Maleri og tekst Mad in America

Nettstedet Mad in America inviterte inntil 100 bidragsytere til å delta med bilde og tekst «Creativity and COVID: Art-Making During the Pandemic» og jeg fikk med et maleri og tekst, som jeg deler her.

Det ligger ikke foto fra maleriet, men kanskje kommer det på en egen side. Teksten er å finne på denne siden på Mad in Americas nettsted, sammen med tekster fra andre kunstnere. Her er onlineutstillingen: https://www.madinamerica.com/creativity-covid-art-making-pandemic/

Her er hva jeg skrev:

Skribent: Siv Helen Rydheim

Biography:
Norwegian, Female, born in 1955 Mental distress is something I have experienced almost all my life, it’s something I have understood many years after the mental health system diagnosed me with psychosis i 1992, which really changed my life. I’ve had a long way to walk, but I’ve learned how to cope with what I’ve learned is Traumatic stress reactions. Now I’m working at the recovery based hospital: Hurdalsjøen Recoverysenter (Norway), from where Robert Whitaker published a MIA-report in 2019: https://www.madinamerica.com/2019/12/medication-free-treatment-norway-private-hospital/

Statement:
No touching
Just looking
One meter
Two meters
No touching

My artworks has exploded into writing poems and short texts, and in creating paintings since march 2020. I wrote a lot before that too, but that was longer and less poetic texts. That’s my way to cope with the kind of distance I experience. I live alone, and in lack of someone to share my thoughts about my inner life, I do express myself by writing and painting. It’s now more than 40 paintings. I also started a new blog about my inner dialogues. During this time I have got to know my needs from a new perspective because of the change of interactions with friends and family. One of the most typical PTSD-reactions I live with is the need to be alone, to escape from everyone, has really been fulfilled this year. Into such a way which has given me an opening to work with that specific part of me who has the need to escape from people. i guess I have been able to learn that actually I need other people more than I have been able to recognize earlier. In Norway we have a saying:

“It’s never so bad that’s nothing good will come out”. And to me this pandemic-situation has given me a new possibility to get to now my self better and specially to understand more of the more or less hidden parts I carry with me.

The shadows follow you whether you are aware of them or not, and in them there are also hidden treasures. Most of what I write is in Norwegian, but in November 2020 I wrote a blog in English: Who am I in a traumatised society https://stemorsblomsten.wordpress.com/2020/11/08/who-am-i-in-a-traumatised-society/

About this Work:
“One meter” It is mixed tecniques. At that moment when I published a photo of the painting on Facebook I had no title. One of my friends gave med immediate respons: “One meter”, and yes… what else could it be 😀 Well, I also call it “The fences between us”.

One morning I woke up with a sence in my stomach, which I suddenly got able to describe as a big, big hole in my stomach, a feeling of having a emptiness, which I also really could feel as a big hole in my chest.

I could not cry, but I could no longer push away the feeling of emptiness. And I guess it is the combination of painting and writing which helps med to put words on my emotions. On what the “no touching” means to me.

It is the “being alone feeling”, of being lost in a way, if I don’t do something. And I’m addicted to the “to do something”. It is the moments when I wake up before I do something, I might meet myself and my needs. Well there might be a way to meet the needs I have, but I have no idea, how to fulfill that part. Actually to paint and to write is my way to escape the mental and the strange sence of actual physical emptiness. And I do that most of my freetime, in addition to tell lies to myself that I’m doing just fine all by myself. I wonder if I would have admitted to myself, if Covid not had changed the way I see my life so radically?

Fra Mad in America:

Og, ja, for de som leter skrivefeil og feil bruk av engelske uttrykk, så finnes det helt klart bedre måter å skrive på. Teksten ble skrevet i full fart, og er også en «øvelse» for min egen del for å unngå å forsvinne i den perfeksjonistiske delen av meg. Her var det den kreative delen som fikk utfolde seg 😉 Det gjelder å velge hvilken del av meg som skal få dominere… og oftere og oftere slipper jeg til den kreative delen i meg.

Siv Helen Rydheim, 21. mars 2021

#creativityandcovid @madinamerica

Bruddstykker 19.07.2020

Dette galleriet inneholder 1 bilde.

Allt er så vackert jag är redd att åter vakna upp til den grymma världen Diktet er fra boka Vidderna inom mig av multikunstneren Nils-Aslak Valkeapää – – – – – – – – – – – – – – … Les videre →

Ranger dette:

Invitasjon til ny blogg

Den nye bloggen finner du via følgende lenke: https://omstillingskompetanseblog.wordpress.com/

28. mars 2o2o – Fra den nye bloggen

Velkommen til mitt digitale rom
Dette blir min fjerde blogg. Til sammen på tidligere blogger hadde jeg ved årskiftet langt over 150 000 treff. Det har vært lite blogging de siste årene, så mesteparten skriver seg tilbake til før 2015. Nå har jeg inspirasjon igjen til å formidle. Jeg ble spurt om jeg tjener penger på å blogge, og svaret er ganske enkelt: Nei, og jeg gjør det heller for å tjene penger.

Jeg har blogget siden 2008, men hatt skriving som interesse i mange, mange år. Det å dele på denne måten uten tanke på at det er noe jeg er avhengig av å leve av, er ganske befriende. Det finnes ingen reklameinntekter eller sponsoravtaler, så er det sagt.
Litt om tidligere publiseringer eller utgivelser
Boka Kjærligheten spør ikke, den bare er (2008)
Medforfatter i boka Drøm i våken tilstand Abstrakt forlag, 2013
Medforfatter i boka Grunnlagsproblemer i vitenskapene om mennesket. Abstrakt forlag, 2019.
Blogger:
Kjærligheten spør ikke, den bare er
endringer og psykose.erfaringer  
Utmerkelse
Mottok prisen til fremme av ytringsfriheten innen psykisk helsevern i 2013. Den deles ut av Stiftelsen til fremme av ytringsfrihetsprisen, og ble etablert i 2001.

Omstillingskompetanse

På denne bloggen kommer det det blant annet til å handle om omstillingskompetanse, noe som kan være essensielt i krisetider. Ideen om denne bloggen oppsto i starten av det som kalles den globale Coronakrisen. Det er mye uro blant folk, naturlig nok. Jeg kan også kjenne på uro, og det å kjenne på min egen uro har inspirert meg til å se tilbake på og å systematisere måten jeg har jobbet med meg selv gjennom flere tiår. Hva kan jeg bruke nå av det jeg har av omstillingskompetanse? Det må jeg finne ut av. Hva kan jeg eventuelt dele med andre? En overskrift på et innlegg ble derfor Omstillingskompetanse, og så har jeg kommet fram til en, for meg, ny måte å jobbe på. Jeg planlegger blant annet å lage fiktive samtaler mellom kunstneriske figurer og bilder jeg har samlet gjennom et langt liv. Samtalene blir til underveis. Det jeg selv har skaffet meg av kunst har talt til hjertet mitt. Noe har jeg fått fra andre. Jeg har ikke kjøpt kunst for å investere i «økt pengeverdi» for fremtiden. Selv har jeg også laget figurer og bilder. Jeg tror de fleste av oss kan finne igjen ulike barnedeler i oss som ikke fikk den oppmerksomheten de burde ha fått i oppveksten. Noe av det jeg har lært etter at jeg ble voksen er at det er aldri for sent å gi de barnedelene vi har i oss oppmerksomhet.
Det har jeg lært å gjøre på forskjellige måter. Det har blitt som et puslespill. Å skrive og å bruke ulike kunstuttrykk er en måte. Noe av det viktigste for meg er det jeg har lært gjennom Marta Torsheim og Franz Rupperts Identitetsoritenterte Psykotraumeteori og -terapi med intensjonsmetoden (IoPT). Det å dele inn den menneskelige psyke i tre deler (Sunne deler, overlevelsesdeler og traumedeler) har gitt meg en del aha-opplevelser og større innsikt i mine egne reaksjonsmønstre. Det har også hjulpet meg til å ta bedre vare på de delene i meg som har vært i overlevelsemodus, og å utvide de sunne delene i meg selv. Ikke minst har jeg gjennom den terapien kommet til en annen forståelse for hva generasjonene foran meg har erfart, og hvordan det har påvirket deres liv og vi som er etterkommere er sterkt berørt av de som har gått foran oss. Vi har alle en bagasje som påvirker oss. For meg har det vært viktig å bli bedre kjent med min bagasje, slik at den ikke styrer mitt liv og mine valg i for stor grad. I august 2019 begynte jeg i en stilling som informasjonsmedarbeider ved Hurdalsjøen Recoverysenter, Recoverypilotene, og jeg stortrives. Jeg ser at det som kalles Illness Management & Recovery (IMR) er til hjelp i Recoveryprosesser, og hvis du er interessert så kan jeg anbefale Tone Winnems foredrag om Erfaringer med IMR og erfaringer fra hennes liv, blant annet med stemmehøring.
Velkommen inn i mitt univers, hvor jeg gjerne deler fra teorier og erfaringer, som på en eller annen måte har eller har hatt betydning for mitt liv…

Ferdinand Finne: Veien blir til mens du går

Bloggen:

1. Det indre landskapet og studenten
2. Stupedama med trommepuls
3. Den resignerte dama

Omstillingskompetanse?

Nå gjelder det for alle at vi må omstille oss. Mange av oss har tilegnet oss omstillingskompetanse fordi vi ikke har hatt noe annet valg. Noen har dessverre forlatt denne verden fordi omstillingskravene ble for store. Som mange har sagt i forbigående pressede og uforutsigbare situasjoner: Det gjelder å holde hodet kaldt og hjertet varmt… Greier vi det? Mange vil bli preget av stressreaksjoner.

Hjertelig takk til alle helse- og sosialarbeidere, renholdere, butikkansatte og alle andre som står på gjør en fantastisk jobb for å få hjulene til å gå rundt. Mens mange må sitte stille i båten, må andre stå på som aldri før. Takk også til våre politikere som på tvers av politiske partier og fløyer nå samarbeider for at det skal bli best mulig for oss alle! Hvor lenge dette vil vare vet ingen. Det kan bli uker og det kan bli måneder. Vi må forholde oss til usikkerheten.

Omstillingskompetanse kan også sees på som en erfaringsbasert tilegnet motstandskraft. Det er ikke nødvendigvis noen forskjell på om vi er erfarere eller fagfolk. Spørsmålet nå er hvordan vi sammen forvalter erfaringer og kunnskap. La oss derfor dele erfaringer fra omstillingsprosesser med de vi har rundt oss. Ikke alle har vært tvunget til å gå igjennom kraftige omstillingsprosesser tidligere. Stress, som mange kjenner på i den situasjonen vi er i, kan utløse mange uheldige og kanskje uforståelige handlemåter. Jeg lar meg dra inn i å lese innspill i media fra mange som virker som de er mest opptatt av «å finne fem feil» ved de forholdsreglene vi har blitt bedt om å ta. Det kan jeg ikke fortsette med… Det er om å gjøre å bruke energi på hvordan jeg kan komme igjennom omstillingen. Jeg velger å stole på at myndighetene, så langt de er i stand til å se, tar gode beslutninger.

Hvordan demme opp rundt fortvilelse som sprer seg? Noe vi kan gjøre er å lytte til hvordan mange uttrykker fortvilelsen? For å komme gjennom fortvilelse er det viktig å anerkjenne at den er der… Mange utspill og typen «finn minst fem feil» ved det myndighetene har bestemt av tiltak, kan også dreie seg fortvilelse eller frykt, og den frykten spres. Frykt kan uttrykkes på mange fordekte og svært «intellektuelle» måter. Det er vel alltids lettere å se andres reaksjonsmåter enn sine egne. Alle kan komme til kort i situasjoner vi ikke har noen oppskrift på eller erfaring med. Det eneste sikre er at vi alle må stå han av, og de fleste vil berges på forskjellige måter.

I recoverytilnærming er det å komme i kontakt med egen motstandskraft en viktig ingrediens. Jeg kjenner på egen trygghet med at jeg har en omstillingskompetanse, selv om jeg aldri har vært igjennom akkurat denne type omstilling. Jeg har blitt skikkelig filleristet flere ganger i livet, og jeg har måttet gjøre store endringer for å få livet mitt på skinner igjen. Det er viktig for meg å prøve på å styrke omstillingskompetansen ytterligere.

Ved Hurdalsjøen Recoverysenter, hvor jeg har mitt daglige arbeid, sees det på som viktig å møte mennesker med en helsefremmende tilnærming. Det er fokus blant annet på Aaron Antonovsky sin forskning på det som kalles Salutogenese. Enkelt sagt er det hva som er helsefremmende og med fokus blant annet på motstandsressurser. Andre viktige recoveryområder:

• Håp, som en hyppig selvrapportert komponent av recovery
• Identitet, deriblant gjeldende og framtidig selvbilde
• Mening i livet, deriblant livsmål
• Personlig ansvar, mulighet til å ta personlig ansvar for sitt eget liv

Recovery og arbeidsmetoder
Har man først fått god kunnskap og erfaring om og med Recovery, og blir vant med å tenke og jobbe recoverybasert, så kan det kan bli en naturlig del av det å leve. Det finnes arbeidsmetoder for å oppnå det, og selv om det kan høres motstridende ut å anvende en bestemt metode for recovery, så mener jeg at det ikke trenger å være det. Tvert i mot mener jeg at arbeidsmetoder kan være til hjelp for å komme i gang med nødvendige endringsprosesser.

Ved Hurdalsjøen Recoverysenter vektlegges personlige recoverymål, som gjennomgås i første modul i Illness Management & Recovery (IMR). IMR er et strukturert og kunnskapsbasert behandlingsprogram om recovery og livsmestring. IMR skal hjelpe personer med psykiske helseproblemer til å utvikle personlige strategier for livsmestring og å komme i kontakt med egne motstandsressurser. (1)

Det innebærer også å utarbeide sine personlige recoverymål, som kan endres underveis, noe som gjøres individuelt i første modul. De øvrige 10 modulene arbeides det med i gruppe. Gruppene holdes daglig. Det tar 10-12 uker å komme seg igjennom IMR-modulene. Underveis lages det en personlig serviceplan, som kan brukes i overgangen mot utskrivelse og etter hjemkomst. Serviceplanen er ment å være styrende for andre som yter helsetjenester og for familie og nettverk. Den enkelte gir serviceplanen til sin fastlege og andre de ønsker å involvere i sin recoveryprosess.

Med bakgrunn i Antonovskys forskning har det vært tatt utallige mastere og hans teorier har vært trukket inn i øvrig forskning. En av de første jeg hørte som gikk nærmere inn på Antonovskys arbeid var Kjell Birkely Andersen i Lakselv (2012) der han presenterte deler av en av masteroppgave i psykisk helsearbeid fra 2007:

Å berges gjennom recoveryprosesser
Kjell Birkely Andersen tok for seg erfaringer med recoveryprosesser ved psykiske helseproblemer i sjøsamisk område, men mesteparten av resultatene fra studiet kan også kan betraktes som universelle menneskelige erfaringer. (2)

I sammendraget er det oppsummert mange faktorer, og en del av disse kan det være en fordel å kjenne til for mange som er i en krise og som får ulike stressreaksjoner.  Jfr. dagens samfunnskrise, som vil påvirke oss alle på forskjellige måter. Her en litt forkortet og noe omskrevet utgave av sammendraget:

Det er viktig for den enkelte å:
-forstå kaoset og se de psykiske problemene i en sammenheng.
-få individuell støtte.
-bruke sine egne ressurser i bedringsprosessen.
-gjøre noe med egen situasjon, fatte beslutninger og være medbestemmende.
-ha engasjement og gjøre noe meningsfylt i livet.
-åpne opp for menneskers egen erfaringskunnskap og ressurser.
-vite at veien til bedring er individuelle prosesser som tar tid.
-være åpen og sette ord på vanskelighetene.
-finne egne verdier i omgivelsene synes å spille en rolle.
-oppleve gjensidig respekt og støtte i spesielle relasjoner.
– ha nærhet til naturen og se seg sjøl i en større sammenheng for å oppnå velvære og sinnsro.
– Åndelige faktorer og tro nevnes som betydningsfulle i bedringsarbeidet.
– Økonomisk sikkerhet synes å være en avgjørende faktor for kunne berges.

I oppgaven refereres det til at Antonovskys påstand er at kriser per definisjon ikke bør betraktes som patologiske og problematiske, men at tilstanden av ubalanse eller krise bør sees på som et fundament til videre vekst og utvikling. (…) Antonovsky betrakter stressfaktorer vi har i oss som en del av oss, ikke nødvendigvis som sykdomsfremkallende, men også noe som kan være helsefremmende. Han anser bruk av modne psykologiske forsvarsmekanismer som en viktig overlevelsesstrategi. (s. 13-14)

Mine personlige erfaringer
Motstandsressursene mine ligger blant annet i å ta kontakt og kjenne etter i det jeg kaller for barnedelene mine. Mange ganger har jeg blitt som den fire-femåringen som rømte fra avmektige situasjoner enten fysisk eller mentalt. Når den barnedelen får råde da er det lite jeg kan gjøre i en voksen kropp. Derimot når jeg kjenner etter hvordan jeg som 12-åring sto rett i ryggen med hendene i hoftene, unisont i protest sammen med storesøster, så kjenner jeg at jeg kan hente fram motstandsressurser. Dette er første gangen jeg kan si at jeg husker at jeg virkelig sto opp for meg sjøl og protesterte høylytt. Den følelsen kan jeg av og til fortsatt lete etter i en alder av noenogseksti.
Dette er ikke ment som en «oppskrift» på å kjenne etter egne motstandsressurser, men kun en forklaring på hva jeg tolker inn i det jeg fant som mine tilgjengelige motstandsressurser. Å tenke tilbake til den situasjonen gir meg styrke, så det å komme i kontakt med den delen av meg ble en snuoperasjon sammenlignet med bare å gi etter i avmakt.

Det er beskrevet at motstandsressurser kan bestå i å kontakte mennesker man har tillit til og erfaring med kan løfte noe fram som man trenger støtte til. Det er mange måter å tenke om motstandsressurser på, og noe av det som er interessant med recovery er:

Alle må finne sine svar og sin egen vei. Å våge å be om at andre blir med for løfte når bærehjelp trengs, er en styrke. Likedan kan det være en styrke å lytte til erfaringsbasert kunnskap, enten den kommer fra fagpersoner eller fra mennesker med egenerfaring fra å komme seg igjennom kriser. Mange har en kombinasjon av fag og erfaring i sekken sin. Kom ut, kom fram! Selv det å stole på andre kan for mange være en bøyg å komme seg igjennom. Det å gradvis greie mer og mer på egenhånd, kan også være en løsrivelsesprosess til selvstendiggjøring, som det kan være aktuelt å jobbe mot.

Vi vil alle ha behov for andre mennesker og ulike former for støtte gjennom livet. De som har et godt nettverk, og har den støtten som er nødvendig, tenker kanskje ikke så nøye over det. Mens de som ikke har hatt samme type nettverk i større grad har blitt avhengig av støtte fra personer ansatt i ulike tjenester.  Nå vil det røyne på den muligheten for mange med at mange lavterskeltilbud har blitt stengt. Vi vet ikke i dag når de åpnes igjen. Kreativitet må tas i bruk på nye måter. Mange av oss som tidligere har vært i sårbare livssituasjoner og kommet oss igjennom det, kan kanskje være til støtte for andre, om vi er trygge på at vi har opparbeidet oss en god omstillingskompetanse?

Ei dame med omstillingskompetanse er Merete Nesset. Med et nødskrik ble det premierevisning på filmen Mikrofonen i øredobben torsdag 12. mars 2020. Rett etter visning ble kinoen stengt, og vi fikk klare beskjeder om begrensningene m h t smittevern dagen før, så vi holdt god avstand under premieren. Ingen klemmer, ingen håndtrykk… Rart i den situasjonen, og det har blitt strammet ytterligere inn etter det igjen. Filmen anbefales på det varmeste, og særlig til alle som er i kontakt med mennesker som trenger noen som er der for dem. Som lytter… og som «psykosehvisker». Tradisjonelle forsøk på det som kalles «realitetsorientering» kan skape stor avstand. Lytter du uten å bedømme?
Booking: https://psykosehvisking.no/booking/

Noe som også spiller inn når det gjelder hvordan vi takler problemer og kommer i gang med Recoveryprosesser, er hva slags bagasje vi bærer på. For eksempel kan det for mennesker med relasjonelle traumer være vanskelig å få tillit til at noen kan være støttende i vanskelige situasjoner. For å få et innblikk i hvordan tidlige krenkelser kan virke inn et menneskes liv, se gjerne video med Anna Luise Kirkengen fra Toppmøtet 2019: https://erfaringskompetanse.no/videoarkivet/toppmote-2019-anna-luise-kirkengen/

 

Noen andre tips

NAPHA har publisert en sak i dag, som jeg kun har skummet igjennom. Den dreier seg om Nettressurs:

Psykososial omsorg ved en pandemi – oppdatert nettressurs, som du kan finne her. Den har blant annet lenke til en stressmestrings-APP.

Stiftelsen Dams oversikt over hjelpetiltak i forbindelse med Coronaviruset: https://www.dam.no/2020/03/17/hjelpetiltak-i-forbindelse-med-koronaviruset/

For de som synes det er mørkt i tunellen, husk: Anthem – There’s a crack in everything. That’s how the light gets in. Leonard Cohen, 2008.

Lyst til å gjøre noe nytt, som du kan gjøre hjemmefra? Sjekk #makingsensetogether som er et kunstprosjekt hvor du kan løse ulike oppgaver alene eller sammen med andre. https://www.makingsensetogether.no/

Jeg var i Cornwall i England i februar på en styrkende konferanse sammen med medaktivist og gode venninne Inger-Mari Eidsvik, det har vi delt erfaringer fra, som du kan lese om på: A disorder 4 everyone.

Ny blogg: Omstillingskompetanseblog.wordpress.com

Referanser

1) Erfaringer med IMR, ved Tone Winnem, leder Recoverypilotene. Opptak foredrag: https://vimeo.com/394197487

2) Masteroppgave, Å berges av Kjell Birkely Andersen
https://brage.inn.no/inn-xmlui/bitstream/handle/11250/132544/Masteroppgave_Kjell_Birkely_Andersen.pdf.pdf?sequence=1&isAllowed=y

Tekst og foto: Siv Helen Rydheim, 23. mars 2020

Det er de mentale gjerdene som er de vanskeligste å rive.

Muligheter eller stengsler? Stopp verden, jeg vil av…

Stopp verden, jeg vil av… er et uttrykk som oftere og oftere kommer til meg.

Verden stopper ikke, men jeg kan velge å skifte fokus, eller?

Hvis jeg skal fortsette å bidra innenfor det feltet jeg har spesialisert meg på, så vil det være å bidra til å få ut dokumentasjonen som fortsatt er lite synlig for «folk flest». Jeg blir så glad når jeg hører og leser om mennesker jeg har kjent i mange år, og som endelig har fått et liv de kjenner er verdt å leve. Mer om det i et annet blogginnlegg.

Selvtesting er vel ikke å anbefale, men jeg har allikevel gjort det. Jeg vet selv at jeg har tillatt meg selv å bli mer og mer nerdete. Det mener at jeg bruker «nerde-sider» i meg selv som har noe for seg. Ikke bare for min egen del, men også for andre.

Asbergertesten ga et testresultat på 27, så er det ikke rart jeg kjente meg godt igjen i biografien «Ingen ingensteds» – en autistisk ung kvinnes selvbiografi av Donna Williams (1963-2017). Den boka og flere andre av samme forfatter leste jeg på 90-tallet.

Det er viktig for meg å si at jeg ikke ser på det å være nerdete som noe negativt. Spørsmålet mitt er mer om jeg skal finne andre områder der jeg kan være nerdete… Det er faktisk en del å velge i mellom. Kanskje er det nok med alle de årene jeg har spesialisert meg på ett bestemt område?

Omtalen av Donna Williams andre bok: I sin første bok ga Williams leserne innsyn i en verden der alle følelser og all berøring var uforståelig og farlig. Etter 25 år fikk hun diagnosen «autisme». I denne boka forteller hun om de fire årene etter at hun fikk diagnosen. Her lover hun seg selv å forlate den isolerte verdenen hun så lenge har befunnet seg i, og gi avkall på identitetene Carol og Willie, som hun har skjult seg bak hele denne tiden. Nå må hun våge å erkjenne seg selv og sine følelser. Og for å nå dit, må hun ta ibruk alt hun har av styrke, evner, talenter og mot.

Det som er så bra med bøkene til Donna Williams er at det er så tydelig at utviklingsmulighetene ligger der. Hele tiden! Jeg velger å tro at det er slik uansett hva slags diagnose mennesker har fått. Det er alltid utviklingsmuligheter.

Dessverre kan psykofarmaka, som ofte følger en diagnose, føre til stagnasjon, og til og med tilbakeskritt. Jeg tror nok også at mange av oss vil kunne kjenne oss igjen i ulike beskrivelser av diverse «lidelser». Heldige er de som slipper å bli kjørt igjennom psykiatriens intervensjons- og diagnosekvern, slik jeg ser det. Fordi jeg unnslapp kontakt med intervensjons- og tvangspsykiatrien etter tre tvangsinnleggelser på 90-tallet, så har jeg også unngått å få flere diagnoser.

Selv tenker jeg at jeg med letthet kunne fått en ADHD-diagnose og en personlighetsforstyrrelse. Det sies at kombinasjonen av flere diagnoser er  vanlig. Av de som har ADHD, har cirka 25 prosent autistiske trekk. Det sies også at kombinasjonen og/eller forveksling av bipolar lidelse og ADHD er vanlig. Og det er vel ikke nødvendig å si: Mange får flere psykiatridiagnoser. Noe opplever at det er til hjelp, men slett ikke alle. Mange av de jeg kjenner gjør absolutt ikke det.

Jeg tenker ikke at jeg er en «grenseasperger» eller at jeg «er bipolar». Riktignok fikk jeg en bipolardiagnose på 90-tallet, men etter det jeg har erfart senere, så ville det vært til mye større hjelp for meg om det hadde blitt gjort en traumeutredning og gitt en traumebehandling. Veldig mange av de psykiatriske diagnosene og somatiske sykdommer er det egentlig traumelidelser som ligger bak. Det har Anna Luise Kirkengens forskning vist i mange år. Likevel virker det som at det å tilegne seg den kunnskapen sitter langt inn, særlig i intervensjons- og tvangspsykiatrien. Franz Ruppert og Marta Thorsheims arbeid er interessant, og noe jeg har fått hjelp gjennom.

Poengskalaen til aspergertesten

26-31 poeng – Dette ligger på grensen til å ha en autistisk forstyrrelse

Det kan nok oppleves som en forstyrrelse, men er det ikke viktigere å ha fokus på hvilke utviklingsmuligheter som finnes om det bare åpnes opp for nettopp det, uansett diagnose?

Å ha lest om Donna Williams overgrepsbakgrunn, så kan det vel for hennes del også ha vært ganske så tydelig at det i bunnen var traumeproblematikk som var utløsende for senere «forstyrrelse»…

Jeg vil aldri gi meg, er noe jeg har tenkt mange ganger, men har det siste halvåret stilt meg spørsmålet om det er verdt å drive med videre spesialisering. Den spesialiseringen jeg har vært igjennom startet i 1992 med egenerfaring (psykosetilstand og tvang). Egenerfaringen har ikke endt opp med utdanning som er tellende i den store sammenhengen, men jeg vet med sikkerhet at jeg har mye å bidra med. Erfaringskompetanse kommer, slik jeg ser det, ikke alene med å ha egenerfaring med psykiske tilstander, men med å utvide forståelsen ut over en sjøl og ens egne erfaringer.

Spørsmålet er om jeg skal bidra i fortsettelsen… Det er flere av min aktivistvenner som også kjenner på at det kanskje er på tide «å kaste inn håndkleet». Det er en krevende spesialisering vi holder på med, men jeg er stolt av det arbeidet vi gjør alle sammen! Noen av de som har holdt på lenge, har jeg kjent lenge. Andre har kommet til det siste året. Det gjør seg med nye tilskudd som drar lasset sammen med oss som er for veteraner å regne.

Vi utfyller hverandre, og jeg skulle virkelig ønske at den spesialiseringen vi har vært igjennom kunne vært interessant for andre enn det jeg kaller «menigheten». I dag nevner jeg et navn som på en person som har spesialisert seg i mange år: Gunn Helen Kristiansen. Hun har delt på Facebook hvordan hun har fått hjelp på Hurdalsjøen Recoverysenter, og det skal jeg skrive om i et annet blogginnlegg. Heldigvis har mange blitt møtt ved på gode måter ved Hurdalsjøen Recoverysenter og de kan derfor flagge det som svært positive erfaringer i etterkant.

Å gjøre noe nytt…

I helga har jeg lært en ny teknikk som kalles Paint cut, som man kan bruke for å lage bilder, og jeg vet ikke om det er noe jeg forsøke å utvikle. Uansett deler jeg her for å vise at vi alle har utviklingsmuligheter, og jeg tror at jeg og alle andre har et potensial for å utvikle den bildemessige siden i meg. Det viktigste er å ikke være for selvkritisk i læreprosesser. Jeg har lett for å være det, men greier heldigvis som oftest å jage bort kritikeren i meg.

Skisse

Ferdig resultat

Tittel: Side om side

Det siste halvåret har jeg hatt mer og mer trang til å uttrykke meg kreativt, for min egen del. Å lytte til den trangen er viktig. Det kjenner jeg helt klart. Det å skrive er noe jeg har gjort veldig lenge og ofte. Det er også en kreativ prosess, men det å uttrykke meg på andre måter er noe jeg gjør svært sporadisk. Det krever kontakt med en annen del av meg. Takket være grupper hos Marit Jensen Bekkestad, som driver Pusterommet. En IoPT-terapeut og et sted som gir meg mye i form av det å få kontakt med deler av meg selv jeg ellers har lett for å undertrykke. Jeg vil derfor dele et bilde som ble til uten en skisse eller «en plan», men som ble til underveis. Mesteparten av det jeg lager blir til underveis. Dette bildet er enkel maling med akryl.

Tittel: Indre landskap

I 2004-2007 var jeg så heldig å delta som student i et deltidsstudium i Alta (Kunst- og handverk), og jeg deler en detalj fra et keramikkarbeid.

Tittel: Drømmelandet

Omslagsbildet på boka Drøm i våken tilstand er et bilde jeg malte i 2010

Jeg deler dette i dag fordi jeg tenker vi alle har ulike sider i oss vi kan ta i bruk, alt etter som. For noen kan musikk være svært givende. Det er ikke noe jeg har noe særlig forhold til… Det jeg er sikker på er at uansett diagnose, uansett stigmatisering vi har blitt påvirket av og uansett hva vi må jobbe oss igjennom av lag på lag, som kan har forkludret relasjoner, selvbilde og selvtillit, så har vi alle et potensial. Det gjelder å omgi seg med mennesker som er åpne det… og som ikke fortsetter å trykke oss ned. Takk til dere jeg kjenner som ser på mulighetene og samtidig anerkjenner at det er en vei å gå. Det gjelder visst å våge å begynne på en vandring når det rykker i føttene og jeg kjenner at jeg er klar…

God sommer!

 

Siv Helen Rydheim, 2. juli 2019

2018 – et år med fremskritt!

2018 ga håp for at det skal bli bedre kår for den erfaringsbaserte kunnskapen, og jeg går over til 2019 med en viss optimisme.

Mye av tiden jeg bruker på nett består av research… mye av den tiden er dessverre «bortkastet», men nysgjerrigheten driver meg allikevel videre. Jeg må velge å se på det som å være gullgraver. Mesteparten, fordi det er uten verdi, siles bort.

Nærmere bestemt, så håper jeg på bedre kår for at den erfaringsbaserte kunnskapen skal forenes med forskning for å få en mer målrettet tjenesteutvikling. MEN det innebærer at de som har de levde erfaringene må få innpass i forskningen, også ved at vi selv kan initiere forskning. Hittil synes jeg det er sagt mye fint om dette, men det har skjedd lite i praksis.

Litt om det jeg er opptatt av både i jobbsammenheng og ellers, siden jeg har problemer med å skille jobb og fritid fordi jeg igjen har muligheter til å jobbe med det som for meg ble en livsoppgave. Egentlig ikke noe jeg selv valgte…

Et skjellsettende år for meg var 1992 fordi jeg da opplevde den første tvangsinnleggelsen. Jeg var jeg så sjokkert over måten folk blir ivaretatt når en krise har oppstått, at jeg har egnet store deler av min tid etter det med å protestere, stille spørsmål, og ikke minst sette meg inn i det konglomeratet rus- og psykisk helsefeltet er. Sist, men aller viktigst har vært å få kontakt med andre som har vært utsatt for tvang eller som ikke blir møtt i forhold til sine faktiske behov, men utsettes for ytterligere krenkelser av de som egentlig er der for å hjelpe.

Det er umulig å gjøre noe helt alene, men sammen er vi sterke, og 2018 har vært et år der vi har fått noen seire. Det er mulig å skimte lyssprekker i den biomedisinske sykdomsmodellen, og jeg har et visst håp om at sprekkene blir større og tydeligere i 2019. Jeg vil trekke fram noen av sakene som gir grunn til optimisme.

Folkehelseinstituttet bidro til noen sprekker av lys gjennom den systematiske oversikten:

Langtidsbehandling med antipsykotika hos personer med schizofrenispektrumlidelser Nasjonal faglig retningslinje (IS-1957), som anbefaler at pasienter med tilbakefall bør tilbys langvarig vedlikeholdsbehandling opp til fem år er altså ikke Kunnskapsbasert! Endelig er det avslørt av Folkehelseinstituttet! Etter avsløringen må retningslinjene omskrives! I tillegg kan det nevnes at det ofte er snakk om tvangsmedisinering, enten  med tvangsvedtak, eller at det er så uttalt «anbefaling» at det blir såkalt uformell tvang.

Psykologforeningens Menneskerettighetsutvalg fortsatte å slippe mer lys inn. Derfra kom det en uventet uttalelse om at tvangsmedisinering vil bli sett på som et historisk feilgrep. Samme dag publiserer psykologforeningen sin støtte til juridisk bindende forhåndserklæringer, f eks mot tvangsmedisinering.

Ytterligere lys siver inn, takket være Dialogkonferansen for medisinfrie behandlingsforløp, som ble gjennomført av Fellesaksjonen i samarbeid med fagorganisasjoner. Dialogkonferansen skapte håp og entusiasme samtidig som det er tydelig at den biomedisinske sykdomsmodellen fortsatt er fremtredende.

At Sivilombudsmannens arbeid gir resultater, er noe vi blant annet ser gjennom temarapport om skjerming:  Skjerming i psykisk helsevern skaper risiko for umenneskelig behandling

Ingen av oss blir arbeidsledige i 2019, altså de av oss som er aktivister eller endringsagenter, med mål om radikale endringer, for ikke å si snu opp ned på hierarkipyramiden. Nå skal makta fordeles! Vi fortsetter det nitidige arbeidet vi har holdt på med i flere tiår. Jeg kunne nevnt mange navn, men avstår fra det i denne omgangen.

I sommer begynte jeg i jobb som prosjektleder for to WSO-prosjekter (WSO – Landsforeningen We Shall Overcome), som begge omhandler forskjellige sider ved tvang i psykisk helsevern.

1) Hovedtema: «Livslange psykososiale og menneskerettslige konsekvenser etter tvangsmedisinering i psykisk helsevern
Prosjektet utvikles av et Tvangserfarernettverk, altså av oss som har egenerfaring med tvangsmedisinering.  Målet er å ferdigstille en eller flere prosjektbeskrivelse(r), og søke forskningsmidler for et (eller flere) doktorgradsprosjekter i samarbeidsbasert forskning.

2) «Språk, ord og begreper». Resultatene av arbeidet i tvangserfarernettverket vil bidra til bevisstgjøring angående språk, ord og begreper.

ExtraStiftelsens forskningsseminar 2019. Om seminaret står det blant annet:

«Som tidligere år er et overordnet mål ved ExtraStiftelsens forskningsseminar å jobbe for å forhindre bortkastet forskning.

– Cirka 85 prosent av helseforskningen er av ulike årsaker bortkastet, og involvering av sluttbrukere i prioritering av forskning kan være et viktig tiltak for å sikre at helseforskningen møter brukernes og samfunnets behov, sier fagrådgiver i ExtraStiftelsen, Ida Svege.

Men det finnes ingen fasit på å invitere brukerne inn i prioriteringsfasen, og det er heller ikke uproblematisk å gjøre dette.

 – På seminaret presenteres noen forslag til hvordan brukermedvirkning kan ivaretas og nyttiggjøres i prioriteringen av helseforskning, og vi skal diskutere om, når og hvordan brukerne bør involveres, samt hvilke utfordringer det medfører, sier Svege.»

Vi er noen som skal gjøre litt med at ca 85 % av helseforskningen er bortkastet!!! Kan ikke fortsette å kaste bort så mye penger på bortkastet forskning!!!

Forhåpentligvis vil WSOs prosjektarbeid munne ut i at det blir mulig for oss å bidra til at noe av forskning innen tvangsfeltet blir mer målrettet og relevant for oss som er tvangsutsatt.

Hvis forskningen skal ha noe for seg, så bør den lede til endringsarbeid innen ledelse- og tjenesteutvikling på psykisk helsefeltet. I mange år har det vært arbeidet for såkalt «Riktig og redusert bruk av tvang» uten at det har blitt en reduksjon, ei heller kan vi vel konkludere med «riktig bruk av tvang»?

La 2019 bli det året vi for fullt når fram med ideen om faktisk deltakelse i forskning. Vi vil initiere og å bidra til gjennomføring av forskning.  Informanter har vi vært lenge nok, uten innflytelse på problemstillingene. Nå inviterer vi selv inn forskere som ønsker å samarbeide med oss. Og tro det eller ei. Det ser da ut til å fungere! Det finnes forskere som ønsker å samarbeide med oss. Neste trinn blir hvordan vi skal få til finansieringen. Tror du vi får det til? Jeg tror det. Jeg starter 2019 med å være optimistisk i forhold til akkurat den delen, men jeg vet at det kommer ikke helt av seg selv. Vi må jobbe hardt for å få det til.

GODT NYTT ÅR TIL ALLE FØLGERE PÅ BLOGGEN!

ExtraStiftelsens forskningsseminar i 2018 med tema Brukermedvirkning i prioritering av forskning https://www.extrastiftelsen.no/forskningsseminar/

Opptak av foredragene på YouTube: https://www.youtube.com/watch?v=Kdc6bippQjs&t=763s

 

Er traumeforståelse forenlig med intervensjonspsykiatri? Publisert på Erfaringskonsulentenes bloggplattform, ekbloggen

Jeg har bidratt med et blogginnlegg på den nye bloggplattformen til Erfaringssentrum.

Er traumeforståelse forenlig med intervensjonspsykiatri?

I psykiatrien snakkes det om miljøterapeutiske intervensjoner og om tidlig intervensjon ved psykoser.

Å intervenere forbinder jeg med noe militært. Noen skal gripe inn i mitt liv. Det er jeg livredd for, kanskje fordi jeg har vært utsatt for tvang? Uttrykket pasienten fremstilles for lege gir ikke gode assosiasjoner. Det er en språkbruk som ikke innbyr til tillit, men som trigger vonde tvangserfaringer.

Vanskeligheter av forskjellig art i menneskers liv er bakgrunnen for behov for hjelp, noe som kan forsvinne i ansattes iver etter å intervenere. Kan man få snudd holdningene som preger språkbruken, og dermed også psykiatriens tvangspraksis? VG-avsløringene viste manglende rettsikkerhet. Flere enn meg har tatt til orde for granskning av tvangspsykiatrien.

Human psykiatri innebærer traumeinformerte tjenester

En som har betydd mye for utvikling i en human psykiatri er Tom Andersen (1936-2007). Han hadde sitt hovedvirke i Tromsø, men har satt spor over hele verden. Etter Tom Andersens død skrev Sissel Reichelt et minneord i Tidsskrift for Norsk psykologforening, og hun skrev blant annet: Han utfordret mange av mine faglige yndlingsideer, for eksempel ved å nekte å være med på betegnelser som teknikk og metode. Vi skulle ikke intervenere overfor mennesker, vi skulle snakke med dem på en respektfylt måte som gjorde at de fikk øye på sine egne muligheter. Altså ikke intervenere. Det er det som i dag noe av det som beskriver recovery. Tom Andersen var langt forut for sin tid. Han er kjent som grunnleggeren av det reflekterende team. Ved Åsgård sykehus i Tromsø har det vært minst to parallelle måter å jobbe på i forhold til mennesker med nedsatt psykososial funksjonsevne, også omtalt som den psykiatriske pasienten.

Diagnosestyrt psykisk helsevern?

Innbyr diagnoser og biomedisinsk forståelse til et traumesensitivt språkvalg? Stadig ser jeg heldigvis at det pekes på at det finnes ikke vanskelige barn, men det finnes barn som har det vanskelig. Det er en dreining i riktig retning. Alle har vi en gang vært barn, og noen har hatt vanskelige oppvekstsvilkår. Videoen med Dag Nordanger og Anne Kristine Bergem om traumefeltets nyttigste terapi anbefales.

Diagnoser er med på å bestemme hvordan mennesker omtales. F eks de bipolare og de schizofrene. På 90-tallet fikk jeg en bipolardiagnose. Meg jeg sier ikke: Jeg er bipolar. Jeg har ulike traumeerfaringer, og når traumene trigges, så aktiveres «flight-fight-responsen», som symptommessig til forveksling kan ligne på de kriteriene en bipolardiagnose har. Komplekse traumer kan gi ulike symptomer, og ulike diagnoser. Les gjerne om hypo- og hyperaktivering. Det jeg hører og leser om yoga er at det kan være til hjelp for å gjenopprette det jeg kaller kobling mellom fornuft og følelser.

Sykdomsmodellen skrotes?

Mette Ellingsdalen, har sagt i et intervju: «Det nytter ikke å få til en forandring innen psykisk helsevern før vi skroter sykdomsmodellen. (…)

-Jeg står for en modell hvor menneskerettigheter er fundamentet, og hvor samfunnet tilrettelegger ut fra hvilke behov og støtte den enkelte trenger, istedenfor å lete etter feil som skal fikses.»

Noen profilerte fagpersoner sier at diagnoser ikke lenger skal brukes, slik tilfellet er i dag. Psykiater Trond Aarre har uttalt at han vil slutte med diagnoser. (2017):

«– Det eine grunnen til at eg meiner dette, er at brukarorganisasjonane lenge har vore kritisk til den psykiatriske diagnostikken. Når dei som vi brukar diagnosane på seier at det er gale, så skal vi lytte, seier Aarre til NRK.»

Traumeforståelse?

Franz Ruppert har sagt om psykose: «Psykosen er ikke bare virkelighetsflukt, men også et forsøk på å finne kreative løsninger på store livskriser. Ved å forstå psykose som mestringsstrategi kan ofre og hjelpere lettere avdekke bedringspotensialet. En psykose blir altså en strategi for å overleve etter traumatiske erfaringer. Det kan være selvopplevde traumer eller traumer som er overtatt gjennom generasjoner.» Mer om traumer og følgetilstander i et intervju med Marta Thorsheim.

Traumeterapi?

I tillegg til traumeinformerte tjenester er det nødvendig å tilby ulike former for traumeterapi. Jeg driver en Facebookgruppe der vi deler forskning og fagartikler om traumer. Gruppa heter Komplekse traumer – forskning. Den er åpen, så alle kan lese det som står der.

Opphetet debatt om medikamentfrie enheter

Sammen har Inger-Mari Eidsvik og jeg skrevet en sak som er publisert på Dagens Medisin. Hvorfor egne enheter? Egne enheter for medikamentfri behandling gir muligheter til å utvikle en kultur der ansatte har interesse av – og tro på – at det er mulig å mestre alvorlige psykiske lidelser uten bruk av antipsykotiske medikamenter. Bakgrunnen for at vi skrev den var at det har vært relativt mye motstand og mange argumenter for ikke å opprette egne medikamentfrie enheter. I Tom Andersens ånd har UNN startet en medikamentfri enhet. Magnus Hald er en av de som har tatt Tom Andersens arbeid videre. I Helse Nord er UNN det helseforetaket som har oppfylt Helseministerens krav om egne enheter for medikamentfri behandling.

Vil øke og spre kunnskap om nedtrapping og seponering av psykiatriske medikamenter

Magnus Hald, overlege ved UNN, er med i styringsgruppen til det nylig stiftede The International Institute for Psychiatric Drug Withdrawal (IIPDW). Dette er en gruppe som vil jobbe for å øke og spre kunnskap om hvordan trappe ned og eventuelt slutte med psykofarmaka.» Det ble nylig annonsert et heldagskurs i Gøteborg med Laura Delano om å trappe ned på psykofarmaka på en sikker og holdbar måte. Slike kurs kunne med fordel ha foregått også i Norge, og kanskje kommer det også hit? Det har vært en mangeårig kamp å få oppstart på medikamentfrie behandlingstilbud, også for de med psykoselidelser.

Avslutningsvis vil jeg si at i tillegg til fokus på recovery, så ønsker jeg velkommen traumeinformerte tjenester, ulike former for traumeterapi og tilnærminger som er traumebevisst, både i på ulike nivåer i spesialisthelsetjenesten og i kommunale psykiske helsetjenester. Åpen dialog og involvering av det sosiale nettverket bør dessuten være grunnmuren for tilnærminger i psykiatrien.

 

Relaterte saker

Ordliste om traumebegreper og forklaring på tilstander forårsaket av traumer http://www.traumebevisst.no/ordliste/

Inger-Mari Eidsvik i Dagens Medisin: Konsekvenser av det biomedisinske hegemoniet og en sak på NAPHA.no: Lat ikkje psykiatrien påføre traumer til enda ein generasjon.

Gunn Helen Kristiansen, Jeg tålte ikke fire tonn stress, i Erfaringskompetanse sin antologi «Levd liv» http://www.erfaringskompetanse.no/nyheter/talte-fire-tonn-stress/

Mette Ellingsdalen om Diskriminering, tvang og tortur, i Erfaringskompetanse sin antologi «Levd liv» http://www.erfaringskompetanse.no/nyheter/diskriminering-tvang-tortur/

Egen blogg: Diagnosespesifikke pakkeforløp, psykisk helse og rus? https://sivryd.wordpress.com/2017/07/16/diagnosespesifikke-pakkeforlop-psykisk-helse-og-rus/

Egen blogg: Minner i kropp og sjel. https://sivryd.wordpress.com/2017/05/01/minner-i-kropp-og-sjel/

 

 

Boka kan fortsatt kjøpes hos Abstrakt forlag eller hos nettbokhandlere

 

Skrevet av:

Siv Helen Rydheim, skribent

Tvangs- og psykoseerfarer

Mottok ytringsfrihetsprisen i 2013

Generasjonsoverført angst?

Generasjonsoverført angst? Finnes det? Det som trigger den angsten jeg har finnes «hvor som helst». Bakterier. Vanligvis greier jeg å håndtere det. I går skjedde det noe som gjorde at angsten ble overskyggende. Den fyller nesten hele meg også i dag. Jeg vet at jeg kan utsette meg for smitte gjennom kontakt med mennesker som potensielt er bærere av «slemme» bakterier og som kan fremkalle sykdom. Noen bakterier kan overføres via såkalt dråpesmitte. Eller er det noe annet enn redselen for bakteriesmitte som ligger under? Fantasien er forholdsvis livlig når jeg tenker på smitte. Hvor lenge lever en bakterie? Hvordan og hva overlever bakteriene på? Det er flere muligheter enn et håndtrykk fra noen som er bakteriebærere… Er det ikke?

De fleste bakterier er både ufarlig og nødvendige. Men, så er det de bakteriene som ikke er harmløse da… Når jeg føler at angsten prøver å spise meg opp, så vet jeg at det vanligvis hjelper å skrive meg ut av det. Å google er ikke alltid smart, men jeg har googlet på diverse kombinasjoner av bakterier.

God hygiene er et nøkkelsvar for å motvirke smitte. Det visste jeg altfor godt fra før. Ja, hva er god hygiene og hva er overdreven hygiene? Jeg vet at jeg til tider har et overdrevent forhold til hygiene, men jeg vet også at noen ganger nytter det ikke samme hvor nøye man er med hygienen. En liten glipp er nok til å slippe bakteriene til… og hva kan skje da?

Jeg leter ofte etter en sammenheng som kan si noe om hvorfor jeg får angst. Kan jeg se en årsakssammenheng? Hvorfor sitter det sånn i meg: Angsten for bakterier? En forklaring er at min mormor hadde tuberkulose. Min oldemor døde fra fire barn. Tuberkulosen tok mange liv, og oldemor døde for snart 100 år siden. Min mormor var 13 år og den eldste, og hun var smittet av tuberkulose. Mormor levde lenge med følgende av tuberkulosesmitten. Hun var 55 år da hun døde. Min morfar forlot oss tre måneder etterpå. For han ble et liv alene uten mormor for tøft.

Det var utenkelig å ha kopper og kar med sprekker eller skår i. Det var bakteriesamlere og måtte kastes. Jeg er fortsatt rask å kaste «bakteriesamlere». Men, altså… det er bare å slå fast: Det er ikke tuberkulose jeg har angst for. Jeg håndterer vanligvis angsten for smitte via «slemme» bakterier. Hva jeg tenker utløste angsten denne gangen vil jeg ikke fortelle her, men det var en utløsende faktor. Selv ikke ved å skrive om angsten forsvinner den… Jeg er kvalm, har hodepine og jeg kjenner på at kroppen «lever sitt eget liv». Angst gir meg slike fornemmelser.

Hvilke følelser og tanker er det jeg lar romstere? Jeg får mest lyst til å gå inn i overlevelsesmodus, og det er å sove… hvis jeg bare får sove da. Eller skal jeg stå i kaoset? Trekke pusten dypt ned i magen? Kutte ut avstandstaken til følelseskaoset gjennom intellektualiseringen?

Men, hallo! Kan det være den gamle sorgen over å miste besteforeldrene mine som skaper angsten? En sorg som ikke har blitt bearbeidet? Det jeg kan huske er hvor jeg var og at jeg ble helt satt ut da jeg fikk høre at også morfar var død. Hvordan jeg fikk vite at mormor var død er helt borte fra hukommelsen. Jeg var ni år. Hva har denne ubearbeidede sorgen ført til?  Er det mer vanlig i dag at barn får hjelp til å bearbeide sorg? Kan det jeg tenker er angst så mange år etterpå brukes til noe? Mange spørsmål uten svar svirrer rundt. Kanskje finner jeg noen svar som kan hjelpe meg videre fordi kroppen er full av minner? Tap av nære slektninger startet tidlig i livet mitt. Lenge før mormor og morfar døde. Tenk at frykten for smitte sitter sånn i meg, ennå. Var det enklere å snakke om bakterier enn tapet av og sorgen over de vi mistet?

Siv Helen Rydheim, 29. mars 2018

 

 

 

Pengene viktigst for legemiddelindustrien?

Når det viser seg at pengene legemiddelfirmaer kan tjene er viktigere enn din og min helse,  hvordan kan jeg stole på at de medikamentene som legen foreslår vil gjøre min helsetilstand bedre? De kan faktisk forverre helsetilstanden. Medikamentene kan til og med føre til plutselig død.

Som filmen Dødsårsak ukjent viser, finnes det møter i Legemiddelindustrien som minner om vekkelsesmøter der det er om å gjøre å lære å frelse flest mulig. Tjene mest mulig uten tanke på at medikamentene kan ta liv. Det er skremmende å se hvordan selgere klapper når den gode inntjeningsmuligheten blir presentert.

De går over lik for å tjene penger. Det er ikke ukjent at mennesker kan gjøre det i ulike sammenhenger. Paradokset blir bare ekstra stort når det selges medikamenter som tilsynelatende skal gi en bedring av helsetilstanden faktisk kan føre til plutselig død. Renate, søsteren til filmskaperen Anniken Hoel døde plutselig, og i mer enn 10 år har hun arbeidet med undersøkelser og filming. Det ble til denne prisbelønnede filmen. Hun sier selv i filmtraileren: «Lite visste jeg at det skulle føre meg inn i en granskning av legemiddelindustrien og deres omfattende påvirkning av samfunnet.» Det er all grunn til å stille spørsmål ved sammenhengen mellom den utbredte bruke av diagnoser som matcher med legemiddelindustriens piller og sprøyter. Dødsårsak ukjent må få mange til å våkne opp!

Jeg er dypt takknemlig for det fantastiske arbeidet Anniken Hoel har nedlagt før og etter at filmen hadde premiere. Selv så jeg den på en spesialvisning for NSF’s psykisk helse og ruskonferanse i Drammen i mai i 2017.

30. juli 2017 Dødsårsak:Ukjent fikk pris for beste utenlandske dokumentar på filmfestival i USA https://www.nrk.no/troms/tromso-regissor-fikk-pris-pa-michael-moore-festival-1.13621733

Fra filmfestivalen i USA, intervju med Anniken Hoel:
https://www.facebook.com/TCFilmFest/videos/10158940428060618/?hc_ref=ARSAmKzWcj5kDxQfYWtsqzfb6Z6OdyuC5ptJvlydgDNVdTWaIFILl-Nfq3fMLyHvrxk&fref=nf

25. november 2017 fikk hun prisen for Beste Dokumentar på Northern Character filmfestival. http://northchar.ru/eng/glavnoe-menyu-1/news/332-winners-are-announced/

Filmen kan leies for kr 99 via denne lenka:
https://vimeo.com/ondemand/dodsarsakukjent

Aktuelle lenker

FB-siden til filmen Dødsårsak ukjent  https://www.facebook.com/CauseOfDeathUnknown/

Filmtrailer (norsk):
https://www.facebook.com/CauseOfDeathUnknown/videos/1371453832876451/

Filmtrailer (engelsk):
https://www.facebook.com/CauseOfDeathUnknown/videos/1569714106383755/

Hvordan kan jeg ha tillit til at den såkalte evidensbasert medisin virkelig vil bedre min helsetilstand. Det går ikke an å stole på det som publiseres av studier fordi det hovedsakelig bare publiseres de studiene som gir gode resultater. Se denne TED-talken. Juks og fanteri forgår jo ikke kun når det gjelder psykiatriske legemidler. Det skjer for alle typer helseproblemer og medikamenter. «Ben Goldacre unpicks dodgy scientific claims made by scaremongering journalists, dubious government reports, pharmaceutical corporations, PR companies and quacks.»  Lenke til TED-talk, som man kan velge norsk undertekst til.
https://www.ted.com/talks/ben_goldacre_what_doctors_don_t_know_about_the_drugs_they_prescribe#t-789802

 

I dag vil jeg også anbefale et radiointervjue med Peter Gøtzsche.
Det er ikke så mange som har en type integritet som det han har. Altfor mange er redd for å miste jobbene sine, selv om de vet innerst inne at de er med på å legitimere et system som det er på høy tid å snu opp ned på. Radiointervju:  https://www.dr.dk/radio/p1/det-du-frygter/det-du-frygter-6

Helt til slutt vil jeg bare fortelle at inspirasjon til å arbeide med skriving denne gangen kom til meg via Jørn Simen Øverli og hans tolkning av Vladimir Vysotskij. Kjenner DU på maktesløshet, så kanskje også du kan få litt krefter fra Vysotskijs unike kraft. Nettsiden jeg har funnet inspirasjon fra. http://www.jornsimen.no/vladimir-vysotskij/

 

Skrevet 4. januar 2017 av:

Siv Helen Rydheim, tvangs- og psykoseerfarer

Mottok ytringsfrihetsprisen i 2013 

Blanke ark og fargestifter til?

2017 ble bedre enn 2016 og året før det. Kanskje fortsetter kurven oppover i 2018? Noe av det jeg savner i livet mitt og som jeg ønsker for 2018 er å delta i pulserende politisk arbeid, ikke partipolitisk, men tverrpolitisk samfunnsendrende arbeid. Jeg vil takke for følget i 2017 på denne bloggen, og skriver i kveld litt om tanker som går bakover og noen tanker om framtida.

Nyttårsaften liker jeg å reflektere over året som har gått, og jeg ønsker meg gjerne noe for det kommende året. For at min livsvei skal gi meg mening, må jeg fortsette å bry meg om hva som skjer på rus- og psykisk helsefeltet.

I 2009 fikk jeg et dikt av Kolbein Falkeid. Det var i forbindelse med den offisielle åpningen av Finnmarksnettverket, psykisk helse og rus sitt møterom og kontor for selvorganisert selvhjelp i Alta.

Privat huskeregel

Du skal ikke klistre fine øyeblikk

opp på veggene i tankene

og forgylle dem med lengselen din.

Du skal kjøre spettet

hardt innunder arrete hverdager

og vippe dem opp.

En etter en.

Det er derfor livet har deg på mannskapslista.

Det er vel fortsatt ingen grunn til å klistre fine øyeblikk opp på veggene… Jovisst finnes det fine øyeblikk, men hovedsakelig gjenstår de områdene jeg gjerne vil ha endret. Jeg fortsetter derfor å brette opp ermene for å kjempe videre. Det er mange som kjemper for livet sitt hver dag. Det trenger ikke jeg å gjøre nå, men jeg glemmer aldri avmakten jeg følte når jeg måtte gjøre det. Det fellesskapet jeg har med andre som kjemper er godt. Vi er spredt over hele landet og ut over i verden. Om vi har en bestemt politisk- eller en organisasjonstilhørighet, så er den gjerne på tvers av ulike partier og organisasjoner. Noen få har blitt nære og gode venner.

Andre jeg ser kjemper for større forståelse og rettigheter har jeg aldri møtt. En av disse er Jacqui Dillon. Hun er et av de menneskene jeg har lyttet mye til fordi hun har omgjort sin erfaring med bardomstraumer til gull. På den måten er hun noe for andre. Det er alkymi på høyt plan. Jeg anbefaler derfor å lytte til henne. Hun er anerkjent som foredragsholder og forfatter. Hun er leder av stemmehørernettverket i England. Jacqui Dillon er også opptatt av at det er viktig å få snakket om skammen som så mange bærer på alene. Jacqui Dillons nettside: http://www.jacquidillon.org/

I 2017 skrev jeg mer enn jeg gjorde i 2016 og 2015. I Dagens Medisin fikk Inger-Mari Eidsvik og jeg publisert en sak, som var en del av en debattrekke om medikamentfrie behandlingstilbud. Tittel: Hvorfor egne enheter? 

Her vil jeg nevne noen av sakene på egne blogger som fikk mange treff i 2017.  Intervensjonspsykiatri eller traumeforståelse.  Minner i kropp og sjel (om barndomstraumer).  Maktfordeling i presentasjon og utvikling av kunnskap. Jeg skrev også en sak om ulike traumer og reaksjoner som jeg fikk mange gode tilbakemeldinger på.

I 2018 tenker jeg også bruke tid og krefter på å spre kunnskap om traumer og traumereaksjoner fordi Bessel van der Kolk dessverre har rett i at: Psychiatry Has a Long, Stubborn History with Trauma Jeg hører fortsatt merkelig argumenter for at psykiatrien ikke tar på alvor at svært mange pasienter har en bakgrunn der traumer er et hovedproblem.

Litt fra saken med Bessel van der Kolk, som også inneholder en video:

«In fact, vast numbers of people who seek psychiatric care are in fact traumatized human beings,» says Van der Kolk in his interview. Yet the nature of those traumatic experiences is treated as auxiliary information.

«So now we live with weird diagnosis like Oppositional Defiant Disorder, where people don’t ask why did these kids become defiant; or cold and dark disorder, where these kids behave strangely; Bipolar Disorder; kids being mentally unstable; going up and down on their emotions. And people don’t really—psychiatry doesn’t really want to look at what’s behind there. And as a consequence, instead of looking at social conditions as being at the origin of these disorders, these kids get drugged up.»

En av de som bidrar med viktig kunnskap om utviklingstraumer i Norge, som jeg vil nevne, er Dag Nordanger. RVTS Nord leverte et viktig grunnkurs som er et nettbasert opplæringsprogram om traumer og traumeforståelse. I forbindelse med lanseringen ble det sagt følgende: «Opptil 70 prosent av voksne pasienter innen psykisk helsevern har opplevd traumatiske hendelser.» Strengt tatt burde alle ansatte i psykisk helsevern få muligheten til å ta det kurset, men slik er det ikke.

Marta Thorsheim, som gjennom Institutt for traumearbeid (IoPT), tilbyr utdanning for traumeterapeuter, er en pioner på traumefeltet i Norden. For 2018 håper jeg at flere terapeuter med interesse for traumeterapi, som har sitt arbeid i psykisk helsevern, kan få dekket kostnadene til en slik utdanning fra arbeidsgiveren. Her er et intervju med Marta Thorsheim gjort av seniorrådgiver Eva Svendsen ved Nasjonalt senter for erfaringskompetanse. Jeg håper at denne og andre former for traumeterapi på sikt kan bli tilgjengelig for de som selv ønsker å arbeide med de traumene de bærer på. Det er en del terapeuter utdannet ved IoPT i Norge, men terapien tilbys så videt jeg vet bare innenfor det private. Du finner en oversikt over IoPT-terapeuter på Norsk Traumeterapeutforenings nettside.

Flere intervjuer om ulike former for medikamentfri behandling på Nasjonalt senter for erfaringskompetanse sin nettside finner her.

Det er et mål for mange med meg å få slutt på den umenneskelige tvangsmedisineringen i tvangspsykiatrien. En av de som har berørt meg mest med sitt bidrag for å få slutt på tvangsmedisinering i år er Merete Nesset. Opptak av hennes fremlegg på LDOs seminar om tvang i helse- og omsorgstjenestene finner du her.

Inger Johanne Vaalund, LMSO, holdt et foredrag under Amaliedagene i 2017 om komplekse traumer. Det er det beste foredraget jeg har hørt hittil om komplekse traumer. Du finner det her.

Til slutt i kveld vil jeg ønske dere som leser min blogg et riktig Godt Nytt År, og jeg deler sangen av Alf Prøysen med dere: Du skal få en dag i mårå.

 

Skrevet av:

Siv Helen Rydheim, tvangs- og psykoseerfarer

Mottok ytringsfrihetsprisen i 2013 

 

Diagnosespesifikke pakkeforløp psykisk helse og rus?

Diagnosespesifikke pakkeforløp forenelig med traumeinformerte tjenester?

Noen saker relatert til traumer har pekt seg ut for meg, og disse sakene gjør at jeg betenker meg til pakkeforløp. Den mest interessante saken er fra Wisconsin der de er i ferd med å skape en traumeinformert stat. Den saken burde bli obligatorisk å lese for alle politikere i alle ledd, fra Storting, regjering, fylkeskommune og kommune. Og selvsagt for alle som har sitt virke innen helse- og omsorg, og i alt annet arbeid som innebærer møter med mennesker.

Kunnskapen finnes også i Norge. Spørsmålet er når den blir tatt i bruk mer enn bare stykkevis og delt. Arbeidet de gjør i Wisconsin der målet hver dag er at hele Wisconsin skal være traumeinformert er et eksempel til etterfølgelse! Fra Wisconsin:

«Our goal every day is to have all of Wisconsin trauma-informed.

After all staff members of the Waupaca County Department of Health and Human Services learned about ACEs science and the Child Welfare department started becoming trauma-informed, workers’ burnout rates dropped 23 percent and secondary traumatic stress rates dropped 42 percent over three years. In addition, the number of children placed outside the home dropped 15%, and kinship placements increased.»

Traumeinformete tjenester i Norge. Det er enkelte prosjekter og tiltak som har fokus på det, men jeg savner en helhet. At en seksåring kan respondere i relasjoner som om han var tre år, og derfor må følges opp i skolegården, forteller Karen Treisman om i en video med tittelen:  – Relational and Developmental Trauma. Jeg selv kan få en femårings reaksjoner i relasjoner med stor ubalanse i maktforhold. Jeg faller tilbake til en tilstand der det er avmakt som råder, og det som skjer er at jeg blir redd. Når det skjer er flukt eneste mulighet, og jeg er snart 62 år. Heldigvis har jeg fått hjelp til å forstå hva som skjer. Takket være traumeterapi har jeg funnet måter å leve med det som før var uholdbare reaksjoner.

ACE-studien fra 1998, som Wisconsin har som grunnlag for å snu om på tjenestene, er viktig forskning. Den er også godt kjent i Norge for de som er interessert i hva traumer kan gjøre med oss. Nest etter saken fra Wisconsin var det oppløftende å lese om samarbeidet mellom RVTS Sør og Borgestadklinikken, om at de tar i bruk nye begreper som gir økt forståelse og bedre tilnærming til pasientene.

Mad In America publiserte er et interessant intervju med prof. M. O’Loughlin. Han forteller om mangler i mainstream psykiatri inkl. hvordan også psykologer mangler grunnleggende traumeforståelse. Jeg blir optimistisk av å lytte til O’Loughlin og hans «like», for det finnes heldigvis flere som er inne på samme spor i Norge. O’Loughlin forteller at han ble interessert i psykiatri da han ble utnevnt som foreleser i klinisk psykologi, og oppdaget at det ikke fantes undervisning om traumer. Dette førte til undervisning i flergenerasjonelle traumer og om måten vår historie skaper oss som mennesker. O’Loughlin er også engasjert i selvbiografisk skriving, og han snakker om mainstream psykologi som en konservativ disiplin. I tillegg tar han for seg: Legemiddelindustriens grep på utviklingen. Mye klokt sagt på kort tid. Det er i O’Loughlin og andres forståelse av sammenhenger at håpet om en radikal endring av psykiatrien ligger.

Barndomstraumer og senere helseskader har jeg med her via et videoforedrag fra TEDMED av barnelege Nadine Burke Harris om ACE-studien, og hvordan den endret hennes tilnærming til sine pasienter.  En generasjonsstudie omtalt av journalist Helen Pearson i en TED-talk er også interessant. Den viser at også fattigdom og alt som hører til det tenderer til å følge en sosial arv. Det finnes dog enkelte lyspunkter og muligheter, selv om utgangspunktet er dårlig. Barnefattigdommen er økende i Norge, ifølge en NRK-sak sier Mari Trommald: «Den økende graden av barnefattigdom over hele landet er bekymringsverdig. Vi ser at disse barna har økt risiko for psykiske helseproblemer, å droppe ut av skolen og å bli arbeidsledig.»

RVTS’ene (Regionale ressurssenter om vald, traumatisk stress og sjølvmordsførebygging) har en viktig traumeforståelse. O’Loughlin går noen skritt lenger enn RVTS’ene i sin kritikk av mainstream psykiatri. Når det er kritikkverdige forhold, så må de som sitter på nyere forskning og kompetanse våge å kritisere.

Diagnosespesifikke pakkeforløp kan jeg ikke med min beste vilje klare å forstå kan gagne de av oss som søker hjelp og det som er 100% sikkert er at det slett ikke gagner de av oss som kan bli utsatt for tvangsbehandling. Nå avvises 30 % ifølge Dagens Medisin av de som henvises fra fastlege. Nesten 1/3 får ikke møte en spesialist.

Hvor er koblingen mellom oppsamlet kunnskap hos RVTS-ene og mainstream psykiatri? Det er ikke for sent å revurdere de diagnosespesifikke pakkeforløpene for rus- og psykiskhelsefeltet. Det kommer neppe til å bidra til bedre helsetjenester på rus- og psykisk helsefeltet. Målene med diagnosespesifikke pakkeforløp vil aldri bli mulig å nå med en slik organisering. Snuoperasjonen må skje gjennom traumeinformerte tjenester på alle nivå. Hvorfor ikke satse på det samme som de gjør i Wisconsin.

Pakkeforløp, et gode for hvem?

Bent Høie gjør mye godt arbeid som helse- og omsorgsminister, men jeg er fortsatt skeptisk til at pakkeforløp er det som skal til i rus- og psykisk helsetjenester.

Jeg frykter for at hovedproblemet for spesialisthelsetjenesten og annen virksomhet fortsatt blir:
Mangel på virksom terapi og mangel på traumeinformerte tjenester i kommunale og statlige virksomheter. Det blir ikke flere terapeuter eller terapimuligheter av å innføre pakkeforløp. Pakkeforløp kan føre til mer byråkrati og ytterligere kapasitetsmangel i spesialisthelsetjenesten. Situasjonen i dag (Helse Sør-Øst) er at 30-40 % får ingen behandling.  I tillegg blir noen av de som får behandling retraumatisert av behandlingen. Når det gjelder tvangsutsatte, som mot sin vilje bringes inn på akuttavdelinger, så vil pakkeforløp ikke ha noen betydning ut over at det vil stjele kapasitet i spesialisthelsetjenesten.

De målene som oppgis av avdelingsdirektør Gitte Huus i Helsedirektoratet er uoppnåelige. Det er omtrent like fåfengt som å ha «Arbeid for alle» som mål. Det skjer aldri.

Vi må også i framtida leve med at det forblir skjevfordeling og ulike muligheter for å få god hjelp, og at det fortsatt blir ulik vekting av god brukermedvirkning – avhengig av hvor folk bor i det langstrakte landet vårt og av den enkelte pasients private økonomi.

Hvis jeg skulle velge bosted ut i fra gode behandlingsmuligheter? Ja, helt klart ville jeg når det gjelder kommunale tjenester valgt å bo i Stange. Det er på grunn av Stangehjelpa ved Birgit Valla. Gitt at jeg hadde økonomi til det, så ville jeg valgt traumeterapi i det private markedet.

Spesialisthelstjenesten? For meg tilsier det at ville valgt å bo i Eid kommune hvor spesialisthelsetjenesten, Nordfjord psykiatrisenter, styres av Trond F. Aarre.

En psykolog, Birgit Valla, og en psykiater (Trond F Aarre) som ikke vektlegger diagnoser.

Pakkeforløpene betyr utredning for å sette diagnoser, og deretter blir man styrt inn i et diagnosespesifikt forløp. Sikker greit for noen, men det blir også helt sikkert også ugreit for noen.

I Oslo vil byråd Inga Marte Thorkildsen utfordre makta: «Noen mener vi skal utrede mer, diagnostisere mer, fatte flere vedtak og gjøre mennesker til pakker som skal sendes inn i forløp. Det mener ikke vi i Oslo. Vi mener at dette fører til dårligere hjelp, og at barn i verste fall settes i fare. Det er på tide å forandre tankesett. (…) Stangehjelpa styrer etter prinsippet om at brukeren skal være med å forme tjenesten. De som har behov for psykisk hjelp, kan ta kontakt uten henvisning og uavhengig av hvor alvorlige problemene er. Kritikken fra Fylkesmannen går ut på at Stangehjelpa ikke fører grundige nok journaler og at det er et pliktbrudd å ikke sette diagnoser. I juni kom imidlertid helse- og omsorgsdepartementet med et rundskriv som strekker ut en hånd til lavterskeltilbudene: Kravet om å diagnostisere er ikke absolutt.»

Stans de diagnosespesifikke pakkeforløpene! Start i helse- og omsorgsdepartement og i helsedirektorat med grunnleggende opplæring i traumeforståelse og hva det vil si å ha traumeinformerte tjenester. Det grunnleggende traumekurset Stø Kurs fra RVTS Nord anbefales.

Jeg anbefaler også en unik mulighet 24-25 november: 2 DAYS IN OSLO med Dr Gabor Maté & Prof. Dr. Franz Ruppert. Correlation of Trauma, Health and Illness,  arrangert av Institutt for traumeterapi, som var det første stedet jeg fikk min kunnskap om traumer og de flergenerasjonelle sammenhengene. Og så endeli: Jeg vil avslutte med et rungende HURRA: Tidsskrift for Norsk psykologforening har utgitt et temanummer om utviklingstraumer. Løp og kjøp. (Nr 10 – 2017)

 

Lenker i bloggen

Wisconsin som traumeinformert stat https://acestoohigh.com/2017/10/01/wisconsin-aims-to-be-first-trauma-informed-state-seven-state-agencies-lead-the-way/

Karen Treisman om i en video med tittelen:  – Relational and Developmental Trauma https://vimeo.com/220164746/9461dfe378

Om ACE-studien:

1. Jo flere belastninger i barndom, jo verre helse i voksen alder (2017)

https://www.hjelptilhjelp.no/Sorg-og-traumer/ace-studien-jo-flere-belastninger-i-barndom-jo-verre-helse-i-voksen-alder

1. ACE-studien (1998) http://www.ajpmonline.org/article/S0749-3797(98)00017-8/abstract

RVTS Sør Språk og væremåte i endring https://rvtssor.no/aktuelt/154/sprak-og-vaeremate-i-endring/

Mad In America,  intevju med prof. M. O’Loughlin https://www.madinamerica.com/2017/09/michael-oloughlin-exploring-narrative-approaches-psychological-distress/

Videoforedrag av Nadine Bruke Harris om ACE-studien (2014) https://www.hjelptilhjelp.no/Sorg-og-traumer/videoforedrag-om-barndomstraumer-og-senere-helseskader

TED-talk om generasjonsstudiet https://www.ted.com/talks/helen_pearson_lessons_from_the_longest_study_on_human_development?utm_source=twitter.com&utm_medium=social&utm_campaign=tedspread–a

NRK-sak om barnefattigdom: https://www.nrk.no/norge/her-er-det-mest-barnefattigdom-1.13450344

Dagens Medisin, 30 % avvises. https://www.dagensmedisin.no/artikler/2017/08/15/tusenvis-avvises–uten-undersokelse/

Mål for pakkeforløp https://helsedirektoratet.no/folkehelse/psykisk-helse-og-rus/pakkeforlop-for-psykisk-helse-og-rus#pakkeforløpene-skal-bidra-til-økt-brukermedvirkning,-bedre-samhandling,-likeverdig-behandling-og-økt-fokus-på-somatisk-helse-og-levevaner

30-40 % får ingen behandling https://www.nrk.no/vestfold/_-for-fa-psykologer-og-psykiatere-i-helse-sor-ost-1.13727642

Helsedirektoratet, avdelingsdirektør Gitte Huus om brukermedvirkning:
https://helsedirektoratet.no/nyheter/psykisk-helsevern-trygge-pasienter-onsker-mer-brukermedvirkning

Stangehjelpa https://www.stange.kommune.no/category18618.html

Nordfjord psykiatrisenter https://helse-forde.no/steder/nordfjord-psykiatrisenter

Stø Kurs, RVTS Nord http://rvtsnord.no/traumekurset-sto-kurs-er-lansert/

Dr Gabor Maté & Prof. Dr. Franz Ruppert https://www.iopt.no/2-days-in-oslo/

Institutt for traumeterapi, IoPT https://www.iopt.no/

Tidsskrift for norsk psykologforening nr 10-2017 Temanummer om utviklingstraumer http://www.psykologtidsskriftet.no/

Skrevet av:

Siv Helen Rydheim, tvangs- og psykoseerfarer

Mottok ytringsfrihetsprisen i 2013 

29. oktober 2017

Tvangspsykiatrien påfører skade

Hvem tar innover seg at tvangspsykiatrien påfører skade?

Og er det mulig å komme til en forsoning når det gjelder skader påført av tvangspsykiatrien? Ettervirkningene av skadene vil for all tid ligge i meg, slik det kjennes ut akkurat nå. På hvilken måte kan jeg komme til en forsoning med at skadene blant annet førte til at jeg ikke kom tilbake til ordinært arbeidsliv etter tvangshandlingene i psykiatrien? Er det mulig? Hva skal til?

I en kommentar leste jeg mellom linjene at jeg er til belastning for samfunnet fordi jeg ikke har vært bidragsyter i arbeidslivet i hele mitt liv. Ja, det følger stigmatisering med det å bli uføretrygdet, enten det er på grunn av psykiske lidelser eller andre årsaker. Jeg leste også at de som har arbeidet hele livet er samfunnets ressurser. Det er de det er verdt å satse på skal få fortsette i arbeidslivet etter endt pensjonsalder. Derfor er det et prosjekt Mental Helse bruker tid og ressurser på sammen med blant annet Astrid Nøklebye Heiberg, som har uttalt at eldre i jobb er en nøkkel til fremtidens velferd. Hva med alle de unge som ikke kommer inn i arbeidslivet? Hvordan går det regnestykket opp? Ha to tanker i hodet samtidig, ble jeg oppfordret til. Men jeg vet at alt dreier seg om prioritering.

Skal jeg be om unnskyldning for å si at jeg synes det er forbanna sårt på vegne av alle de unge som kunne fått en mulighet? Jeg er snart 62 år, så løpet er kjørt for meg. Jeg har hatt mine perioder der jeg har tenkt at jeg ikke lenger skal bidra i offentligheten med min dyrekjøpte kompetanse. Den foreløpige konklusjonen er at den eneste måten mine erfaringer kan ha en viss «mening» for meg er at jeg faktisk fortsetter å bruke den. Kompetansen har jeg opparbeidet meg med utgangspunkt som tvangspasient. I årene etterpå har jeg i tillegg opparbeidet meg mye kunnskap i tillegg til mine egne erfaringer. Det er min kompetanse, som også i sin tid av Rådet for psykisk helse ble betegnet som: Med livet som kompetanse, fordi mine livserfaringer ble retningsgivende for den teoretiske kunnskapen jeg også har tilegnet meg.

Vi lever i verdens beste land. Ja, utvilsomt. På mange måter nyter de fleste det, men det er ikke alle som opplever det slik. Helse- og omsorgsministeren skryter at vi har fritt behandlingsvalg. Han sier ikke samtidig at det frie behandlingsvalget avhenger av at «mitt» helseforetak henviser meg dit jeg ønsker å bli behandlet. Jeg kan ikke komme til Recoverysenteret i Hurdal, hvis ikke «mitt» helseforetak vil dekke kostnadene. Jeg kan heller ikke velge traumeterapi hos en privat terapeut, hvis det er det jeg vil. Jeg kan ikke velge, slik Helse- og omsorgsministeren mener jeg kan. De som har penger til å betale kan det. De kan kjøpe seg mange tjenester som ikke jeg kan. Nei, Norge har ikke blitt mindre klassedelt de siste fire årene.

Fordi Senterpartiet var det eneste partiet som foreslo granskning av tvangspsykiatrien i fjor, så er det de som får min stemme ved dette stortingsvalget. Så emosjonsbestemt blir dette valget for meg. SV stemte også for forslaget. Alle øvrige partier gjorde ikke det. En lovendring i lov om psykisk helsevern er kunngjort. Jeg, som psykiatriskadd, stoler ikke på at det blir bedre av den grunn. Psykiaterne og psykologene sitter fortsatt med definisjonsmakta.

En sannhetskommisjon for samer og kvener er opprettet.  «Sannhetskommisjon om fornorskningspolitikk og urett begått mot det samiske og kvenske folk i Norge». Det er veldig, veldig bra. Hvorfor er ikke granskning av tvangspsykiatrien også et krav som innfris? Skadevirkningene som påføres av tvangspsykiatrien fornektes av så mange. Det store flertallet av Norges befolkning har ikke blitt berørt sterkt nok, og derfor blir ikke vi som krever granskning hørt. Jeg er sint. Jeg vil ha et oppgjør. Jeg trodde en stund på en mulig forsoning. Det gjør jeg ikke lenger. Ikke før en full granskning av tvangspsykiatrien blir vedtatt. Alle velmenende forsøk på å lappe på et lovverk er å kaste blår i øynene på folk. Etter det kan det kanskje bli en forsoning? VG-avsløringene har bare vært toppen av isfjellet, men uhyre viktig fordi avsløringene har vist at pasienter i tvangspsykiatrien mangler rettssikkerhet. I Norge!

For at en forsoning skal bli mulig må de som påfører skader anerkjenne at det er nettopp det de gjør. I tillegg er det nødvendig med en forsikring om at det ved en eventuell livskrise ikke blir brukt tvangsmedisinering og andre former for tvang. En slik forsikring gir ikke endringene i lovverket, ei heller tilbudene om medikamentfri behandling. Det frie behandlingsvalget gir meg heller ikke en type traumeterapi jeg vet jeg har utbytte av. Et større opprør mot det bestående må til, men jeg synes jeg kjenner riene i en ny fødsel. Paradigmeskiftet som så mange av oss har ventet på er det nå mulig å skimte. Jeg kjemper videre. Gjør du?

Siden jeg tror på at vi står ved starten av et paradigmeskifte, så vil jeg også fortsette som en medarbeider uten arbeidsgiver. Oppgavene vil jeg til en stor grad velge selv. Det er fordelen ved ikke å være ansatt noe sted. Ulempene er mange.

 

Skrevet av:

Siv Helen Rydheim, tvangs- og psykoseerfarer

Mottok ytringsfrihetsprisen i 2013 

2. september 2017

Intervensjonspsykiatri eller traumeforståelse?

I psykiatrien eller i PSYKISK HELSEVERN snakkes det eksempelvis om miljøterapeutiske intervensjoner og om tidlig intervensjon ved psykoser. Hva gjør språket som brukes med oss?

Intervenere forbinder jeg med noe militært. Har psykiatrien og militæret noe til felles? Et annet uttrykk som har blitt brukt i tvangspsykiatrien er at «pasienten fremstilles for lege». Også en merkelig språkbruk som ikke akkurat innbyr til tillit. Tvang og tillit er i det hele tatt motstridende.

At det er vanskeligheter i menneskers liv som er bakgrunnen for behov for hjelp, kan forsvinne i psykisk helseverns ansattes iver etter å intervenere. Kan man få snudd tankesettet som preger språkbruken, og dermed også kanskje innholdet i psykisk helseverns tvangspraksis? Et stikkord her er VG-avsløringene i 2016, som viste at manglende rettsikkerhet ikke er uvanlig, og at det er helt nødvendig med store endringer. (1) En tvangspsykiatri i krise er mildt sagt. Flere har tatt til orde for granskning av tvangspsykiatrien. (2)

Utvikling av en human psykiatri innebærer også empatisk språkbruk?

En som har betydd og fortsatt betyr mye for utviklingen i en human retning er Tom Andersen (1936-2007), som hadde sitt hovedvirke i Tromsø. Etter Tom Andersens død skrev Sissel Reichelt et minneord i Tidsskrift for Norsk psykologforening, og hun skrev blant annet:  «Han utfordret mange av mine faglige yndlingsideer, for eksempel ved å nekte å være med på betegnelser som teknikk og metode. Vi skulle ikke intervenere overfor mennesker, vi skulle snakke med dem på en respektfylt måte som gjorde at de fikk øye på sine egne muligheter.»
Altså IKKE INTERVENERE… Å snakke med dem på en respektfylt måte som gjorde at de fikk øye på sine egne muligheter. Det er det som i dag noe av det som beskriver recovery. Tom Andersen var langt forut for sin tid.  (3) (Tidsskrift for Norsk psykologforening, Vol 44, nummer 7, 2007, side 939)

Tom Andersen er kjent som grunnleggeren av det reflekterende team. (4) Ved Åsgård sykehus i Tromsø ser det ut for at det har vært minst to parallelle måter å jobbe på i forhold til mennesker med nedsatt psykososial funksjonsevne, også omtalt som den psykiatriske pasienten, mennesker med psykiske helseproblemer, mennesker med store livsproblemer, mennesker som har vanskelige livssituasjoner? I noen tilfeller er det diagnoser som bestemmer hvordan mennesker omtales. F eks de bipolare og de schizofrene. Det er ikke greit.

Diagnosestyrt psykisk helsevern?

Dagens realitet er fortsatt et diagnosestyrt psykisk helsevern. Kan diagnoser innby til et empatisk språkvalg? Stadig ser jeg at det pekes på at det finnes ikke vanskelige barn, men det finnes barn som har det vanskelig. Det er bra og forhåpentligvis en dreining i riktig retning. Alle har vi en gang vært barn, og noen har hatt vanskelige oppvekstvilkår. Videoen om traumefeltets nyttigste terapi kan anbefales. (5) Dag Nordanger og Anne Kristine Bergem.

Sykdomsmodellen skrotes?

Mette Ellingsdalen, har bl a sagt i et intervju: «Det nytter ikke å få til en forandring innen psykisk helsevern før vi skroter sykdomsmodellen. (…) 

-Jeg står for en modell hvor menneskerettigheter er fundamentet, og hvor samfunnet tilrettelegger ut fra hvilke behov og støtte den enkelte trenger, istedenfor å lete etter feil som skal fikses.

«Hva har skjedd med deg?»

-I dag blir mange møtt at et system som spør «hva er galt med deg»? I istedenfor burde man ha spurt: «Hva har skjedd med deg, og hva trenger du?»

Hun mener sykdomsmodellen gjør feil å diagnostiserer tidligere erfaringer og traumer.» Hjelp på egne premisser. (6)

Slutte med diagnoser?

Flere og flere profilerte fagpersoner tar til orde at diagnoser ikke lenger skal brukes. Nå sist har psykiater Trond Aarre uttalt at han vil slutte med diagnoser. (2017):

«– Det eine grunnen til at eg meiner dette, er at brukarorganisasjonane lenge har vore kritisk til den psykiatriske diagnostikken. Når dei som vi brukar diagnosane på seier at det er gale, så skal vi lytte, seier Aarre til NRK.

– Det andre er at eg etter kvart har ganske lang erfaring med å behandle folk for psykiske lidingar og rusproblem. Det som slår meg, er at mange av dei som kjem til mitt kontor, er normale og friske folk som likevel har nokre vanskar som dei søkjer hjelp for. Og då er eg ikkje sikker på om vi vinn noko på å gje dei ein sjukdomsidentitet som karakteriserer dei som avvikande eller unormale, seier Aarre.» (7)  (NRK Sogn og fjordane)

Traumeforståelse?

 

Franz Ruppert, som jeg ofte kommer til når det gjelder traumeforståelse, har f eks sagt om psykose:
«Psykosen er ikke bare virkelighetsflukt, men også et forsøk på å finne kreative løsninger på store livskriser. Ved å forstå psykose som mestringsstrategi kan ofre og hjelpere lettere avdekke bedringspotensialet. En psykose blir altså en strategi for å overleve etter traumatiske erfaringer. Det kan være selvopplevde traumer eller traumer som er overtatt gjennom generasjoner.» Mer om traumer og følgetilstander i et intervju med Marta Thorsheim Se gjerne også IOPT.no for nærmere informasjon om traumeterapi og hva som skjer med psyken i forbindelse med traumatisering. (8)

Psykose- og tvangserfarere jeg lytter til

Psykose- og tvangserfarere utgjør en forskjell m h t hvordan jeg forstår meg selv og hvordan jeg setter mine egne erfaringer i system. Uten disse refleksjonene fra de jeg har blitt kjent med som selv har psykose- og tvangserfaringer vet jeg ikke helt hvor jeg hadde vært i dag. Nå trekker jeg derfir fram to saker skrevet av psykose- og tvangserfarer Inger-Mari Eidsvik. En i Dagens Medisin: Konsekvenser av det biomedisinske hegemoniet (9) og en sak på NAPHA.no Lat ikkje psykiatrien påføre traumer til enda ein generasjon (10)

Opphetet debatt om medikamentfrie enheter

Sammen med Inger-Mari Eidsvik har jeg skrevet en sak som også er publisert på Dagens Medisin. Hvorfor egne enheter? Egne enheter for medikamentfri behandling gir muligheter til å utvikle en kultur der ansatte har interesse av – og tro på – at det er mulig å mestre alvorlige psykiske lidelser uten bruk av antipsykotiske medikamenter. Bakgrunnen for at vi skrev den var at det har vært tildels stor motstand og det vi synes er motstridende argumenter for ikke å opprette egne medikamentfrie enheter.(11)

 

Mangel på kunnskap om nedtrapping og seponering av psykiatriske medikamenter

Et viktig tilskudd til å gi muligheter for nedtrapping og seponering av psykiatriske medikamenter omtales i et intervju med psykiater Magnus Hald på Erfaringskompetanse.no

«Vil øke og spre kunnskap om nedtrapping og seponering av psykiatriske medikamenter

Magnus Hald, overlege ved UNN, er med i styringsgruppen til det nylig stiftede The International Institute for Psychiatric Drug Withdrawal (IIPDW). Dette er en gruppe som vil jobbe for å øke og spre kunnskap om hvordan trappe ned og eventuelt slutte med psykofarmaka.» (12)

I Tom Andersens ånd har UNN startet en medikamentfri avdeling. Magnus Hald er en av de som har tatt Tom Andersens arbeid videre. Hittil er Helse Nord ved UNN det eneste helseforetaket som har oppfylt Helseministerens krav om egne enheter for medikamentfri behandling. Mer om det kan du lese her: Fagfolk erstatter piller med mosjon og terapi (I Fontene.) (13)

 

Referanser

1)VG-avsløringene 2016 http://www.vg.no/spesial/2016/tvangsprotokollene/

2)Krever full granskning av tvangspsykiatrien
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/tvang-i-psykiatrien/krever-full-granskning-av-tvangsbruk/a/23854565/

3)Sissel Reichelt, Minneord om Tom Andersen.  Tidsskrift for Norsk psykologforening, Vol 44, nummer 7, 2007, side 939 http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=230218&a=3

4)Norsk forening for familieterapi. v/Hans Chr. Michaelsen.Tom Andersen til minne. https://www.nfft.no/nyheter/nyhetsarkiv/tom-andersen-til-minne-1936-2007/

5)Dag Nordanger og Anne Kristine Bergem. Videoen om Traumefeltets nyttigste terapi kan anbefales.   https://www.cactusnettverk.no/traumefeltets-nyttigste-terapi/

6)Mette Ellingsdalen på Erfaringskompetanse.no Hjelp på egne premisser. Erfaringskompetanse.no) http://www.erfaringskompetanse.no/nyheter/hjelp-paa-egne-premisser2/

7)Trond Aarre, Vil slutte med diagnosar.
https://www.nrk.no/sognogfjordane/trond-aarre-vil-slutte-med-diagnosar-1.13639623

8)Franz Ruppert/Marta Thorsheim: Mer om traumer og følgetilstander i et intervju. https://www.iopt.no/artikler/kari-bru-intervjurer-marta-thorsheim/

9)Inger-Mari Eidsvik i Dagens Medisin: Konsekvenser av det biomedisinske hegemoniet https://www.dagensmedisin.no/artikler/2017/01/16/konsekvenser-av-det-biomedisinske-hegemoniet-i-psykiatrien/ 

10)Inger-Mari Eidsvik På NAPHAs nettside. Lat ikkje psykiatrien påføre traumer til enda ein generasjon https://www.napha.no/medisinfritt_psykose/

11)Inger-Mari Eidsvik og Siv Helen Rydheim Hvorfor egne enheter? Dagens medisin. https://www.dagensmedisin.no/artikler/2017/02/22/hvorfor-egne-enheter/

12)Erfaringskompetanse.no Intervju med psykiater Magnus Hald om det å spre kunnskap om nedtrapping og seponeing av psykatriske medikamenter. http://www.erfaringskompetanse.no/nyheter/oke-spre-kunnskap-nedtrapping-seponering-psykiatriske-medikamenter/

13)Fontene. Fagfolk erstatter piller med mosjon og terapi. Medikamentfri behandling ved UNN. http://www.fontene.no/nyheter/fagfolk-erstatter-piller-med-mosjon-og-terapi-6.47.471807.2297548b46

Relaterte saker

Diagnosespesifikke pakkeforløp, psykisk  helse og rus? 
https://sivryd.wordpress.com/2017/07/16/diagnosespesifikke-pakkeforlop-psykisk-helse-og-rus/

Pakkeforløp. Respons på høring. https://sivryd.wordpress.com/2017/07/02/pakkeforlop-respons-pa-horing/

Minner i kropp og sjel. https://sivryd.wordpress.com/2017/05/01/minner-i-kropp-og-sjel/

 

Skrevet av:

Siv Helen Rydheim, tvangs- og psykoseerfarer

Mottok ytringsfrihetsprisen i 2013 

14.08.2017

Ny side, Ellen forteller

I går opprettet jeg en ny side på denne bloggen: Ellen forteller

Ellen har tidligere oppfordret meg til å dele noen av hennes erfaringer, og her kommer en ny fortelling som ble publisert i går.

Ellen er i 50-årene, og hun ønsker å gi slipp på minner som til stadighet dukker opp i bevisstheten. Det er ikke helt enkelt, selv om det høres forlokkende ut, å greie å være bare i nuet. Ellen sin virkelighet er at hun må ta det som kommer, selv om det er vonde minner som ligger langt tilbake i tid. Noe av det plagsomme med minnene er skamfølelsen og behovet for å gjemme seg fra omverden. Ellen er ikke fortellerens virkelig navn, men et navn hun har valgt å bruke når hun forteller om hendelser fra barndommen.

Følger du lenka, så kan du lese hennes fortelling og mine kommentarer til den.

https://sivryd.wordpress.com/ellen-forteller/  

Har behandlere i psykiatrien fobi mot traumer?

Noen har det. Og heldigvis er det andre som ikke har det. Men det er betimelig å spørre hvor langt vi har kommet når det gjelder traumeforståelse og muligheten for traumeterapi blant behandlere og øvrige ansatte i psykiatrien?

Det ene interesseområdet som jeg har egnet mer og mer tid til, er traumeforståelse. Hvorfor jeg gjør det er fordi jeg anser det for det viktigste jeg kan gjøre. Bessel van der Kolk har dessverre rett i at psykiatrien er «traumafobic». (1) Følgerne av denne bloggen kjenner til mitt engasjement i forhold til traumeforståelse, og noen av min faste lesere er også medlemmer i Facebook-gruppa Komplekse traumer – fag & forskning. (2)

Bakgrunnen for at jeg egner mye tid til fag & forskning innen traumefeltet er egenerfaring med relasjonstraumer. (3) Gjennom nevnte FB-gruppe fikk jeg et tips om en interessant masteroppgave i psykisk helsearbeid av Linda Falch. (2016) Trygghet og kontroll i avgjørende terapeutiske vendepunkt. En kvalitativ studie av klienters erfaringer med helhetlig traumeterapi. (4)

Et eks. fra side 42:
«Gjennom beskrivelsen «når jeg dissosierte så var det bare helt naturlig» viste
Trude til opplevelser i den nye terapisituasjonen, der hun fikk bekreftet sine
overlevelsesreaksjoner som forståelige og viktige. I tidligere behandling hadde hun opplevd at slike følelser og reaksjoner ble sett på som farlige, og erfart at disse sidene ved henne skapte utrygghet hos hjelpere. Hun hadde ofte blitt både umyndiggjort og medisinert når slike reaksjoner kom. Det at terapeuten tolket den kroppslige siden ved dissosiasjonen som normale reaksjoner, gjorde at Trude følte en lettelse, noe som ga henne en grunnleggende tillit til terapeuten og terapisituasjonen.»

En kommentar i FB-gruppa var: «Hvordan kan denne masteroppgaven nå ut til flest mulige behandlere?» Og jeg tenker at det kanskje er hjelp å få med å spre den? Ikke av «alle», «noen», «en», «man» etc. men jeg vil oppfordre deg som synes den er interessant om å sende masteroppgaven til aktuelle steder.

Jeg tar med et par andre eksempler jeg fant interessant i anledning  mine betenkninger m h t diagnosespesifikke pakkeforløp, så deler jeg følgende fra oppgaven her:
«I oppgavens innledning pekte jeg på hvordan ulike erfaringer med å bli krenket i barndommen ofte kan etablere seg som traumer som vil kunne belaste individet livet ut dersom de ikke blir bearbeidet. I det offentlige blir det gang på gang avdekket at skadelige barndomserfaringer er mer vanlig enn samfunnet ønsker å ta innover seg. En slik benektning gjenspeiles også i helsevesenet. På samme måte som traumeutsatte vil unngå egen smerte, ser det ut til at store deler av hjelpeapparatet beskytter seg ved å ikke ta innover seg omfanget av overgrep mot barn. I dag får dette alvorlige konsekvenser for individets psykiske og fysisk helse (Kirkengen & Næss, 2015). Stadig flere peker på det uheldige ved at psykiatrisk behandling er mer opptatt av å utrede og
diagnostisere pasienten enn av symptomenes mening for den enkelte. Kritikken mot tradisjonell psykiatri og den uheldige påvirkningen fra såkalt «evidensbasert medisin» (Evidence-Based Practice, EBP) (Ekeland, 2012) er det imidlertid ikke plass til å gå nærmere inn på her.» (s. 61)
Et av momentene som uttrykkes er at for den terapiretningen som her er undersøkt, så er egenterapi en del av utdanningen, noe jeg tror er vesentlig.

«I ILT-utdanningen forutsettes det at studenten gjennomgår egenterapi
for å bli kjent med egen historie og egne beskyttelses- og reaksjonsmønstre.
Begrunnelsen er at slik kjennskap til seg selv vil gjøre terapeuten bedre i stand til å møte klientens smerte. Det som avdekkes hos den andre blir således gjenkjennbart, selv om det er ulikt. Slik jeg vurderer det, gir et slikt krav om kjennskap til egen historie ILT-utdanningen en fordel sammenlignet med terapiutdanninger hvor egenterapi ikke er obligatorisk. I terapiformer som innbefatter fysisk berøring er kanskje terapeutens trygghet i forhold til egen kropp og eget følelsesliv særlig viktig, da kroppsberøringen vil kunne vekke skjulte taps- og smerteerfaringer også hos terapeuten.» (s. 62)

Bl.a. dette at skadelige barndomserfaringer er mer vanlig enn det samfunnet ønsker å ta innover seg, og at benektningen gjenspeiles i helsevesenet samt at store deler av hjelpeapparatet beskytter seg ved å ikke ta innover seg omfanget av overgrep mot barn, er nok dessverre noe altfor mange erfarer i møtet med hjelpeapparatet.

At utdanningen det refereres til forutsetter at studenten gjennomgår egenterapi for å bli kjent med egen historie og egne beskyttelses- og reaksjonsmønstre, er noe jeg tror er helt vesentlig. De åtte informantene, som har blitt intervjuet etter endt terapi hos ILT-terapeut, er alle fornøyd med behandlingen de fikk, og jeg referer her resultater og konklusjon fra sammendraget.

Resultater:
Etter hvert var det tre hovedkategorier som pekte seg ut: å bli sett og tålt, tilgang til
avstengt smerte, og nærhet til egne følelser. En viktig egenskap ved kategoriene, som
ble avdekket i informantenes erfaringer med terapien, er endring i kontakten med egne
følelser. Videre framsto klientens (og terapeutens) behov for trygghet og kontroll i
terapisituasjonen som viktige tema i endringsprosessen.

Konklusjon:
Studien viser hvordan behandling som kombinerer kroppslig berøring med traumeterapi
kan gi spesielle fortrinn ved å sette i gang gode endringsprosesser. Studien framhever
denne terapien som relevant behandlingsform for denne målgruppen. Det er behov for
effektstudier på slike terapiformer.»

Utdanning for ILT-terapeuter kjenner jeg ikke til. Derimot er jeg kjent med at også utdanningen ved Institutt for traumearbeid også innebærer at man «hjelper seg selv samtidig som man lærer å hjelpe andre»  og målet med utdannelsen ved Institutt for traumearbeid er:

«- å gi en grundig innsikt i moderne traumeteori og -behandling.  Du får lære hvordan traumer påvirker identitetsutviklingen, utviklingen av vår frie vilje samt alle andre psykiske strukturer, inkludert kroppens utvikling og vekst. Det blir undervist i traumetypene, deres karakteristikker samt hvordan man arbeider med avspaltinger etter traumatisering. Nøkkelmetoden kalles Intensjonsmetoden.» (5)

Noe av det jeg tenker er viktig er at det utvikles terapier som er til hjelp for mennesker som bærer på traumer, og at de som allerede utdanningene som finnes vil bli brukt, og forsket videre på.

Legg gjerne igjen kommentar på bloggen, om det er utfyllende opplysninger om utdanninger for traumeterapeuter, eller andre relevante kommentarer.

I Facebookgruppa Komplekse traumer – fag & forskning har det også blitt delt diverse angående ulike typer for traumeterapi, så ta gjerne en titt der. Gruppa er åpen, så alle kan lese hva som står der. Jeg tenker det er viktig at det kan bli mulig å velge ulike typer traumeterapi som tilbys både i det offentlige hjelpeapparatet og i det private. Det finnes ikke en metode som passer for alle, så vi trenger noe å velge i. Jeg tror at noe av det som er viktig i all utdanning for traumeterapeuter er at de arbeider med sine egne skyggesider før de starter arbeid med andre.

 

Referanser

1) Bessel van der Kolk  Psychiatry Must Stop Ignoring Trauma

2) Facebookgruppa Komplekse traumer – fag & forskning https://www.facebook.com/groups/540142086026800/

3) Modum Bad: Fakta om traumer

4) Masteroppgaven: https://brage.bibsys.no/xmlui/bitstream/handle/11250/2391435/e-Masteroppgave_Linda%20Falch_2016_2.pdf?sequence=4&isAllowed=y

5) Institutt for Traumearbeid http://iopt.no/

 

Relaterte saker

Egen blogg:

Minner i kropp og sjel

Diagnosespesifikke pakkeforløp, psykisk helse og rus (hvor det også finnes en grundig referanseliste)

Blogg om Traumeinformasjon

Med ønske om en god sommer til følgere og lesere av bloggen! 

 

Lyngen, 18. juli 2017

Siv Helen Rydheim, Tvangs- og psykoseerfarer

Mottok ytringsfrihetsprisen i 2013