? Jeg får mest lyst til å gå inn i overlevelsesmodus, og det er å sove… hvis jeg bare får sove da. Eller skal jeg stå i kaoset? Trekke pusten dypt ned i magen? Kutte ut avstandstaken til følelseskaoset gjennom intellektualiseringen?

Men, hallo! Kan det være den gamle sorgen over å miste besteforeldrene mine som skaper angsten? En sorg som ikke har blitt bearbeidet? Det jeg kan huske er hvor jeg var og at jeg ble helt satt ut da jeg fikk høre at også morfar var død. Hvordan jeg fikk vite at mormor var død er helt borte fra hukommelsen. Jeg var ni år. Hva har denne ubearbeidede sorgen ført til?  Er det mer vanlig i dag at barn får hjelp til å bearbeide sorg? Kan det jeg tenker er angst så mange år etterpå brukes til noe? Mange spørsmål uten svar svirrer rundt. Kanskje finner jeg noen svar som kan hjelpe meg videre fordi kroppen er full av minner? Tap av nære slektninger startet tidlig i livet mitt. Lenge før mormor og morfar døde. Tenk at frykten for smitte sitter sånn i meg, ennå. Var det enklere å snakke om bakterier enn tapet av og sorgen over de vi mistet?

Siv Helen Rydheim, 29. mars 2018