Menneskerettighetsbrudd i tvangspsykiatrien. Hva nå?

Det er bra, Bent Høie, at regjeringen nå vil etablere en undersøkelseskommisjon, som skal granske alvorlige hendelser i helsevesenet. Høyres helse- og omsorgsminister har gjort mye godt arbeid. Det gjenstår fortsatt mye for at brudd på menneskerettighetene og manglende rettsikkerhet for at pasienter i psykiatrien får oppleve at rettssikkerheten blir ivaretatt og at traumebevisst omsorg blir en selvfølge.

Så, hva med granskning av tvangspsykiatrien sett i sammenheng med den foreslåtte undersøkelseskommisjonen? Tvangspsykiatrien hvor det er avdekket menneskerettighetsbrudd? Det kom inn forslag om granskning av tvangspsykiatrien i forbindelse med VG-avsløringene. Kjersti Toppe, Janne Sjelmo Nordås og Jenny Klinge (Senterpartiet) fikk kun med seg SV – Sosialistisk Venstreparti på sitt forslag i Stortinget.

Denne uka har det igjen vært fokus i media på menneskerettighetsbrudd og manglende rettssikkerhet i tvangspsykiatrien i forbindelse med Marius Storvik sin dr.gradsavhandling. Han har blant annet tatt for seg skjerming/isolat.
Vi er mange overlevere fra tvangspsykiatrien som bare venter på at noen skal ta for seg tvangsmedisinering og elektrosjokk. De skadelige, såkalte «antipsykotiske» medikamentene fører i beste fall for mange til svekkelse av de kognitive funksjonene, et liv på utsiden av samfunnet, og i verste fall til plutselig «uforklarlig» død. (Jfr. Dødsårsak:Ukjent/Cause of Death: Unknown)
At «samtykkekompetanse» innlemmes i lovverket har jeg liten tro på vil hjelpe den enkelte pasient, for hvem vurderer om vi har samtykkekompetanse eller ikke? Det er de samme som er for tvangsmedisinering, elektrosjokk, isolat og reimlegging. Har jeg tillit til dem? NEI! Har jeg tillit til Kontrollkommisjonene? NEI! Har jeg tillit til Fylkeslegen som klageinnstans? NEI!
Det er mangel på traumeforståelse i psykiatrien, noe som er et kjerneproblem. Inger-Mari Eidsvik etterlyser, helt betimelig, at psykiatrien må baseres på traumekunnskap, relasjonskompetanse, forståelse om omsorg. Dessverre er det slik at mange blir traumatisert og/eller retraumatisert i tvangspsykiatrien, noe det også finnes mye forskning på. Hvor lenge skal du, Bent Høie, som helse- og omsorgsminister la det fortsette? Det er helt uakseptabelt for den enkelte pasient og det er helt uakseptabelt rent samfunnsøkonomisk fordi dagens tvangspsykiatri skaper altfor mange uføretrygdede. (Et liv på utsiden av samfunnet uten muligheter til å være bidragsyter og lønnsmottaker er ikke ønskelig for noen).

Erfaringskonsulent Målfrid J. Frahm Jensen varslet om manglende rettsikkerhet og ble fryst ut fra arbeidsplassen. Hva med å ta Målfrid J. Frahm Jensen inn som rådgiver i Helse- og omsorgsdepartementet? Kanskje en ide å få en erfaringskonsulent av hennes kaliber inn i departementet?

I går leste jeg kommentarer til doktoravhandlingen fra Kari Kjønnås Kjos (Frp) og Torgeir Michalsen (Ap), og jeg forundres over begge to, som kommer med noen ganske flaue kommentarer til saken. Jeg vil si det er flaut at ikke toppolitikerne viser større ydmykhet og vilje til å ta tak menneskerettighetsbruddene i tvangspsykiatrien. Dette er noe de begge har visst om siden lenge før VG-avsløringene startet i fjor.

Hva tenker lederen av helse- og omsorgskomiteen på når hun uttaler: «– Vi synes det er flaut, vi vet at mange av disse pasientene kunne ha hatt samme effekt ved å bli behandlet på en annen måte, mener Kjønaas Kjos

Da har Marius Storvik påpekt at det er forskningsmessig belegg for at man blir sykere og ikke friskere av skjerming/isolat. Så hva Kjønaas Kjos mener når hun uttaler «pasienten kunne hatt samme effekt av å bli behandlet på en annen måte»? Jeg klør meg i hodet, og lurer på hva hun har forstått? Effekten av tvangsbehandlingen på skjerming/islolat er at mennesker blir sykere.

I det samme intervjuet uttaler Marius Storvik: «Skjerming vil si at psykiatriske pasienter tvinges til å bo alene på glattcelle-lignende rom og Norge er trolig det eneste landet som bruker dette som behandling. Tall fra Helsedirektoratet viser at det i 2015 ble fattet 5149 vedtak om skjerming i Norge, og tallet er økende. Forsker Marius Storvik ved Universitetet i Tromsø hevder skjerming ofte er kamuflert isolasjon som skader pasientene.»

Arbeiderpartiets talsmann, Torgeir Michaelsen, overrasker vel ikke så veldig, når han sier: «Selv om han mener tvangsbruken er for høy, mener nestleder Torgeir Michaelsen i Arbeiderpartiet at skjerming kan benyttes i enkelte tilfeller.  Vi må huske på at vi her snakker om personer som er veldig alvorlig syke, og at våre fagfolk ofte står i en veldig kompleks og veldig uoversiktlig situasjon, mener Michaelsen.»

Hvordan kan det ha seg at statistikken for tvang er så ulik fra sykehus til sykehus? Har det noe med holdninger å gjøre? Har det noe med mangel på traumeforståelse å gjøre?

Michaelsens tiltro til tilhengere av tvang er fortsatt så stor at jeg tviler på om han noen gang vil ha vilje til å gå inn for endre på noe som helst. Han avviste granskning av tvangspsykiatrien. Han lytter nok mer til psykiaterstanden enn til de som er overlevere fra tvangspsykiatrien. Å få Michaelsen inn som ny helse- omsorgsminister kan muligens bli et tilbakeskritt? Jeg holder en knapp på at Senterpartiet får så mange stemmer at en av deres politikere blir helse- og omsorgsminister, hvis det blir en rød-grønn regjering.

Det er valg til høsten, og valgflesk kommer det nok fra alle partier.

Siv Helen Rydheim, 02.06.2017

Tvangs- og psykoseerfarer

Mottok ytringsfrihetsprisen i 2013 

 

 

Publisert i antipsykotisk medisin, Bent Høie, erfaringskompetanse, erfaringskonsulent, erfaringskunnskap, Inger-Mari Eidsvik, Marius Storvik, menneskerettigheter, psykiatri, psykisk helsevern, relasjonstraumer, traumer, tvang, tvangserfarer, tvangsmedisinering, Ytringsfrihetsprisen | Legg igjen en kommentar

Minner i kropp og sjel

For noen dager siden ble jeg kontaktet av en person som ønsker å dele en traumatisk hendelse fra barndommen. Ikke for at selve hendelsen nødvendigvis er så interessant, men på grunn av den ødeleggende skammen forbundet med den. Hun kjenner til at jeg har vært opptatt av at det er viktig å se f eks psykoselidelser i sammenheng med eventuelle relasjonstraumer og andre former for traumer. Hun vil være anonym, og hun kaller seg Ellen.

Ellen er i 50-årene, og synes det er på tide at de traumatiske erfaringene fra barndommen skal gi slipp. Det er ikke sjelden at bruddstykker av traumatiske erfaringer fra barndommen dukker opp. Det er kanskje ikke så enkelt, selv om det høres forlokkende ut, å greie å være bare i nuet. Ellen sin virkelighet er at hun må ta det som kommer, selv om det er vonde minner som ligger langt tilbake i tid. Noe av det plagsomme med minnene er skamfølelsen og behovet for å gjemme seg fra omverden.

Pusteproblemer

Etter flere behandlinger hos en fysioterapeut kom det til en behandling der hun fikk fornemmelsen av at det var greit å trekke pusten inn, men at hun fikk problemer når hun skulle puste ut. Pusten satt seg fast i halsen. Etter hvert kom et minne om at hun lå i samme seng, en enkeltseng, som sin mor og hennes elsker mens de hadde samleie. Dette er et minne hun også tidligere har hatt, men da har ikke pusteproblemene vært påtrengende.

Skammelige minner

Etter behandlingen var det vanskelig å snakke om det konkrete minnet. Ellen greide å si at det som kom opp var det å gjøre seg så liten som mulig og å holde pusten for å være lydløs, bli usynlig, ligge klemt inn til veggen i den smale senga mens mor og elskeren gjennomførte akten.

Fysioterapeuten spurte hvor gammel Ellen var da dette skjedde, og hun svarte at hun var 6-7 år gammel. Dette enkeltstående minne er et av flere der hun forteller at hun har vært overinvolvert i sin mors seksualliv. Ellen forteller at hun heldigvis ikke vokste ikke opp sammen med sin mor, men bodde i en fosterfamilie. Hendelsene der hun ble involvert på denne og lignende måter skjedde når hun var sammen med sin mor i ferier.

Plassere skammen der den hører hjemme?

Ellen ønsker at dette skal publiseres fordi hun i hele livet har båret på skammen som hun fornuftsmessig forstår ikke er hennes, men som hun emosjonelt allikevel er en bærer av. Hun vet ikke om hun en gang for alle greier å plassere skammen der den hører hjemme. Etter konfrontasjoner med sin mor om denne og lignende erfaringer, husker ikke moren noen av hendelsene. Ellen antar at morens behov for å beskytte seg selv er noe av det som gjør at hun ikke kan innrømme at hun involverte Ellen i sitt seksualliv på denne måten. Alternativt, som Ellen sier, så kan det være slik at hennes mor faktisk har fortrengt det. Det er heller ikke det viktigste nå lenger. Kanskje er det nå viktigst å våge å kjenne på sorgen over å være i veien selv de få ukene i året Ellen var hos sin mor.

Påvirker traumatiske minner oss hele livet?

At minnene sitter i kroppen er vel kjent, og at traumer kan føre til både psykiske og kroppslige problemer, smerter og sykdom senere i livet er noe som er vel dokumentert. I Norge har Anna Luise Kirkengen bidratt med svært viktig forskning på dette området. (1) Dessverre så er det er neppe til å unngå helt at barn igjen og igjen utsettes for traumatiske erfaringer av ulike slag. Desto viktigere er en våkenhet innenfor rus- og psykiske helsetjenester så vel som helsetjenester for somatiske sykdommer, for hva disse erfaringene i etterkant gjør med barn, unge og voksne.

Ellen fortalte at hun for over 20 år siden i samtaler med psykolog snakket om noen av disse erfaringene, men at det var noe annet å få opp den kroppslige reaksjonen hun fikk hos fysioterapeuten. Da kom gråten på en naturlig, eller som Ellen sier, egentlig en uunngåelig måte. I etterkant sier hun at hun følte seg ”tygd og spyttet ut igjen”, og at det ble mer problematisk enn vanlig å sove. Ellen sier at hun ikke er ukjent med å takle traumatiske minner, men at hun denne gangen kanskje fikk et enda større behov for å bearbeide det, at det er bra at det går an å snakke med noen om det. Hun undrer seg over hvordan hun som barn greide å skjule for andre det hun opplevde.

Bærere av skam

At skammen kan være noe mange bærer på hele livet, og som kan få uante negative følger mange år etterpå, er også kjent. Ellen forteller at hun har vært psykotisk noen ganger, og at hun undrer seg over at det i en del faglige sammenhenger ikke er vanlig å nevne at barndomstraumer kan være en av årsakene til at psykose oppstår. Hun er klar over at det finnes mye forskning på sammenhenger mellom rus- og psykiske lidelser samt kroppslige plager og sykdom, men at det er merkelig at det ikke i behandlingsammenheng i større grad trekkes fram som mulig årsak. Er det et hull i en båt, så nytter det ikke å få båten sikker igjen uten å tette hullet.

Å koble kropp og psyke

Når dette minnet kom opp i bevisstheten via kroppslige fornemmelser, hva gjorde Ellen da? Ellen har tidligere erfaring med psykoterapi, og har opplevd det som nyttig på mange måter, men denne erfaringen hos fysioterapeuten var noe annet. Den førte til en kobling mellom kropp og psyke på en annen måte en tidligere. Hva skjedde videre? Ellen forteller at hun kom hjem og kjente seg urven, som om hun hadde influensa, og at hun avlyste avtaler hun hadde gjort, slik at hun kunne legge seg. Hun fortalte at hun ikke fikk sove noe særlig, men at det mer var en slags dvaletilstand, men etter noen timer sto hun opp og hadde fått tilbake varmen i kroppen. Når hun ble trukket tilbake og kjente på fornemmelsen av å ha problemer med å puste, så kom gråten. Ellen sa til meg at hun greier å håndtere reaksjonene og tankene som kommer i forbindelse med minnene, men hun forteller at hun likevel ikke helt vet hvordan hun skal bearbeide det. Hun håper at det er mulig. Det viktigste, sier Ellen, tror jeg kan hende er det å anerkjenne at det jeg erfarte har gjort noe med meg både psykisk og fysisk. Det som har skjedd har skjedd, og spørsmålet nå er hvordan jeg forholder meg til det. Det må jeg bruke tid på å finne ut av, og kanskje må jeg gjennom en slags sorgprosess, sier Ellen. Er jeg riktig heldig, så kanskje minsker de kroppslige plagene jeg har. Den psykiske belastningen er jeg jo for så vidt vant til å leve med, selv om det igjen ble en slags tsunamiopplevelse. Det har vært mange tsunamiopplevelser i livet der jeg har vært overgitt til andres kontroll og makt. Tross alt er jeg ikke lenger underlagt andres makt, slik jeg var da jeg var barn. Ellen er klar på at hun må holde fast i at hun er voksen, og at hun bestemmer selv. Hun er ikke lenger underlagt sin mors eller andres forgodtbefinnende.

Hva er god hjelp?

Jeg vil si litt om hva jeg tenker om hjelp ved psykoselignende tilstander. Jeg er ikke 100 % motstander av kortvarig bruk av medikamenter. Kortvarig bruk som gir hjelp til å sove kan være god hjelp. Medikamenter ut over det tenker jeg kan hemme mer enn fremme. En livsløpsbeskrivelse må til. Jeg tenker det vil være ulikt fra person til person hva som virker av hjelp. Men jeg tror det er viktig å åpne opp for at hver enkelt kan få muligheten til å fortelle om sine traumatiske erfaringer. Kanskje er det vanskelig å finne dekkende ord for erfaringene fordi de har vært lukket inne uten at det har vært snakket om det som har skjedd. Skriving er noe som passer for noen, og for andre passer det kanskje bedre med andre uttrykksformer. Jeg tenker at det er mulig å utvikle former som gjør at hver enkelt også kan hjelpe seg selv, og at grupper der man deler ulike erfaringer med å hjelpe seg selv kanskje kan være nyttig. Avskamming må kanskje skje om igjen og om igjen. Det kan være at enkelte erfaringer ikke er mulig å bearbeide helt ferdig, men at det må anerkjennes at minneutløste tsunamier vil komme i litt ulike former gjennom hele livet. Livssmerte er ikke det samme som sykdom, og jeg lærer stadig noe nytt om hvordan jeg kan håndtere den livssmerten jeg selv bærer på. Ellen sier: Kan hende vil det beste være, når et traumatisk minne dukker opp, bli å si noe sånt som: Å ja, der er du igjen… har du ennå mer å fortelle meg? Og så er det viktig å ha noen å dele de påminnelsene med. Ellen og jeg vil sammen kanskje se på hvilke muligheter som finnes for å starte ei gruppe der deltakerne har lignende erfaringer, hvor det går an å snakke åpent om de skammelige erfaringene.

Fag & forskning

Det Ellen sier om tsunamiopplevelser kjenner jeg meg igjen i, og sammen skal vi fortsett å utforske fag og forskning på feltet. Det gir nemlig håp for fremtidige generasjoner at det skjer en fagutvikling på hva komplekse traumer er og hva det kan føre til, og ikke minst hva slags hjelp det vil bli mulig å få for å håndtere de påtrengende minnene som kommer som tsunamibølger.

Ellen ga meg noen tips jeg leste og/eller hørte meg igjennom. Det ene var en artikkel, som er skrevet av psykolog Aina Holmen. (2) I artikkelen står det følgende om årsaker:

”Hvorfor blir jeg psykotisk? Dette er et viktig spørsmål for den som har en psykoselidelse. Vi vet ikke sikkert hva som er årsaken til psykoselidelser, men vi vet at arv har betydning. Flere miljøfaktorer er også identifisert som risikofaktorer, blant annet svangerskaps- og fødselskomplikasjoner, lav fødselsvekt, cannabismisbruk, migrasjon, å vokse opp i en storby samt sosialt stress. Vi vet foreløpig ikke hvordan disse faktorene virker sammen i å utløse psykoselidelsene.”

Et annet tips var en youtube-video fra Norsk psykologforening av psykolog og spesialist i voksenpsykologi, Elin Wullum. (3) I videoen sies det om årsakene til bipolar lidelse:

”Vi tenker at årsakene til bipolar lidelse er sammensatt, til en viss grad medfødt og arvelig sårbarhet, tenker vi at vi vet noe om. Hva som er stressutløsende eller hva som er trigger’n for bipolar lidelse, det kan være individuelt, men sårbarheten for stress, den tenker vi er til dels medfødt.”

Det er mye å undre seg over, så Ellen og jeg skal fortsette å undre oss sammen. Vi har det behovet begge to. Ingen av oss ble særlig klokere av psykologenes formening om årsaker verken om psykose eller om bipolaritet. Vi er begge spesielt nysgjerrige på årsaker og har lest om hva traumatiske erfaringer kan gjøre med mennesker. I noen sammenhenger har vi begge to også lest om flergenerasjonelle traumer. Dette er noe vi ønsker å finne mer ut av. Ellen og jeg har mye til felles, og det er blant annet psykoseerfaringer, en bipolar diagnose og tvangserfaringer fra psykiatrien. Vi synes begge to at det er fint å undre seg sammen med noen som har noe felles i bagasjen.

Selv forteller jeg Ellen om Bessel van der Kolk, som har utgitt boka The Body Keeps the Score, som har uttalt at ”Psykiatrien må slutte å overse traumer”. (4) Det er noe vi kan ha en felles agenda for: At psykiatrien ikke lenger kan overse traumeproblematikk. Mitt inntrykk er at dette har blitt noe bedre i barne- og ungdomspsykiatrien, men at det fortsatt er stort behov innenfor voksenpsykiatrien for å forstå hva traumer gjør med oss.

Det finnes ulike behandlingsformer, og det vil være forskjellig hvilke metoder som passer for hvem. Interessant er det i hvert fall at en behandling hos en fysioterapeut også kan bringe fram slike minner som Ellen fikk for noen dager siden. Ellen og jeg skal begge to jobbe videre for at det som også kalles komplekse traumer får en større plass i forståelsen av ulike lidelser og sykdom, enten det er psyke eller soma det gjelder. Det kan også være begge deler samtidig. For spesielt interesserte kan det være nyttig å lese en anmeldelse av boka Hvordan krenkede barn blir syke voksne gjort i Fysioterapeuten av Einar Hafsahl. (5) I samme bok står det også om generasjonsoverskridende fenomen. (side 49). Når det gjelder flergenerasjonelle traumer eller generasjonsoverskridende fenomen, så er det jeg har erfart og lest om det noe som gir meg mening.

I boka Den nye tilbakereisen skriver Eva Dalsgaard Axelsen at traumebegrepet etter hvert også brukes når det gjelder mennesker som har vært utsatt for skadelige hendelser ut i fra langvarig stress og påkjenninger. Relasjonstraumer handler om traumer som skjer i relasjoner preget av ulik makt. Hun mener det er nødvendig å ha med et familie- og relasjonsperspektiv i terapi, og at det kan være nødvendig at historien til slutt sees i et flergenerasjonsperspektiv. (6)

Fra boka Forstå dine sår i sjelen av Franz Ruppert deler jeg følgende: ”Psykosen er ikke bare virkelighetsflukt, men også et forsøk på å finne kreative løsninger på store livskriser. Ved å forstå psykose som mestringsstrategi kan ofre og hjelpere lettere avdekke bedringspotensialet. En psykose blir altså en strategi for å overleve etter traumatiske erfaringer. Det kan være selvopplevde traumer eller traumer som er overtatt gjennom generasjoner.” (7)

Kirkengen er en pioner i Norge m h t å forske på sammenhenger mellom somatisk sykdom og psykiske lidelser som kan ha sin bakgrunn i det hun kaller barndomsforgiftning.

Artikkelen ”Diagnose: barndomsforgiftning” i Tidsskrift for psykisk helsearbeid (1-2017), er vel verdt å lese. Jeg velger her å dele et avsnitt fra innledningen: «I et fenomenologisk perspektiv er det meningsløst å snakke om «rene» psykiske traumer. Begrepet trauma, sår, navngir en skakende erfaring. Det betyr at enhver skakende erfaring i et menneskeliv også skaker dette menneskets kropp. Forskningen på et stort og stadig voksende felt om virkningen av traumatisk erfaring viser nå at mennesker som opplever en integritetskrenkelse ikke tenker at de er skaket, men at de er skaket, til dybden av sin eksistens, til innsiden av sine organer, vev og celler. Kunnskapen fra feltet tilsier at integritetskrenkelser kan medføre skader på alle eksistensielle nivåer, fra det metafysiske til det genetiske, og det særlig når disse oppleves i barndommen og tilhører de mest tabubelagte erfaringene – altså misbruk, mishandling og omsorgssvikt gjennom nære omsorgspersoner (Shonkoff, Boyce & McEwen, 2009; Teicher & Samson, 2016. Vi vet nå også at traumer som ikke erkjennes og ikke anerkjennes, ikke kan leges (van der Kolk, 2015) De kommer derimot til uttrykk i øyensynlig atskilte og tilsynelatende ulike helseproblemer på en erfarings- og kroppslogisk måte i den levde kroppen, den som har den enkeltes erfarte liv i seg (Kirkengen, 2015).» (8)

Hvordan det enkelte menneske takler skakende livserfaringer er forskjellig, men jeg tror at det er nødvendig blant annet å få hjelp til avskamming av de tabubelagte livserfaringene. Det jeg vet er at det er mange som forteller at de lever med livshemmende skam.

At det fortsatt er psykiatere og psykologer som ser bort i fra sammenhengene mellom traumer, psykiske lidelser og somatisk sykdom er merkelig, men det er heldigvis også flere som er interessert, og ikke bare interesserer seg for det enkelte menneskes livsløp, men som også er interessert i den flergenerasjonelle sammenhengen, noe jeg håper blir vanlig i fremtidens hjelpevesen i forhold til psykiske lidelser og somatisk sykdom. I samme artikkel fra A. L. Kirkengen deler hun tre historier som understreker alvoret i hennes forskning. Kirkengens kunnskapsutvikling blir forhåpentligvis obligatorisk for alle i vårt hjelpevesen, enten det dreier seg om somatisk sykdom eller psykiske lidelser.

Jacqui Dillon, er et av de menneskene jeg har lyttet mye til fordi hun har egne erfaringer med bardomstraumer. Jeg kan derfor anbefale å lytte til henne. Hun er anerkjent som foredragsholder og forfatter og hun er leder av stemmehørernettverket i England. Jacqui Dillon er også opptatt av at det er viktig å få snakket om skammen så mange bærer på alene. (9)

Referanser

1) Anna Luise Kirkengen og Ane Brandtzæg Næss, Hvordan krenkede barn blir syke voksne 3. utgave (2015) Universitetsforlaget

2) Aina Holmen, Hva er psykose?, https://www.psykologforeningen.no/publikum/velkommen-til-psykologhjelp/hva-er-psykose

3) Elin Wullum, Hva er bipolar lidelse? Psykologspesialist som gir en innføring i de ulike sidene ved bipolar lidelse, behandlingsalternativer og hva man kan gjøre selv for å oppnå et så godt funksjonsnivå som mulig. https://www.youtube.com/watch?v=l1-SwYVxZUc&feature=youtu.be

4) Bessel van der Kolk, som har utgitt boka The Body Keeps the Score har uttalt at ”Psykiatrien må slutte å ignorere traumer”. Jeg vil anbefale undervisning via youtube, hvor det finnes mange videoer med Bessel van der Kolk. Blant annet denne: https://www.youtube.com/watch?v=53RX2ESIqsM

5) Einar Hafsahl, en anmeldelse i Fysioterapeuten av boka Hvordan krenkede barn blir syke voksne. http://fysioterapeuten.no/Fag-og-vitenskap/Bokomtaler/Hvordan-krenkede-barn-blir-syke-voksne

6) Eva Dalsgaard Axelsen & Sissel Bakke, ”Den nye tilbakereisen” (2012) Pax Forlag

7) Franz Ruppert, ”Forstå dine sår i sjelen” Grensesprengende om traumer på tvers av generasjoner. (2013) http://www.fluximpuls.no/2013/06/04/forsta-dine-sar-i-sjelen/

8) Anna Luise Kirkengen, ”Diagnose: barndomsforgiftning”Artikkel i Tidsskrift for psykisk helsearbeid (1-2017)

9) Jacqui Dillons nettside: http://www.jacquidillon.org/

 

Siv Helen Rydheim, 01.05.2017

Publisert i A L Kirkengen, avskamming, bipolar, diagnoser, erfaringskompetanse, erfaringskunnskap, flergenerasjonell psykotraumatologi, forskning, psykisk helse, psykisk helsearbeid, psykisk helsevern, psykiske helseproblemer, psykose, relasjonstraumer, skam, traumer, tvang | 4 kommentarer

En kamp om kunnskapen i psykiatrien?

UTFORDRER SYNET PÅ PSYKOSE

Boka «Drøm i våken tilstand» ble anmeldt av ganske mange i 2013 og 2014. Den ble utgitt på Abstrakt forlag i 2013 og prosjektet fikk midler fra Ekstrastiftelsen gjennom Mental Helse. Boka var blant annet ment som et bidrag til debatt om kunnskapsgrunnlaget i psykiatrien.

I dag kom jeg tilfeldigvis over et bilde jeg hadde liggende av en anmeldelse gjort av en sykepleier (Tone Haugland) i Sykepleiens papirutgave.

Hun skriver at vi utfordrer synet på psykose. Ja, det var meningen. Videre skriver hun:

«Dette er en bastant bok som hevder at psykosebehandling må endres. Jeg blir ikke umiddelbart overbevist, men lar meg engasjere og provosere. Finnes det bare en sannhet til sykdomsforståelse? Her utfordres helsevesen og pasienter til å møte hverandres sannheter og romme mer i sin forståelse. Dette er interessant lesning både for mennesker i og utenfor fagmiljøet, pasienter og pårørende.» Hun mener at boka er bastant, og fremhever samtidig at helsevesen og pasienter utfordres til å møte hverandres sannheter.

Det finnes ikke EN sannhet og det finnes flere forklaringsmodeller på psykiske kriser, og det har ikke blitt mindre aktuelt å stille mange spørsmål ved dagens rådende praksis innenfor behandling av psykoser. Likedan er det viktig å stille spørsmål ved hvem som har hånd om forskningsmidlene på feltet. I hvilken grad får vi være med på å bestemme hva og hvordan det skal forskes? Vi som har kjent på kroppen hva det betyr å bli utsatt for tvang i ulike former? Det er kjent at psykoseutsatte ofte blir utsatt for tvang. Får vi vår rettmessige plass blant kunnskapsutviklerne?

Uansett forskning, så finnes det ikke ett svar med to streker under… vi er alle unike individer med ulik bakgrunn. Den såkalte kunnskapsbaserte behandlingen, har sine klare begrensninger.

Tilbake til boka, og jeg refererer noe av mitt bidrag:

«Kan vi i fremtida komme dit hen at de som erfarer psykoser ikke sykeliggjøres livet ut? Vi oppleves som alvorlig psykisk syke. Kanskje har vi et følelsesregister med noen ekstra strenger som vi av og til ikke greier å håndtere når vi møter store problemer. Kanskje ligger det egne traumer til grunn eller traumer fra tidligere generasjoner. Gjennom kaos blir det orden til slutt. Det kan ta lang tid, og jeg undrer på om jeg kunne kommet raskere igjennom kaoset om jeg ikke hadde blitt tvangsmedisinert i 1992. (…)

Å dele mine erfaringer betyr ikke at jeg tror at det jeg har erfart, nødvendigvis er en god oppskrift for alle. Vi er alle forskjellig og har ulike behov og forskjellig bakgrunn. Det viktigste for meg var at jeg tok makten tilbake i eget liv og startet en vandring i mitt eget indre. (…)» Gjengitt fra s. 160 og 161.

Det er sju bidragsytere i boka som skriver om egne erfaringer og reflekterer rundt disse. I tillegg er det et forord av professor i psykiatri, Svein Haugsgjerd og etterord av forfatter og litteraturkritiker, Merete Morken Andersen.

Medikamentfrie behandlingstilbud

I debatten rundt medikamentfrie behandlingstilbud har det kommet påstander fra fremtredende psykiatere om at det er «Kunnskapsløst» og at Helse- og omsorgsministeren har latt seg manipulere etc. Det betyr kanskje at de ikke lenger har enerett på å påvirke politikerne våre, noe som nok oppleves frustrerende. Det finnes også psykiatere som mener det er en god ide å prøve ut medikamentfri behandling for oss med psykoseproblematikk. Forlagssjefen i Abstrakt forlag som også startet Stiftelsen Humania  gjennomførte en debatt i februar, og stiftelsen har en interessant sammensetning i sitt fagråd.

Hjertelig takk til forlagssjef Einar Plyhn for det viktige arbeidet med å utgi psykiatrikritiske bøker og for arbeidet med Stiftelsen Humania!

God påske til følgere og lesere!

 

Relaterte saker

Kampen om kunnskapen av Tor-Johan Ekeland (2013) https://sivryd.wordpress.com/2013/06/26/kronikk-kampen-om-kunnskapen/

Konsekvenser av det biomedisinske hegemoniet av Inger-Mari Eidsvik (2017) https://www.dagensmedisin.no/artikler/2017/01/16/konsekvenser-av-det-biomedisinske-hegemoniet-i-psykiatrien/

Psykiatriens indre konflikter eksponert, av redaktør Egil Slagstad (2017) http://tidsskriftet.no/2017/03/fra-redaktoren/psykiatriens-indre-konflikter-eksponert

Psykiatriens indre konflikter eksponert, kommentar av Anne-Grethe Teien (2017) Jeg takker Egil Slagstad http://tidsskriftet.no/comment-view/11097

Psykiatriens indre konflikter eksponert, kommentar av Merete Nesset (2017) Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte http://tidsskriftet.no/comment-view/11104

Siv Helen Rydheim, 09.04.2017

Tvangs- og psykoseerfarer

Mottok ytringsfrihetsprisen i 2013 

Publisert i Abstrakt forlag, anmeldelse Drøm i våken tilstand, bipolar, Drøm i våken tilstand, Einar Plyhn, erfaringsformidler, erfaringskompetanse, erfaringskunnskap, flergenerasjonell psykotraumatologi, forskning, helseministeren, Inger-Mari Eidsvik, medikamentfri behandling, psykofarmaka, psykose, psykoseerfarer, psykoseerfaring, psykoseutsatt, psykoseutsatt, antipsykotiske medikamenter, Stiftelsen Humania, traumer, tvangsmedisinering, tvangsutsatt | Legg igjen en kommentar

Godtgjørelse for representasjon i helseforetak?

Kanskje blir jeg sett på som storforlangende, men jeg synes det er smålig å bli avspist med et honorar tilsvarende to timer når jeg bruker mer enn 8 timer inkl. reise- og ventetid for å delta på et møte? Selve møtet varer i to timer. Nødvendig reisetid samt for- og etterarbeid mellom møtene godgjøres ikke. De som har lønnet arbeid får tapt arbeidsfortjeneste pluss møtegodtgjørelse, mens vi som har uføretrygd blir avspist med en møtegodtgjørelse på to timer selv om medgått tid tilsvarer mer en en hel arbeidsdag.

At det samme helseforetaket tvangsbehandlet meg og som jeg kan si bidro til at jeg ble uføretrygdet, gjør ikke saken enklere for meg. Jeg har fått et spørsmål som jeg har tygd på en stund: Er forsoning mulig? Det kjennes ikke slik ut i dag. Tvert i mot kjennes det krenkende å skulle bidra omtrent gratis med dyrekjøpte erfaringer og kompetanse. Det gjelder ikke kun det aktuelle helseforetaket. Det samme skjer hele tiden i mange ulike sammenhenger. Jeg har brukt mesteparten av min tid og mine krefter på å lære om det psykiske helsefeltet, både gjennom utdanning, kurs, prosjektarbeid, tillitsverv og stor grad av egeninnsats. Paradoksalt nok er det nettopp det som har gitt meg mening etter en totalt meningsløs tvangs-”behandling”.

Å kjempe for en human psykiatri har gitt meg mening, men jeg er usikker på om mine bidrag i ulike sammenhenger egentlig utgjør en forskjell.  Jeg har et bittelite håp om at fremtidige generasjoner ikke skal utsettes for de samme overgrepene, noe som altså har gitt en mening i det arbeidet jeg og mange andre holder på med. Vi er mange som har blitt skadeskutt i tvangspsykiatrien, og heldigvis er det mange tvangserfarere som nå bruker stemmene sine. Kanskje har jeg blitt for lenge hengende fast i dette arbeidet som er som en motsetningsfylt livbøye, men det har tross alt gitt det meningsløse en slags mening.

Kompetansen jeg har opparbeidet meg har altså har sin bakgrunn i at jeg ble utsatt for tvang på 90-tallet. Kort sagt: Tvangen innebar tvangsinnleggelse med tvangsmedisinering ved hjelp av reiming. Den traumatiske frontkollisjonen med tvangspsykiatrien ga meg så skjellsettende erfaringer, at jeg ikke har greid å komme tilbake til et såkalt «normalt arbeidsliv». Jeg har hatt deltidsstillinger og arbeidet i ulike prosjekter, men alt har vært i det samme psykiske helsefeltet. Ikke minst har jeg bidratt i mange ulike sammenhenger i over 10 år som representant for ulike brukerorganisasjoner. Skal jeg fortsette å gjøre det og samtidig kjenne på en type uverdighet? Sammenhenger der jeg ikke kjenner meg verdsatt trenger jeg strengt tatt ikke å oppsøke, og jeg må gjøre et valg: Skal jeg fortsette i de sammenhengene der jeg kjenner på at jeg og min innsats ikke blir verdsatt? Er det en usunn eller en sunn form for stolthet som kommer til uttrykk når jeg stiller disse spørsmålene?

Hadde jeg visst at dette kun gjaldt meg, så kunne jeg skrevet om det uten å publisere en sak på det. Dessverre så gjelder dette mange, mange flere enn meg, noe som gjør at jeg publiserer det jeg skriver.  Jeg vet jeg ikke direkte kan oppfordre til «streik» i vanlig forstand. Vi har ikke verken lønnsforhandlinger eller noe vanlig streikevåpen. Vi som ikke har lønnet arbeidet kommer ikke i den kategorien, men noe kan vi kanskje gjøre felles? Kan vi kollektivt si i fra at vi ikke lenger vil representere brukerorganisasjonene inn i ulike råd, utvalg, arbeidsgrupper etc

 

Siv Helen Rydheim, Tvangs- og psykoseerfarer

 

| 2 kommentarer

Opplysende om bivirkninger -antiepilektika?

Seponering av antiepileptika ved anfallsfrihet – når og hvordan?

«I Norge bruker rundt 120 000 mennesker antiepileptika daglig. Bruken har økt de senere årene, delvis fordi disse legemidlene også benyttes ved psykiske lidelser, migrene og nevropatiske smerter. Behandlingen varer som regel mange år. Det er viktig å gjøre seg kjent med legemidlenes bivirkningsprofil, spesielt fordi langtidsbivirkningene gjerne kommer snikende og er lette å overse for både lege og pasient.»

(…)

«Argumenter for seponering

Over halvparten av dem som bruker antiepileptika, rapporterer om bivirkninger (2), og mange er bekymret for langtidsbivirkninger (3). Særlig er mange foreldre opptatt av hva bruken av slike legemidler kan bety for barnas utvikling og læring (4, 5). Det er vist at antiepileptikabruk kan ha en negativ påvirkning på kognitive funksjoner hos både barn og voksne (4, 6) og at kognitive prestasjoner blir bedre etter seponering (7, 8).

Antiepileptiske midler kan dessuten påvirke atferd, humør og våkenhet (2). I tillegg kan de ha en negativ påvirkning på lipidprofilen samt på endokrine og kardiale funksjoner. En norsk studie viste at seponering ga en reversering av slike bivirkninger (9 – 11)

I psykiatriens høyborg, fra et Sola-seminar, fant jeg en power-point presentert i 2015 av sykehusfarmasøyt Rafal Yeisen. Jeg gjenfinner ikke noe om f eks negativ påvirkning av kognitive funksjoner i hans fremstilling under bivirkninger. Han beskriver under Tegretol (karbamazepin):

«Tegretol- Bivirkning

Vanlige

– Tretthet

– Svimmelhet

– Hodepine

– Koordinasjonsvansker

Forholdsregler

– Graviditet

– Bilkjøring

– P-piller

– Samtidig bruk av A.B ( erytromycin)

Bruk av Tegretol følges vanligvis opp med serumkonsentrasjons undersøkelser»

Om stemningstabiliserende legemidler står det:

«-Legemiddelbehandling deles inn i behandling av akutte anfall og behandling for å forebygge nye episoder.

-Det er nødvendig å gi profylaktisk behandling fordi risikoen for en ny episode er stor og konsekvensene kan bli svært alvorlige – i verste fall resultere i selvmord.»

Profylaktisk behandling = forebyggende behandling.

Siden 1997 har jeg brukt Tegretol som forebyggende behandling. I flere år har jeg vurdert å slutte med (seponere) medikamentet, men har vegret meg for å gjøre det. Etter å ha lest hva som beskrives som argumenter for seponering fra legene fra Spesialsykehuset for epilepsi (SSE) har spørsmålet blitt aktualisert.

Bakgrunnen for at jeg har brukt Tegretol siden 1997 er en bipolardiagnose. Jeg opplevde tvangsmedisinering med antipsykotiske medikamenter i 1992. I 1994 og 1996 tok jeg antipsykotiske medikamenter «frivillig». Jeg skriver frivillig å gåseøyne fordi jeg visste at om jeg ikke tok medikamentene «frivillig», så ville det høyst sannsynlig bli gjort et vedtak om tvangsmedisinering. Siden jeg fortsatt frykter tvangsinnleggelse med tvangsmedisinering med antipsykotiske medikamenter, hvis jeg igjen skulle komme i en psykosetilstand, så har jeg ikke sett på det å avslutte med Tegretol som et godt alternativ. Nå finnes det dog en mulighet for hjelp til nedtrapping på den nyoppstartede medikamentfrie enheten i Tromsø.

Bivirkninger for karbamazepin i følge legemiddelhåndboka:

«Konsentrasjonsavhengige bivirkninger forekommer ofte i starten av behandlingen, særlig ved høy dosering og hos eldre. Vanligst er tretthet, svimmelhet, koordinasjonsvansker og hodepine. Synsforstyrrelser med akkomodasjonsvansker og diplopi er ikke uvanlig. Gastrointestinale symptomer i form av kvalme og av og til forstoppelse eller diaré forekommer. Eksantem er vanlig og Stevens–Johnsons syndrom kan opptre. Bloddyskrasier/beinmargsdepresjon er rapportert, likeens alvorlig leveraffeksjon. Karbamazepin kan sannsynligvis bidra til å utvikle osteoporose ved langtidsbehandling. Hyponatremi kan utvikle seg hos noen pasienter. Den er vanligvis lett og er da sannsynligvis uten klinisk betydning. Arytmi kan forekomme, særlig hos eldre.»

For få år siden greide jeg å slutte med to ulike typer antidepressiva (Tolvon og Cipramil), noe som var en svært slitsom prosess, men jeg greide å komme meg igjennom det. Det var mange virkninger i den forbindelsen, men det viktigste som har skjedd er at jeg har fått bedre kontakt med følelseslivet mitt, og jeg greier å stå opp om morgenen uten at det kjennes som et mareritt…

Kort tid etter det begynte jeg å trappe ned på Tegretol, men stoppet etter å ha kommet ned på 6/8 dose av den opprinnelige. I fjor høst prøvde jeg igjen å trappe ytterligere ned, men jeg ga opp. Mine kognitive funksjoner, som god hukommelse, konsentrasjon samt det å bearbeide informasjon, det kan jeg gjerne ønske meg å gjenvinne. Etter som årene har gått har det å lese en hel bok blitt sjeldnere og sjeldnere fordi det krever så mye mer av meg enn det en gang gjorde. Det kan rett og slett ha sammenheng med bruken av Tegretol?

Når jeg søker i en forholdsvis nye Nasjonale faglige retningslinjene for utgreiing og behandling av bipolare lidingar (2012) finner jeg denne uttalelsen:

«Vi brukar ikkje omgrepa stemningsstabiliserande legemiddel eller stemningsstabilisator, for desse orda blir ofte brukt på motstridande vis. Vi brukar i staden omgrepa antidepressive, antikonvulsive og antipsykotiske middel.» Jeg undersøker videre «antikonvulsive legemidler«, finner at de må være det samme som det som også kalles «stemningsstabiliserende» og i utgangspunktet er et antiepileptisk medikament etter min tidligere kunnskap.

Fra side 3 i retningslinjene:

«Retningslinjer er fagleg normerande og rettleiande for val som skal fremje god kvalitet og likskap i tenesta. Retningslinjer skal vere til fagleg støtte for helsepersonell, pasientar, pårørande, sjukehuseigarar og leiing på politisk og administrativt nivå i helsetenesta. Dei gir uttrykk for kva som er god praksis når det gjeld helsehjelp, og skal bidra til at ny kunnskap blir omsett til praksis, slik at pasientar får effektiv behandling med låg risiko for biverknader.

Ved å følgje nasjonale faglege retningslinjer vil helsepersonell lettare oppfylle krav i ­lovverket om fagleg forsvarleg helsehjelp. Når Helsetilsynet tek stilling til om det er handla i samsvar med god praksis, tek det utgangspunkt i råd og tilrådingar som er lagde fram på ein systematisk, kunnskapsbasert måte, slik dei ligg føre i Nasjonale faglege retningslinjer.»

For meg er dette bare fine formuleringer som ikke har noen sannhetsgehalt. Se på hvordan sammensetningene er i arbeidsgruppene som jobber med nasjonale retningslinjer. I hvilken grad lyttes det til de som sitter med egenerfaringene og deres pårørende?

Fra retningslinjene har jeg gjort søk på «antikonvulsive», og finner jeg følgende:

«5.3.2 Antikonvulsive middel Lamotrigin er undersøkt i fem store, placebokontrollerte studiar. Lamotrigin var ikkje betre enn placebo i nokon av dei (224), men ein metaanalyse viser likevel ein viss effekt av middelet, framfor alt ved meir alvorlege bipolare depresjonar (225).

I andre studiar fann ein dårlegare effekt av lamotrigin enn av kombinasjonen av olanzapin og fluoksetin (218) og tranylsypromin (ikkje signifikante forskjellar (226).

Ein studie samanlikna effekten av å leggje til lamotrigin eller placebo hjå pasientar som ikkje hadde respondert på litium åleine (227). Her fann ein betre resultat i lamotrigingruppa. Valproat er undersøkt i fire små studiar med motstridande resultat (228–231).

Karbamazepin var meir effektivt enn placebo i den eine studien som er publisert (232). Topiramat er undersøkt i ein liten studie som ga uklare resultat (233). Ein open studie av lamotrigin har vist effekt hjå tenåringar, men studien er så liten at ein ikkje kan trekkje nokon sikre konklusjonar (234).» (side 58)

«6.1.3 Antikonvulsive middel Valproat har god dokumentasjon for effekt ved akutt mani og blanda episode (281). Dokumentasjonen for karbamazepin er svakare. Det er gjennomført to placebokontrollerte studiar som har vist moderat effekt. I dei andre studiane (282;283) har ein samanlikna effekten av karbamazepin med litium, men det manglar placebogruppe. Lamotrigin er undersøkt i ein liten, tvitydig studie ved akutt mani (284).

Det er ikkje vist at gabapentin (285) eller topiramat (286) har betre effekt enn placebo ved akutt mani eller blanda episode. Valproat som einaste middel har ikkje nokon sikker effekt på mani eller blanda episode hjå barn og ungdom (287), og ein studie fann dårlegare effekt av valproat enn av risperidon (279). Kombinasjonen av valproat og quetiapin (288) eller risperidon (289) har betre effekt enn valproat åleine. Det er heller ikkje vist nokon effekt av karbamazepin eller oxcarbamazepin. Lamotrigin er berre undersøkt i nokre små, opne studiar, og det er ikkje mogleg å trekkje sikre konklusjonar rundt dette (290). » (s. 64)

«8.1.3 Antikonvulsive middel Effekten av valproat i vedlikehaldsbehandlinga er undersøkt i to placebokontrollerte studiar som gav uklare resultat (207;312). Valproat er samanlikna med olanzapin i ein studie (321) der olanzapin var noko betre mot manisymptom og hadde raskare effekt enn valproat. Den profylaktiske effekten av valproat er samanlikna med litium i to studiar som ikkje fann nokon forskjellar mellom preparata (313;314). Den eine studien (313) besto av deltakarar med både bipolar liding type I og II.

VEDLIKEHALDSBEHANDLING 71

Det er ikkje gjennomført nokon tilfredsstillande placebokontrollerte studiar av karbamazepin i vedlikehaldsbehandlinga. I dei studiane som finst, har ein samanlikna effekten av litium og karbamazepin. Vi har gjort greie for desse studiane ovanfor i avsnittet om litium. Det er uklart om det er vesentlege forskjellar i effekt mellom midla, men litium kjem alt i alt best ut i samanlikningane. Enkelte av deltakarane i studiane hadde bipolar liding type II (327).

I to store studiar har ein undersøkt effekten av lamotrigin samanlikna med placebo og litium i vedlikehaldsbehandling over 18 månader ved bipolar liding type I (328;329). Lamotrigin og litium var signifikant betre enn placebo.

Begge studiane konkluderte med at litium verna best mot mani og hypomani, og lamotrigin best mot depresjon. Forskjellane mellom preparata var ikkje statistisk signifikante. Ein prospektiv, placebokontrollert og randomisert studie ved raskt vekslande bipolar liding over seks månader fann effekt av lamotrigin berre på sekundære effektmål. Denne studien fann berre effekt ved bipolar liding type II. Gabapentin og topiramat er ikkje undersøkte i vedlikehaldsbehandlinga av bipolare lidingar.

Ein studie over seks månader blant barn og unge fann ingen effekt av valproat samanlikna med placebo (287). Elles er det ikkje gjennomført kontrollerte langtidsstudiar av antikonvulsive middel hjå barn og ungdom. Ein open studie viste noko effekt av lamotrigin på maniske og depressive symptom (330).» (s. 70-71)

Jeg har ikke gått inn i enkeltstudiene, men det slår meg at her er det et tynt grunnlag for at jeg fortsette å bruke Tegretol (omtalt som karbamazepin) resten av livet. Er disse retningslinjene kunnskapsbaserte, slik det fremheves innledningsvis? Hva kan jeg som mangeårig pasient stole på?

På Norsk epilepsiforbunds nettside fant jeg opplysninger jeg tenker er like relevante for oss som bruker Tegretol eller andre «antiepileptiske» medikamenter på grunn av bipolaritet.

«Bivirkninger av medisiner

En del epilepsimedisiner har også bivirkninger som kan påvirke tennene. Noen epilepsimedisiner (Fenemal, Tegretol, Trimonil bl.a.) kan gi munntørrhet. Både hull i tennene og betennelser i tannkjøttet kan utvikle seg lettere når man har lite spytt. Også mange beroligende og krampereduserende medisiner (benzodiazepiner som Vival og Stesolid) har redusert spyttproduksjon som bivirkning. Andre medisiner (som Epinat/Fenytoin) kan føre til at tannkjøttet hovner opp, og dermed gjøre det vanskelig å rengjøre tennene.»

Dessverre er det ikke noe nytt at jeg som pasient i psykiatrien kjenner på det å bli vurdert med måleskjemaer som nok havner nederst på rangstigen i pasienthierarkiet… Er det greit?

Det jeg har delt her i dag er noe av det jeg har funnet, og det gir kanskje nok til å stille flere spørsmål ved forebyggende behandling av bipolaritet ved hjelp av antiepilepsimedikamenter, som f eks Tegretol (karbamazepin)?

Relaterte saker

Preparatomtale om Tegretol Retard (2016)

https://www.legemiddelsok.no/_layouts/15/Preparatomtaler/Spc/0000-07239.pdf

Retningslinjer bipolare lidingar, vedlikeholdsbehandling med legemiddel (2012)

http://www.helsebiblioteket.no/retningslinjer/bipolare-lidingar/vedlikehaldsbehandling/behandling-med-legemiddel

Tannhelse, bivirkninger

http://www.epilepsi.no/medisinsk-/rettigheter/tannhelse/

Vektforandringer ved bruk av antiepileptika (2003)

http://tidsskriftet.no/2003/05/legemidler-i-praksis/vektforandringer-ved-bruk-av-antiepileptika

Rapport om bivirkninger

https://legemiddelverket.no/Documents/Bivirkninger%20og%20sikkerhet/Rapporter%20og%20oversikter/%C3%85rsrapporter/%C3%85rsrapport%20bivirkninger%202009.pdf

Siv Helen Rydheim, tvangs- og psykoseerfarer

| Legg igjen en kommentar

Maktfordeling i presentasjon og utvikling av kunnskap?

Tidsskriftet for den norske legeforening publiserte en sak:

Medisinfrie sykehusposter – et kunnskapsløst tiltak

fra Jan Ivar Røssberg, Ole A. Andreassen, Stein Opjordsmoen Ilner.

Jeg sendte inn et debattinnlegg til tidsskriftet, men fikk følgende svar fra medisinsk redaktør:

Takk for innlegget ditt. Vi mottar mange innlegg og kan dessverre bare prioritere et fåtall. Du skriver mye om tvang, som er en viktig diskusjon (se f.eks. Ketil Lunds artikkel «Tvangsmedisinering må forbys» hos oss), men faller litt på siden akkurat i denne diskusjonen. De medisinfrie tilbudene skal jo ikke omfatte pasienter på TPH.
Takk igjen for at du skrev til oss!

Under her deler jeg mitt tilsvar til Røssberg, Andreassen og Opjordsmoen Ilner.

Debattørene vil ikke gi behandling til psykoseutsatte uten bruk av antipsykotiske medikamenter. De kritiserer Høies oppdrag til helseforetakene om å starte egne enheter for medikamentfri behandling.

Hva med å utvikle en annen kunnskapsbasert praksis enn den rådende, hvor pasientene og deres pårørende får en rettmessig plass i utviklingen gjennom samarbeidsbasert forskning? Høie har også uttrykt at det skal være muligheter for nedtrapping ved enhetene. Dette er sårt tiltrengte tiltak, og skjer i en mikroskopisk målestokk av den totale behandlingen psykoseutsatte.

Å spørre hvorfor kun Helse Nord har valgt å starte opp en egen enhet for medikamentfri behandling er viktig, men det er ikke hovedsakelig organiseringen i de enkelte helseforetakene Røssberg & co er kritiske til. De problematiserer heller ikke at antipsykotiske medikamenter ofte påføres pasienter gjennom tvang. Ei heller nevner de at det fra myndighetenes side har vært et uttrykt ønske om såkalt ”Riktig og redusert bruk av tvang” uten at det har ført til reduksjon. I Helse Nord er det snakk om en enhet med 6 plasser, og Røssberg sa på Humania-konferansen (08.02.2017) at de pengene Helse Nord bruker til enheten heller burde blitt fordelt til andre helseforetak. (http://www.stiftelsenhumania.no/)

En psykosetilstand kan oppleves svært problematisk og uoversiktelig. Hva med livsløpsbeskrivelser for å sette psykosene i en sammenheng i det enkelte menneskes liv? Monica Aas bidrar med et kapittel i boka ”psykose & samfunn”: Barndomstraume som risikofaktor ved psykose.

Mer forskning på feltet er viktig, og systematisk kartlegging av barndomstraumer bør være en del av standard utredningsprosedyrer for pasienter med psykoselidelser.” (Universitetsforlaget 2015)

Traumebevisst omsorg og tvangsmedisinering er motsetningsfylt. Min erfaring er at antipsykotiske medikamenter bidro bl.a. til en svekkelse av hukommelse og konsentrasjon. At selve lidelsen også kan bidra til svekkelse av de kognitive funksjonene er kjent. Det er mindre påaktet at antipsykotiske medikamenter i stor grad også bidrar til dette og i tillegg har øvrige skadelige virkninger. Er det et forsøk på å fordumme og latterliggjøre både helse- og omsorgsministeren og Fellesaksjonen når debattørene uttaler: ” Det er blitt oppfattet å være et tilbud til alle pasienter hvor de skal få alt de selv ønsker av behandling – unntatt behandling med antipsykotiske legemidler.”?

I Tidsskrift for Norsk psykologforening, nummer 2, 2017, side 186-195 uttaler Brun, Husum og Pedersen: «- Det finnes lite kunnskap om virkninger og opplevelser av tvangsmedisinering i psykisk helsevern.  Det bør inntil videre utvises ydmykhet hva gjelder kunnskapsgrunnlaget for bruk av tvangsmedisinering.»

Premissleverandører for kunnskapsutviklingen? 

Det er nødvendig å bygge ny kunnskap om hvordan man kan hjelpe psykoseutsatte uten at de blir tvangsmedisinert med antipsykotiske medikamenter. Hva med samarbeidsbasert forskning, slik at pasienter og pårørende også kan bli premissleverandører for den fremtidige kunnskapsutviklingen på feltet? Er det ikke på tide å fordele makt i utvikling av kunnskapsbasert praksis.

Relaterte saker

Dagens Medisin, Hvorfor egne enheter 

Tidsskrift for Norsk psykologforening, nummer 2, 2017, side 186-195 Brun, Husum og Pedersen: Tvangsmedisinering i psykisk helsevern – en litteraturgjennomgang

Monica Aas i boka ”psykose & samfunn”: Barndomstraume som risikofaktor ved psykose. (Universitetsforlaget 2015)

 

Skrevet av: Siv Helen Rydheim, 20. mars 2017, Tvangs- og psykoseerfarer

Mottok  i 2013: Prisen til fremme av ytringsfriheten i psykisk helsevern 

 

Publisert i Andreassen, Ole A, antipsykotisk medisin, erfaringsformidler, erfaringskompetanse, erfaringskunnskap, forskning, helseministeren, kunnskapsløst, Kunnskapsutvikling, medforsker, medikamentfri behandling, medikamentfrie behandlingsforløp, medisinfrie sykehusposter, Opjordsmoen Ilner, Tidsskriftet den norske legeforening, psykiatri, psykiatrisk, psykisk helse, psykisk helsevern, psykose, psykoseerfarer, psykoseerfaring, Røssberg, samarbeidsbasert forskning, Siv Helen Rydheim, Stiftelsen Humania, traumer, tvang, tvangserfarer, tvangsforskning, tvangsmedisinering | Merket med , , , , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Granskning av tvangspsykiatrien?

VG-journalistene Mona Grivi Norman og Synnøve Åsebø har avslørt manglende rettssikkerhet angående bruk av tvang i psykisk helsevern. De tok for seg beltelegging. Det er en del av det store bildet m h t tvangsproblematikk. For det mottok de nylig: Prisen til fremme av ytringsfriheten i psykisk helsevern

Tvangsmedisinering er minst like alvorlig. Det har ikke vært berørt.

Senterpartiet ved representantene Kjersti Toppe, Janne Sjelmo Nordås og Jenny Klinge foreslo 29. november 2016:

Stortinget ber regjeringen sette i gang en offentlig gransking av tvangsbruk i norsk psykiatri.

Forslaget fra Senterpartiets tre representanter fikk dessverre ikke flertall i Stortinget. Senterpartiet og Sosialistisk venstreparti stemte for granskning. Jeg håper dog at forslagsstillerne ikke gir seg med det ene forslaget om granskning.

Virkningen av tvangsmedisinering?

En nylig publisert litteraturstudie om tvangsmedisinering i psykisk helsevern omtales slik:

– Det bør inntil videre utvises ydmykhet hva gjelder kunnskapsgrunnlaget for bruk av tvangsmedisinering, hevder Marthe Kirkesæther Brun, Tonje Lossius Husum og Reidar Pedersen ved Det medisinske fakultet.

Studien viser at det kun er et mindretall som har undersøkt virkningen av medisinering under tvang.

Resultatene fra den systematiske litteraturgjennomgang er publisert i Tidsskrift for norsk psykologforening.

Omtale av studien: http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=480571&a=3

(Den er foreløpig sperret for elektronisk tilgang, men kan skaffes via bibliotek, evt. kjøpe tidsskriftet.)

Jeg legger fram noen spørsmål og kommentarer jeg selv har i den anledningen:

Hvordan virker selve medikamentet?

Takket være Robert Whitakers grundige journalistiske arbeid med studier angående langtidsvirkning av antipsykotiske medikamenter er det god grunn for at medikamentene brukes med stor varsomhet, og at de ikke skal tvinges i mennesker i psykisk krise. I dag er det mange steder en ukritisk bruk av medikamentene, noe forskjellene fra sted til sted viser.

I diskusjonen i artikkelen i Tidsskrift for norsk psykologforening nevnes bl.a. «Det ser også ut som om tvangsmedisinering på lengre sikt kan føre til nedsatt engasjement i behandling og være til hinder for bedring.»

Jeg har egenerfaring med tvang inkl. beltelegging og tvangsmedisinering. Hvis jeg selv ikke hadde blitt kvitt injeksjoner med antipsykotiske medikamenter hver annen uke, så tviler jeg sterkt på at jeg hadde levd i dag. Å være i en zombieaktig tilstand, altså være mer død enn levende, kan jo hvem som helst prøve. Etter tvangsmedisinering i 1992 tok jeg i 1994 og 1996 «frivillig» medikamenter. Jeg hadde lært at det uansett ikke nyttet å protestere.

Like viktig er det hva det gjør med oss faktisk å bli tvangsmedisinert?

Hvilke traumer bærer vi allerede med oss FØR «hjelperne» ytterligere påfører oss traumer?

Hva med situasjonene som oppstår rundt tvangsmedisineringen?

Min egen erfaring med tvangsmedisinering fra 1992 er at jeg fortsatt har en dyp frykt for å bli tvangsmedisinert. Et tillitsbrudd overfor tvangsutøverne som til dags dato ikke er gjenopprettet m h t evt. behov for hjelp. Det jeg vet er at jeg ikke er den eneste som lever med den frykten.

Kan granskning av tvangspsykiatrien bidra til en nødvendig forsoningsprosess?

For min egen del kunne en granskning muligens ført til en slags forsoningsprosess. Da tenker jeg en forsoningsprosess i vid forstand, som også innebærer tillit til at ansvarlige politikere også setter seg inn i hva som faktisk skjer i de lukkede rom i psykisk helsevern. Det er ikke den enkelte ansatte i psykiatriens ansvar. Det er et lederansvar! Det trengs dog en erkjennelse fra ansatte om at det er et system som ikke fungerer. Systemet må endres fra toppen. Fra vår øverste myndighet: Stortinget.

Hva eller hvem gir meg håp om en endring?

Det måtte en utrettelig gjennomgang fra dyktige VG-journalister for at noen skulle få øynene opp. Hvor mange er vi ikke som i årevis har sagt i fra? Uten at det har skjedd noe særlig? Jeg synes helse- og omsorgsminister Bent Høie er unnfallende i sin begrunnelse for hvorfor han mener en granskning ikke er aktuell, og jeg håper fortsatt på et endret syn i den forbindelsen.

Journalisters arbeid er tydeligvis det som skal til for å oppnå søkelys på tvangspsykiatrien. Jeg tenker da både på VG-journalistene og på Robert Whitakers arbeid med gjennomgang av forskning angående antipsykotiske medikamenter. Se Abstrakt forlag for mer informasjon https://www.abstrakt.no/psykologi-og-psykiatri/en-psykiatrisk-epidemi-detail

Håp gir også Stiftelsen Humania sitt arbeid. Einar Plyhn, som er initiativtaker, har gjennomføringsevne og vilje til å bidra til nødvendig opplysning gjennom stiftelsen og forlaget Abstrakt.

Stiftelsen Humania siste arrangement finnes på video:

http://www.stiftelsenhumania.no/2017/02/06/her-kan-du-se-livestream-fra-wergeland-salen-8-februar-2017-kl-17-21/

Takk!!!

Et annet tilskudd, som også gir håp, er Carina Håkanssons arbeid for medisinfri behandling. Hennes arbeid har bl a har resultert i Stiftelsen Det Utvidgade Terapirummet. http://extendedroom.org/sv/hem/

Siste arrangement fra Stiftelsen Det Utvidgade Terapirummet er tilgjengelig på video: http://extendedroom.org/sv/vetenskapligt-symposium/

Takk!!!

Fra mitt forrige innlegg, Helseministerent innkaller på teppet, gjentar jeg:

For tiden er det Bent Høie som er sittende helse- og omsorgsminister. Han har vist evne til å handle og ta på alvor psykiatriens mørke sider, og jeg håper han bruker tiden godt for å vise at tar alle sider ved tvang på dypeste alvor, også den menneskerettslige siden av det hele.

Betimelig angående granskning

Etter å ha publisert saken fant jeg dette, via Anne Grethe Teiens Twitterkonto. Fra Politisk journalist og møte- og debattleder Aslak Bonde:

HVA HADDE SKJEDD om VG i en serie reportasjer hadde slått fast at politiets sikkerhetstjeneste sto for 650 mulige menneskerettighetsbrudd, og at det etablerte kontrollsystemet ikke fungerte? Det hadde blitt skandale i ordets rette forstand. Statsråden hadde måttet gå, og granskningskommisjoner ville blitt nedsatt.

I psykiatrien er det annerledes. Etter at VG i høst dokumenterte 650 tilfeller av ulovlig eller omstridt beltelegging, holdt helseminister Bent Høie en redegjørelse i Stortinget der han betegnet saken som den mest alvorlige i denne stortingsperioden. Han ble fulgt opp og forsterket av representanter fra de andre partiene, men så ble det stille. SV og Sp ble stående alene med kravet om granskning. Pressen, med unntak av VG, var uinteressert. Alle så ut til å slå seg til ro med helseministerens løfter om at han skulle stramme opp helseforetakene og kontrollkommisjonene.

Saken fra Aslak Bonde: http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=482687&a=3

 

Saker det er vist til i innlegget:

Sakens behandling (forslag om granskning) i Stortinget 

(Helse- og omsorgskomiteen 07.02.2017 og i

Stortinget 14.02.2017)

VG-avsløringene

 

 

Tvangs- og psykoseerfarer Siv Helen Rydheim, 03.03.2017

 

Publisert i antipsykotisk medisin, Einar Plyhn, erfaringskompetanse, erfaringskunnskap, forskning, nevroleptika, psykiatri, psykiatrisk, psykisk helsevern, psykoseerfarer, psykososial funksjonsnedsettelse, Robert Whitaker, Stiftelsen Det Utvidgade Terapirummet, Stiftelsen Humania, traumer, tvang, tvangserfarer, tvangsmedisinering, VG-avsløringene, Ytringsfrihetsprisen | 2 kommentarer

Helseministeren innkaller på teppet

Helse- og omsorgsministeren: Hasteinnkaller til oppvaskmøte etter nye tvangstall

I mange, mange år har det vært kritikk m h t at ikke helseforetak greier å presentere korrekt statistikk, som fortsatt etterlyses. Langt mer alvorlig er den menneskerettslige situasjonen for de som utsettes for tvang i form av beltelegging, tvangsmedisinering og elektrosjokk.

VG har avslørt manglende rettsikkerhet og at statistikken ikke holder mål. VG-journalistene har gjort en kjempejobb, og fortsatt er det som å skrape i overflaten. Det må gjøres flere dypdykk også m h t tvangsmedisinering og elektrosjokk og følgene dette har for de som utsettes for det.

Det kom nylig ut en artikkel «Tvangsmedisinering i psykisk helsevern – en systematisk litteraturgjennomgang» Den viser at det finnes lite kunnskap om virkninger og opplevelser av tvangsmedisinering i psykisk helsevern. Denne studien er et første skritt i å kartlegge konsekvensene av medisinering ved tvang. (Psykologtidsskriftet, Brun, Husum, Pedersen).

I Nasjonalt senters «Lev liv-antologi» skriver Mette Ellingsdalen om

«Diskriminering, tvang og tortur: Norsk psykisk helsevern og menneskerettighetene.»

Vel verdt å lese, og så kanskje få fokus over på menneskerettigheter inn i den pågående debatten.

Bl.a. kommenterer hun revisjon av psykisk helsevernloven slik:
«I april 2016 varslet helseministeren at det skal komme en revisjon av psykisk helsevernloven. I en velskrevet og ganske personlig tekst, som han høstet mye positive omtale for i brukermiljøer, nevner han ikke menneskerettighetene, CRPD eller internasjonal kritikk med et ord. Det handler fortsatt kun om en reduksjon av tvang.

ER REDUKSJON AV TVANG NOK FOR Å FØLGE MENNESKERETTIGHETENE?

REDUKSJON AV TVANG er viktig og riktig, fordi jo færre mennesker som utsettes for potensiell skade jo bedre. Betydningen er stor for de enkeltmenneskene som slipper tvang. Men fordi all tvang i psykisk helsevern gjøres med hjemmel i et diskriminerende lovverk, vil en reduksjon av antall tvangsvedtak ikke endre den grunnleggende diskrimineringen. I et menneskrettighetsperspektiv kan vi ikke snakke om «riktig, kvalitetssikret, diskriminerende tvang», fordi diskriminering i seg selv er forbundt.» (side 111-112).

Takk til Mette Ellingsdalen, Hege Orefellen og Liv Skree for det viktige arbeidet dere har gjort og gjør m h t bidrag i FN og i Norge m h t menneskerettigheter!

I lovutvalgets mandat står det bl a følgende:
«FNskonvensjon om rettigheter til personer med nedsatt funksjonsevne
Norge ratifiserte i 2013 FNs konvensjon om rettigheter til personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD). Konvensjonen skal motvirke diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne. Den skal sikre respekt for gjeldende sivile, politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Norge avga sin første rapport til FN om implementering av konvensjonen 2. juli 2015.
Mange brukerorganisasjoner mener gjeldende tvangsregler for helse- og omsorgssektoren gir for vide fullmakter til bruk av tvang overfor mennesker med nedsatt funksjonsevne. Fra flere hold er det også tatt opp spørsmål om en diagnosenøytral tvangslovgivning. Likestillings- og diskrimineringsombudet har tilsynsansvaret for CRPD i Norge. I sin rapport til konvensjonens komité fra 2015 uttalte ombudet at psykisk helsevernloven ikke er i samsvar med konvensjonens krav. Blant annet er ombudet bekymret for at vi har en diskriminerende særlovgivning som åpner for tvang overfor en bestemt gruppe, samtidig som det er dokumentert at tvang medfører stor skade og har manglende effekt.»

Nå gjelder det å holde tak i helheten. Det har vært nok arbeid for endringer som bare har vært «stykkevis og delt»… Det er den til en hver tid sittende helseministers ansvar at også menneskerettighetene skal gjelde for personer med nedsatt funksjonsevne. For tiden er det Bent Høie som er sittende helse- og omsorgsminister. Han har vist evne til å handle og ta på alvor psykiatriens mørke sider, og jeg håper han bruker tiden godt for å vise at tar alle sider ved tvang på dypeste alvor, også den menneskerettslige siden av det hele.

Relaterte saker

Levd liv – antologien

Tvangsmedisinering i psykisk helsevern, en systematisk litteraturgjennomgang

VG-avsløringene

24. februar 2017

Siv Helen Rydheim, psykose- og tvangserfarer

Publisert i antipsykotisk medisin, Bent Høie, CRPD FN konvensjonen til mennesker med nedsatt funksjonsevne, forskning, hege orefellen, helseministeren, Liv Skree, menneskerettigheter, mette ellingsdalen, psykiatri, psykisk helsevern, psykososial funksjonsnedsettelse, Siv Helen Rydheim, tvang, tvangsmedisinering | 3 kommentarer

Hvorfor egne enheter?

I dag har Dagens Medisin publisert en kronikk:

Egne enheter for medikamentfri behandling gir muligheter til å utvikle en kultur der ansatte har interesse av – og tro på – at det er mulig å mestre alvorlige psykiske lidelser uten bruk av antipsykotiske medikamenter.

Innlegg:

Siv Helen Rydheim, psykose- og tvangserfarer
Inger-Mari Eidsvik, psykose- og tvangserfarer

DET ER VIKTIG å ha dedikert personell som ivrer for å bidra til at pasientene får muligheter til å ta i bruk verktøy som vanligvis ikke er tilgjengelig i de enhetene der tvangsmedisinering er vanlig. De medikamentfrie enhetene skal være recovery-basert og ta i bruk og utvikle andre behandlingsmetoder enn tvangsmedisinering.

Enhetene skal være et ledd i arbeidet med å redusere bruken av tvang. Dette utvikles best ved egne enheter hvor det gis gruppetilbud i tillegg til individuelle tilbud.

TERAPIEN. Pasientene må få muligheter til en gjennomgående miljøterapi og annen type terapi som vanligvis ikke er tilgjengelig ved andre enheter. Foreløpig er det kun Helse Nord ved Universitetssykehuset i Nord-Norge (UNN) i Tromsø som har bygd opp en egen enhet for medikamentfri behandling. Målgruppa er pasienter med alvorlige psykiske lidelser. Pasienter med psykoselidelser og bipolare lidelser er prioritert.

Flertallet av dem som blir tvangsmedisinert med antipsykotiske medikamenter, har en psykoselidelse. Det er derfor naturlig at enhetene tar imot dem som tilhører denne gruppa av pasienter.

 

Les resten av kronikken: https://www.dagensmedisin.no/artikler/2017/02/22/hvorfor-egne-enheter/

 

Publisert i Dagens Medisin, Inger-Mari Eidsvik | Merket med , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Stortingets nei til Individklageordningene til FNs konvensjoner

Stortingets utenriks- og forsvarskomite sin innstilling møtte liten motstand ved ferdigbehandling i Stortinget. 

Sak: Individklageordningene til FNs konvensjoner om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, barnets rettigheter og rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne.

Her er opptak fra behandlingen i Stortinget.

Saksgangen i Stortinget.

Her finner du videoopptak fra komiteens høring.

Sett i lys av VG-avsløringene om grove lovbrudd i psykiatrien, er det på sin plass å stille spørsmål ved komiteens vilje til å ta innover seg hva lovbruddene betyr for det enkelte menneske som utsettes for psykiatriens tvangsregime, som blant annet innebærer ulovlig reiming av pasienter.

Jeg hørte igjennom videoopptakene av behandlingen i komiteen, og må si jeg ble forundret over Anniken Huitfeldts kommentar/spørsmål, hvor hun sier: «…om Norges syn på dette med konvensjoner.  Når vi tar dette inn i vårt regelverk så har det større betydning enn når andre land gjør det. Altså andre land har en annen tradisjon.
De tar det inn i regelverket sitt, men det får ikke så store konsekvenser og det kan være at noe av denne tankegangen også gjør at andre har lettere for å ta inn dette med individklageordning enn Norge fordi vi tillegger det rett og slett større vekt .
Ser dere dette dilemmaet når Danmark innfører individklageordningen så sier de jo at regjeringen kan sette det – bare se bort fra det?
Det kan jo bety at Norge har en høyere terskel for å gjøre det fordi vi rett og slett tar det mer alvorlig. Ser dere dette dilemmaet fra norske myndigheters synspunkt?»

Her ser man alternative forslag og gangen i voteringen. Den resulterte i enstemmighet i Stortinget for komiteens innstilling.

Jeg synes mange av politikerne er ganske «høye på seg selv» og sin fortolkning av hvordan menneskerettighetene oppfylles i Norge.

Eksempelvis ble FN-konvensjonen for rettigheter til personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD), ratifisert i Norge, men noen forbehold. Forbeholdene betyr at menneskerettighetene ikke er sikret. Forhåpentligvis blir det en lovendring (Lov om psykisk helservern) og at forebeholdene gjennom tolkningserklæringene må også blir fjernet.

Se denne saken hos Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO).

FN-konvensjonen for rettigheter til personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD) skal sikre menneskerettighetene til funksjonshemmede.

Personer med nedsatt funksjonsevne i Norge får ikke sine menneskerettigheter oppfylt. Det viser denne rapporten gjennom dokumentasjon på åtte områder. Rapporten gir en beskrivelse av dagens situasjon, ombudets bekymringer og anbefalinger til hva FNs CRPD-komité bør be den norske stat om å gjøre for å få lovgivning og politikk til å bli i samsvar med konvensjonen. Se denne saken hos LDO.

Anne Grethe Teien skrev til Helse- og omsorgsministeren på Nye meninger i Dagsavisen 29.06.2016 angående det nye lovutvalget (lov om psykisk helsevern)

«Første skritt nå bør være at myndighetene fjerner tolkningserklæringene som ble gjort da Norge i 2013 ratifiserte CRPD, FN-konvensjonen for like rettigheter til personer med funksjonsnedsettelser (3). Tilleggsprotokollen for individuell klagerett bør også ratifiseres. De norske tolkningserklæringene til CRPD artikkel 12, 14 og 25 er blitt mye kritisert, blant annet av LDO, Likestillings-og diskrimineringsombudet (4: s.24).» Les hele innlegget her.

I helhet er det noe underlig at flertallet av norske politikere ikke er mer opptatt av hva som faktisk er tilfellet for pasienter som er på tvang i Norge. Antallet er ikke bare høyt i internasjonal sammenheng. Vi ligger på topp. For enkelte pasientgrupper ligger vi også på topp når det gjelder svingdørsproblematikk.

Skal det være slik i rettsstaten Norge? Hva gjøres for å endre på det systemet som er inngrodd? Anders B. Breivik får sin sak prøvet full ut i rettssystemet. Det får ikke de som er innlagt uten dom i psykisk helsevern. De fleste er ikke dømt verken til fengsel eller er dømt til å sone i psykisk helsevern på grunn av utilregnelighet. Nei, de fleste har ingen dom. De blir fortolket som for syke til å bestemme over seg selv og blir dermed underlagt et tvangsregime ved hjelp av lov om psykisk helsevern. Tvangsmedisineringen er et faktum for svært mange, både i institusjon og etter at de har blitt utskrevet fra institusjon, til det som kalles tvang uten døgn (TUD). Det finnes per i dag ikke norsk forskning som kan si noe om hva tvangsmedisineringen gjør med mennesker. Det finnes forskning som viser at langtidsbruk av psykofarmaka i stor grad bidrar til mye som er svært ugunstige, bl.a.  å frarøve mennesker muligheten til å komme seg i eller tilbake til arbeid, skolegang/studier. (Robert Whitaker).

Paradigmeskifte?

Jan Hammer spør 27.01.2017 om vi er på vei mot et paradigmeskifte  Det han tar for seg er:

-Hvorfor er debatten om valgfrihet og medisinfri behandling blitt en markeringskamp mellom motstanderne og forkjemperne?

Mette Ellingsdalen og Liv Skree har etterlyst et paradigmeskifte.  –Hvor blir det av paradigmeskiftet i Norge? Menneskerettighetsutviklingen siden 2006. (Tidsskrift for psykisk helsearbeid, 03/2014)

Det har endelig blitt medikamentfrie behandlingstilbud i Norge, og den første enheten ble offisielt åpnet i Tromsø 31. januar 2017, noe det har vært arbeidet for i mange, mange år. Nå er det en forsiktig start med 6 plasser for hele Nord-Norge. Personlig har jeg et håp om at det er et tilbud som skal komme i alle Helse Nord sine helseforetak og alle øvrige helseforetak i landet vårt.

Det gjelder å ikke gi opp kampen om fulle menneskerettigheter også. En dag må det også komme! Både Individklageordningen og CRPD er nødvendig! Det lever en myte blant toppolitikerne våre om at vi i Norge er så veldig gode i vårt eget land m h t menneskerettigheter. Lytt til de som har erfaringer om noe annet!

Siv Helen Rydheim, 03.02.2017

Publisert i Anne Grethe Teien, antipsykotisk medisin, CRPD FN konvensjonen til mennesker med nedsatt funksjonsevne, erfaringskompetanse, forskning, Liv Skree, medikamentfrie behandlingsforløp, menneskerettigheter, mette ellingsdalen, psykiatri, psykisk helsevern, psykofarmaka, tvangsforskning, tvangsmedisinering | Legg igjen en kommentar

Ytringsfrihetsprisen 2016 til VG?

Til: Styret i Stiftelsen til fremme av ytringsfriheten innen psykisk helsevern v/inger.b.larsen@uia.no

 Ytringsfrihetsprisen innen psykisk helsevern for 2016

Undertegnede nominerer avisa VG ved journalistene Synnøve Åsebø, Mona Grivi Norman og Silje S. Skiphamn for at de har avdekket ulovlig tvang, herunder beltebruk i psykisk helsevern.

Tusenvis av håndskrevne tvangslogger avslører massive lovbrudd, omdiskuterte begrunnelser og grov svikt i dokumentasjonen når norske pasienter bindes fast mot sin vilje.”(VG, 20.11.2016)

 VG har belyst problemene med manglende rettsikkerhet for pasienter på tvang i psykisk helsevern, manglende journalføring og manglende oppfølging fra Kontrollkommisjonene. VG har så langt valgt å konsentrere seg om beltelegging. Informasjonen har blitt systematisert og digitalisert. Det har blitt publisert mange intervjuer for å få kommentarer til sakene. De har i tillegg intervjuet mennesker som selv har vært utsatt for beltelegging.

Helse- og omsorgsminister Bent Høie uttaler i et debattinnlegg i VG 20.12.2016: ”For å verne pasienter må vi ikke bare sørge for taushet. Vi må sørge for åpenhet også.” (…)   Avisens journalister har gått gjennom anonymiserte tvangsprotokoller og dokumentert for høy bruk av tvang eller feil bruk av tvang ved samtlige av sykehusene våre.

Flere jurister har kommentert VG-avsløringene og krevd full granskning av tvangsbruk. Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti har også krevd granskning, foreløpig som de eneste partiene på Stortinget. 1. nestleder i Stortingets Helse- og omsorgskomite, Kjersti Toppe fra Senterpartiet, har uttalt at hun synes det er feigt av Arbeiderpartiet at de ikke støtter en granskning. VG-avsløringene førte også til at tre stortingsrepresentanter fra Senterpartiet 29.11.2016 leverte inn representantforslag om ”En offentlig granskning av tvangsbruk i norsk psykiatri”.

Helsedirektoratet har sviktet i forhold til oppfølging av Kontrollkommisjonenes arbeid. VG-journalistene har gjort et arbeid som Helsedirektoratet selv burde ha gjort. Inntil 20.12.2016 hadde VG mottatt tvangsprotokoller fra 14 av 20 institusjoner, og de har vurdert protokollene fra ulike sider. VG har f eks avdekket ulik praksis ved regionale forskjeller m h t hvor lenge pasientene ble holdt i belter. Med bakgrunn i VG-avsløringene har Lovutvalget fått et utvidet mandat:  ”Etter VGs avsløringer mente helseministeren at det var behov for en full gjennomgang av kontrollordningen – og for å endre måten de jobber på.”

 I helse- og omsorgsministerens sykehustale 10.01.2017 nevnte han VG-avsløringene flere ganger, og til VG uttalte han: Vi må tåle kritikken, vi har ikke noe valg.

Arbeidet VG-journalistene har utført i 2016 har ingen tidligere gjort, og de fortjener ytringsfrihetsprisen for sitt grundige journalistiske gravearbeid. Det er helt nødvendig at media arbeider grundig med denne type saker, slik at ulike sider ved tvangsproblematikken blir bedre kjent.

 Etter min oppfatning er VG ved de tre nevnte journalistene den beste kandidaten for å motta Ytringsfrihetsprisen for året 2016.

 

Relaterte saker

De aller fleste sakene har blitt delt i VGs frie nettutgave, og de finner man på følgende lenke: http://www.vg.no/spesial/2016/tvangsprotokollene/

Bent Høie, debattinnlegg i VG, 20.12.2016 http://www.vg.no/nyheter/innenriks/psykisk-helse/aapenhet-og-taushet/a/23878185/

Bent Høies sykehustale 2017 https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/sykehustalen-2017/id2526538/

VGs omtale av sykehustalen. Vi må tåle kritikken, vi har ikke noe valg http://www.vg.no/nyheter/innenriks/tvang-i-psykiatrien/bent-hoeies-sykehustale-vi-maa-taale-kritikken-vi-har-ikke-noe-valg/a/23893130/

VG avslører. Pasienter bindes fast ulovlig. http://www.vg.no/spesial/2016/tvangsprotokollene/1-bindes-fast-ulovlig/

Flere juseksperter krever at det settes i gang en gransking etter VGs psykiatriavsløringer. Ketil Lund kaller tvangspsykiatrien for et «rettssikkerhetsmessig katastrofeområde». http://www.vg.no/nyheter/innenriks/tvang-i-psykiatrien/krever-full-granskning-av-tvangsbruk/a/23854565/

Østenstadutvalget har fått utvidet mandat etter VG-avsløringene http://www.vg.no/nyheter/innenriks/tvang-i-psykiatrien/slik-skal-de-rydde-opp-i-tvangskontrollen/a/23876992/

 

Lyngen, 11. januar 2017

Siv Helen Rydheim

 

Publisert i psykiatri, psykisk helsevern, tvang, Ytringsfrihetsprisen | Legg igjen en kommentar

Kunnskapsbasert praksis?

Det er mange sider ved rus- og psykisk helsearbeid. I dag deler jeg noen tanker om Erfaringskonsulenter i psykisk helsevern (staten) og psykisk helsearbeid (kommunene).
 
Er det en god nok vektlegging av egenerfaring som gyldig kunnskap sammenlignet med fagkunnskapen på kunnskapsskålens vekt? Etter min oppfatning er vi ennå langt, langt unna en likeverdig kunnskapsbasert praksis 
 
Det er ca 130 erfaringskonsulenter ansatt i spesialist- og kommunehelsetjenesten. Det er ikke antall årsverk, men stillinger. Det er langt igjen før erfaringskonsulentene utgjør 10 % av staben.
 
Det er totalt til sammen 28 611 årsverk i spesialisthelsetjenesten og psykisk helsearbeid i kommunene pr. 2012.
11 942 årsverk i kommunalt psykisk helsearbeid (Sintef 2013) og 16 669 i psykisk helsevern (Helsedirektoratet 2012).
 
Kampen om kunnskapen var et tema etter at boka «Drøm i våken tilstand» kom ut i 2013.
 
Tor-Johan Ekelands kronikk, kom på trykk i Morgenbladet, og han kommenterte boka med å uttrykke: 
Det er en kamp om kunnskapen – og han stilte spørsmålet:
”Kan brukarerfaring frå psykiatrien bli gyldig kunnskap?”
 
Kanskje må det arbeides målrettet for å få ansatt flere erfaringskonsulenter, og samtidig gi muligheter for god opplæring for de som er aktuelle for slike stillinger? Slik det er nå er det lyst ut midler til erfaringskonsulenter sammen med «alt» til hele brukerfeltet, brukerorganisasjoner, brukerstyrte sentre etc. Altså alt som rører seg i «Bruker- og pårørendearbeid innen rus og psykisk helsefeltet.»
 
Dette er ikke godt nok! Det må satses på egne midler for å stimulere for fast ansettelse av erfaringskonsulenter både i Spesialist- og kommunehelsetjenesten.
 
At brukerstyrte senter, bruker- og pårørendeorganisasjoner etc. også kan søke om midler til ansettelse av erfaringskonsulenter er vel og bra, men det er ikke nok.
 
Spørsmålet er kanskje ennå mer aktuelt etter VG-avsløringene?
 
Mange med egenerfaring har kommet på banen med betimelig kritikk og spørsmål om det bestående, og mange forslag til endringer er foreslått. Det er dog først etter VG-avsløringene tvangsproblematikken har blitt løftet til Stortinget.
Siv Helen Rydheim, 07.12.2016
Relatert sak
 
 
 
Publisert i brukererfaringer, Drøm i våken tilstand, erfaringskompetanse, erfaringskonsulent, erfaringskunnskap, psykisk helse, psykisk helsearbeid, psykisk helsevern | Legg igjen en kommentar

Makt og avmakt – tvang i psykiatrien

VG har konsentrert seg om å avdekke lovbrudd i forbindelse med den delen av tvangspsykiatrien som dreier seg om beltelegging. Det er toppen av isfjellet. VG publiserte nylig en sak om Helse- og omsorgsministerens innlegg på Kontrollkommisjonens årlige konferansen som ble avholdt i uka som gikk. Innledningsvis står det i VG:

«Nesten ingen klager på at de har blitt lagt i belter mot sin vilje. Av de som faktisk gjør det, får nesten ingen medhold. Helseministeren ber kontrollkommisjonene om å begynne å gjøre jobben sin.

Alvorlig psykisk syke pasienter har rett til å klage på behandling, tvangsinnleggelse og bruk av tvangsmidler som reimseng og transportbelter.»

I hvilken grad handler dette egentlig om at Kontrollkommisjonene må begynne å gjøre jobben sin? Med hensyn til rettssikkerheten er jeg enig i at Kontrollkommisjonene må gjøre den jobben får de lønn for å gjøre. Spørsmålet er om de kontrollsystemene som skal ivareta rettssikkerheten til denne pasientgruppa er altfor komplisert?  Har lovverket de skal forholde seg til gått ut på dato for lenge siden? Ja, er mitt svar på det.

Kontrollkommisjonskonferansene

Høie hadde i utgangspunktet ingen planer om å bidra på Kontrollkommisjonskonferansen. Så lite prioritert område er dette. Det var oppslag i VG som bidro til at han prioriterte dette framfor noe annet.

I 2009 ble jeg invitert til den årlige Kontrollkommisjonskonferansen og i forkant av det gjorde jeg noen undersøkelser angående Kontrollkommisjonen og Fylkeslegen. Fylkeslegen er klageorgan når det gjelder tvangsmedisinering. Det var nedslående hvor vanskelig det var bare å få ut statistikker. Dette tok jeg opp i forkant av konferansen med Helsedirektoratet, og jeg tok det opp på konferansen. Det jeg bl a påpekte var de manglende statistikkene, og jeg stilte spørsmål ved om kontrollsystemet m h t rettssikkerhet hadde gått ut på dato. Det er altfor innfløkt for de som ønsker å klage, og det er ikke gjennomsiktig for de som ønsker innsyn. Helsedirektoratet svarte at de jobbet med saken for å få bedre statistikker. Nå har VG gjort den jobben Helsedirektoratet burde gjort for lenge siden, så takk, igjen, til VG!

Makt og avmakt 

For å si noe om makt og avmakt vil jeg bruke mine egne erfaringer som tvangsutsatt på 1990-tallet. Jeg var utsatt for en overmakt i forbindelse med tvangsinnleggelse, reiming og tvangsmedisinering i 1992.

At vi ikke har kommet lenger når det gjelder forståelse og behandlingsalternativer for voksne som kommer i kontakt med psykiatrien i 2016 er nesten utrolig. Har det med manglende vilje til endring og skjeve maktforhold å gjøre? Kanskje både lokale ledere og personalet «på gulvet» er i avmaktssituasjon?

Det meldes om store lokale og regionale forskjeller og om enkeltprosjekter der de har fått ned tvangen, så det vises at det er mulig. På noen områder virker det som det har blitt verre. At det har blitt verre tror jeg kan skyldes at det har vært store kutt i psykiatrien, og ennå større skal det bli fra 2017 når Samhandlingsreformen skal trå i kraft. Alt er allerede skåret helt inn til beinet.

 

Hva slags arbeidsforhold har de ansatte?

Jeg hørte f eks at et sted hadde personalet hatt to dager i året da de reiste til et sted for å ha en faglig samling. Det ble det slutt på for noen år siden. Hvilke forhold arbeider de ansatte i psykiatrien under? Kanskje er det på tide å begynne å forske på det? Hva skal til for at oppdatering på kunnskapsbaserte metoder blir en del av hverdagen for ansatte? Har de rom for å sette seg inn i og videre rom for å praktisere metoder som med hell brukes andre steder?

Eksempelvis så produserer RVTS Sør mye godt faglig materiale, som har fokus på traumebevisst omsorg. Hvilke ansatte i voksenspsykiatrien har tid og anledning til å få den kunnskapen? Jeg kjenner mennesker som har sitt daglige arbeid i psykiatrien og som bruker av sin fritid til å sette seg inn i mye av det som er nytt i sitt fagfelt, og også følge med på noe av det de av oss med egenerfaring bidrar med i form av bøker og artikler. Inntrykket mitt er at det har tvunget seg fram omorganiseringer som har hatt sin bakgrunn i trangere økonomi, ikke for at de har vært kunnskapsbasert fundert.

 

La staten overta det overordnede ansvaret for rus- og psykisk helsefeltet 

Stans innføringen av samhandlingsreformen i rus- og psykisk helsefeltet. Det er tid for å stoppe opp å undersøke hva som skal til for at ansatte i psykiatrien skal få rom for å arbeide ut i fra et traumebevisst system. Når får de tid og rom for å se på mer enn de ytre symptomene for heller å gå i dybden på hva som ligger bak smerteutrykkene, som Mogens Albæk ved RVTS Sør sier i denne videoen.

Det er fortsatt like tragisk at Helse Nord valgte å legge ned Traumeenheten i Bodø. Den kunne vært et lokomotiv for resten av Helse Nord m h t forståelse og behandling av mennesker med traumebakgrunn.

 

Regjeringsoppnevnte utvalg?

Krav om granskning og krav om en faglig utvalg. Et lovutvalg er nedsatt. Leder i psykologforeningen, Tor Levin Hofgaard, skrev på bloggen på Dagens Medisin: Vi har tidligere oppfordret helseministeren til å nedsette ikke bare et lovutvalg om tvang, men også et faglig utvalg, for å peke ut veien videre. Det har ikke blitt mindre tvang i psykiatrien etter at antallet psykologer har økt betraktelig de siste 10-15 årene. Lovverket er omtrent det samme som før. Hva med å ta inn medlemmer etter modellen for kunnskapsbasert praksis, slik at de med egenerfaring får 1/3 av det totale antallet medlemmer i utvalgene? Ofte er det ikke mer 2 av 10 som har egenerfaring.

Hvordan er det med utvalgsarbeid, enten det er retningslinjer for behandling, lovutvalg eller andre sentrale utvalg, har med mennesker med egenerfaring på tvang, menneskrettighetsforkjempere eller aktivister som har påpekt mangler ved rettssikkerhet? Hege Orefellen var med i Paulsrudutvalget, og valgte å skrive en interessant dissens. Jeg håper den leses nøye av alle utvalg som skal se på tvangen i psykiatrien i Norge.

Frontkollisjon med en overmakt

Til slutt litt mer om meg selv for å gi et eksempel. Jeg har ikke selv vært innlagt siden 90-tallet. Lenge var jeg nesten den eneste som offentlig snakket om den overmakten jeg sto overfor i møte med «hjelpe»apparatet. Når jeg egentlig trengte hjelp til å forstå bakgrunnen for en livssmerte, som ledet til at jeg kom i en forvirringstilstand, ble jeg fratatt min egenverd. Ingen var interessert i min bakgrunn. Med den kunnskapen jeg har tilegnet meg om relasjonstraumer fra tidlig barndom, om flergenerasjonell traumeproblematikk og skjeve maktforhold i familier, så har jeg etter som årene har gått forstått hvorfor jeg mistet grepet på virkeligheten. Virkeligheten ble for vanskelig å bære. Forvirringstilstanden/pykosen ble et slags fristed eller en såkalt mestringsstrategi fra den altfor store livssmerten.

Jeg var i ikke voldelig eller «utagerende», men jeg prøvde alt jeg kunne å unngå å bli tvangsmedisinert. Og kanskje var det en sunn reaksjon? Skammen har det tatt mange år å bearbeide.  Og jeg har undret meg mye over at det var så liten interesse for menneske Siv, men så stor vilje til å bruke rå makt for å tvinge i meg antipsykotiske medikamenter ved «å fange meg» og så binde meg fast i reimsenga. På kort sikt er det billige for samfunnet, men på lang sikt er de samfunnsmessige kostnadene svært høye. Jeg f eks ble uføretrygdet i 1996. Hva koster det staten, og hva har det gjort med meg? Tap av mulig arbeidsinntekt og en plassering nederst på rangstigen i samfunnet er en ting, men det er mye annet jeg kunne sagt om det. Jeg er ikke veldig god i matematikk, men jeg forstår at om jeg hadde fått hensiktsmessig hjelp, så hadde jeg ikke blitt arbeidsufør, men en samfunnsborger som kunne yte som arbeidstaker.

 

God søndag til dere som leser min blogg, og takk for at det er noen som gjør det. Kommentarer mottas med takk.

Relaterte saker

Alle VG-sakene

 

Siv Helen Rydheim, 27. november 2016

 

Publisert i antipsykotisk medisin, erfaringskompetanse, flergenerasjonell psykotraumatologi, forskning, helseministeren, livsproblemer, livssmerte, menneskerettigheter, Pasienten i sentrum?, psykiatri, psykiatrisk, psykisk helse, psykisk helsevern, psykiske helseproblemer, psykose, psykose.erfaring, psykoseerfarer, psykososial funksjonsnedsettelse, psykotraumatologi, samhandlingsreformen, Siv Helen Rydheim, traumer, tvang, tvangserfarer, tvangsmedisinering | 2 kommentarer

Stans samhandlingsreformen for rus- og psykisk helsefeltet!

Unntakstilstand?

Tanken om at tvangen i psykiatrien har fått lov å leve under en slags unntakstilstand i mange, mange år, har slått meg. Jeg selv har den siste uka levd i en slags boble, og skrev om det for et par dager siden:

Denne uka har vært merkverdig for meg fordi VG har publisert veldig mange saker angående tvang og bruk av tvangsmidler (belter) i psykiatrien. Dette er egentlig underlagt kontroll fra en såkalt kontrollkommisjon. Jobben VG har gjort med å avdekke manglende kontroll og lovbrudd er formidabel. VG har gjort dypdykk i materien.

I love VG  Hadde aldri trodd at VG kunne ha journalister som har interesse av og som får muligheten til å gjøre slike dypdykk. Hurra for at jeg måtte gå i rette med egne fordommer m h t VG.

For dere som kjenner meg, så vet de fleste at jeg er en av de som har snakket om og skrevet side opp og side ned om kritikkverdige forhold i psykiatrien. Mange ganger har jeg tenkt at det egentlig ikke nytter. Men nå, nå tenker jeg at det nytter. Jeg håper til og med at den kompetansen jeg har opparbeidet meg i løpet av et kvart århundre kanskje kan brukes til noe vettugt.

Nå er det på tide at alle politiske partier går inn for å stanse innføringen av samhandlingsreformen som det er sagt skal tre i kraft for rus- og psykisk helsefeltet fra 2017: Helse- og omsorgsdepartementet vil innføre kommunal betaling for utskrivningsklare pasienter også i psykisk helsevern og i tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB). (Høie i Dagens Medisin).

Helsedirektoratet:  Fra 2017 skal pasienter med psykisk helse- og rusmiddelproblemer få øyeblikkelig hjelp døgntilbud i kommunen.

Det er vel og bra at kommunene skal bygge opp sine tjenester for pasienter med rus- og/eller psykiske helseproblemer, men jeg mener at det er mest hensiktsmessig at alt blir på ett nivå, slik at mennesker ikke trenger å bli kasteballer mellom dagens tre nivåer: (Spesialisthelsetjenestens to nivåer (sykehus og Distriktspsykiatriske sentre (DPS)  samt kommunene).

STANS GJENNOMFØRINGEN AV SAMHANDLINGSREFORMEN FOR RUS- OG PSYKISK HELSEFELTET!

VG: Ledende jurister krever full granskning av tvangsbruk i psykiatrien.

Professor Jan Fridthjof Bernt ved Universitetet i Bergen:

«– Jeg mener absolutt at dette bør granskes. Både de konkrete sakene som nå har kommet frem, men man burde også overveie å opprette en type ulykkeskommisjon som går grundig inn i slike saker og eventuelt foreslår reaksjoner overfor dem som har gjort feil, sier Bernt – som har ledet flere utredninger om psykisk helsevern.«

Tidligere høyesterettsdommer Ketil Lund:

«Frykter mer medisinering

– I de mer enn 40 år jeg har fulgt med i dette feltet, har det vært klaget over sterkt mangelfull statistikk og slett etterlevelse av formelle krav til vedtak og begrunnelse. Høie bør innse at det ikke lar seg gjøre å endre dette så lenge ikke-etterlevelse er helt uten konsekvenser for noen, sier Lund til VG.

– Granskingen av forholdene ved Reitgjerdet sykehus, som endte opp i en sterkt kritisk rapport, er det mest positive som er skjedd i tvangspsykiatrien i min tid, fordi det førte til nedbygging av institusjonspsykiatrien, påpeker Lund.»

Helseministerens svar, i følge VG:

«Helseminister Bent Høie (H) har reagert kraftig på VGs psykiatriavsløringer, og sagt at han er er bekymret for rettssikkerheten til pasienter som er tvangsinnlagt. Han mener likevel ikke at det er behov for en granskning.

– Ingen bestrider situasjonen

– Det viktigste nå er å få til endringer fremover, og ikke nødvendigvis granske det som har skjedd før. Da er det viktigere at man setter inn tiltak for endring, sier Høie.

– Jeg lytter gjerne til synspunkter dersom det er vektige argumenter som forteller oss at vi gjennom en granskning kan få svar på spørsmål som vi ikke har svar på. Men i utgangspunktet er jeg mest opptatt av å bedre situasjonen fremover. Jeg oppfatter det slik at ingen bestrider situasjonen.»

I en kommentar skriver Hanne Skartveit, politisk redaktør i VG:

«Hvis det er noe område i samfunnet der åpenhet er helt avgjørende, så er det der det er samlet mye makt. Psykiatrien rår over kraftige maktmidler rettet mot enkeltmennesker. Det å binde en person i belter, er svært inngripende, både fysisk og mentalt. Slik makt må kontrolleres.

Det er derfor vi har kontrollkommisjonene. Og hvordan fungerer de? VG har avdekket at de ikke gjør jobben sin. De psykiatriske pasientene har i virkeligheten ingen som ivaretar deres interesser dersom de utsettes for ulovlig tvangsbruk. De er overlatt til seg selv, vergeløse og rettsløse.»

 

En granskning av hele tvangspsykiatrien ønsker jeg velkommen!

I 1996 forsøkte jeg via advokat å klage på det jeg ble utsatt for av tvang (reiming og tvangsmedisinering) i 1992 og tvangsinnleggelser i 1994 og 1996, men advokaten kunne ikke anbefale meg å gå videre med saken. Det er svært kostbart for enkeltpersoner å gå til sak mot staten. Nå må staten ta ansvar for alle de som har vært utsatt for tvangspsykiatri, hvis jeg skal tro Høie når han uttaler på spørsmål fra VG:

«– Hva med de pasientene som kan ha blitt utsatt for ulovlig tvangsbruk?

– Vi har systemer for å ivareta pasienter som er utsatt for urett, og det gjelder for disse pasientene.

– Du ser ikke noe behov utover det?

– Nei.»

Jeg gjentar:

STANS GJENNOMFØRINGEN AV SAMHANDLINGSREFORMEN FOR RUS- OG PSYKISK HELSEFELTET! NÅ ER TIDEN OVERMODEN FOR GRANSKNING AV TVANGPSYKIATRIEN.

Vi er flere som i årevis har etterlyst et dokumentasjonssenter for klager, og jeg tar tråden opp igjen.

Anbefaler til slutt en video – Trygghet – frihet – håp, Mette Ellingsdalen om medisinfrie alternativer i psykisk helse https://vimeo.com/43412745

 

Relaterte saker:

VG Krever full granskning av tvangsbruk http://www.vg.no/nyheter/innenriks/tvang-i-psykiatrien/krever-full-granskning-av-tvangsbruk/a/23854565/ 

VG Tid for granskning http://www.vg.no/nyheter/meninger/tvang-i-psykiatrien/tid-for-gransking/a/23855811/

VG-saker angående tvangspsykiatri: http://www.vg.no/nyheter/innenriks/tvang-i-psykiatrien/

Dagens Medisin, Høie: Innføre kommunal betalingsplikt

Helsedirektoratet:  Fra 2017 skal pasienter med psykisk helse- og rusmiddelproblemer få øyeblikkelig hjelp døgntilbud i kommunen.

Blogg, Toppen av isfjellet?

Ellingsdalen, Mette  og Skree, Liv Hvor blir det av paradigmeskiftet i Norge?

Erfaringskompetanse: Tvang

Gøtzsche, Peter Christian og Lund, Ketil: Tvangsmedisinering må forbys https://www.idunn.no/kritisk_juss/2016/02/tvangsmedisinering_maaforbys

Hillestad Thune, Gro:   Overgrep – søkeslys på psykiatrien (2008)

Orefellen, Hege: Dissens til Paulsrudutvalget (2011) Selvbestemmelse og frihet på lik linje med andre

NAPHA: Alternativet til tvang er god behandling

Rydheim, Siv Helen (Blogg): Dokumentasjonssenter for klager

Sykepleien (2016): Mangler tilbud til psykisk syke i kommunene

 

Publisert i antipsykotisk medisin, Bent Høie, Berntutvalget, CRPD FN konvensjonen til mennesker med nedsatt funksjonsevne, erfaringskompetanse, erfaringskunnskap, Gro Hillestad Thune, hege orefellen, helseministeren, Ketil Lund, Liv Skree, menneskerettigheter, mette ellingsdalen, psykiatri, psykisk helse, psykisk helsevern, psykiske helseproblemer, psykose, psykose.erfaring, psykososial funksjonsnedsettelse, samhandlingsreformen, Siv Helen Rydheim, tvang, tvangserfarer, tvangsmedisinering, wso | Legg igjen en kommentar

Toppen av isfjellet

VG har avslørt at Kontrollkommisjonene ikke gjør jobben sin når pasienter utsettes for beltelegging i psykiatrien . Det mener jeg er uttrykk for en alvorlig problematikk, der bare toppen av isfjellet har blitt synlig, når vi snakker om tvangsbehandling av pasienter. Begrepet FN bruker om pasienter i psykiatrien/psykisk helsevern er mennesker med nedsatt psykososial funksjonsevne.

Tilsynsmyndigheten, Likestillings- og diskrimineringsombudet, har levert en rapport som viser at vi i Norge ikke oppfyller menneskerettighetene overfor pasienter på tvang i psykisk helsevern.

Som tvangs- og psykoseerfarer (1992-1994-1996) fra både beltelegging og tvangsmedisinering vil jeg hevde at når det gjelder tilsyns- og kontrollmekanismene, som i utgangspunktet skal gi pasientene rettssikkerhet, er svært kompliserte. Det er i tillegg mange andre fragmenterte deler det tar tid å få oversikt over  m h t pasienter som utsettes for tvang.

  1. Kontrollkommisjonene skal gjennomgå tvang som ikke har å gjøre med tvangsmedisinering.
  2. Det er Fylkeslegene som er klageinstans for tvangsmedisinering.

Hvis man ser på FNs menneskrettslige initiativ, så er det eksempelvis ikke Helse- og omsorgskomiteen på Stortinget som behandler disse. Jeg kjenner ikke til om de i det hele tatt er involvert. Ikke kjenner jeg til om justiskomiteen er det heller. Nei, men det jeg vet er at Utenriks- og forsvarskomiteen som har ansvar for det området. Det jeg har forstått er at det er mange av medlemmene i de ulike komiteen som ikke er til stede under høringene. Kanskje ser de på opptak i etterkant, slik jeg har gjort?

Tilsynsmyndighet m h t menneskerettigheter er Likestillings- og diskriminerings-ombudet. De uttalte til FriFagbevegelse i 2015:

Psykisk helsevernloven må endres drastisk hvis Norge skal innfri sine menneskerettslige forpliktelser, krever Likestillings- og diskrimineringsombudet. Ny rapport avdekker massiv diskriminering.

«Tvang og psykisk helsevern

Tvangsbruken mot personer med nedsatt funksjonsevne innenfor psykiatrien får hard kritikk av ombudet.

– Her finnes det diskriminerende særlovgivning basert på nedsatt funksjonsevne, og psykisk helsevernloven åpner for omfattende bruk av tvang på bakgrunn av nedsatt funksjonsevne, sa Guri Hestflått Gabrielsen. Hun leder LDOs tilsynsavdeling og har hatt ansvaret for rapporten.

Hun forklarte at LDO i rapporten blant annet ønsker å avvikle psykisk helsevernloven, for å få på plass et nytt lovverk, som er i tråd med FNs konvensjon om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD), en konvensjon Norge ratifiserte i 2013. Et slikt lovverk skal blant annet begrense adgangen til tvangsbruk til nødrett- og nødvergeliknende situasjoner, heter det i rapporten.

Dette er en akutt menneskerettighetsutfordring for Norge, ifølge Gabrielsen. Hun påpekte også at de legger til grunn at det ikke finnes nok forskning som sier at man har positive virkninger av tvang, snarere tvert imot. I tillegg har Norge avgitt en tolkningserklæring om at psykisk helsevernloven er i tråd med FNs konvensjon, men LDO mener Norge må trekke tilbake sitt tolkningssvar, og endre loven som følge av dette.»

Klar tale fra Gabrielsen hos Likestillings- og diskrimineringsombudet, som også ga sitt syn på  til Utenriks- og forsvarskomiteen på Stortinget 17. november 2016. Neste høring i samme sak blir 29. november 2016.

Så har vi en annen instans: Pasient- og brukerombudet. Jeg kjenner ikke til i hvilken grad de blir kontaktet av mennesker som er på tvang i psykisk helsevern, og hva de eventuelt kan bidra med. Om det egentlig finnes tilsynsmyndigheter som kan bidra med noe som helst. slik lovverket er per i dag?

Jeg skriver om disse eksemplene for å belyse hvor komplisert det kan være å få oversikt over muligheter for å bidra til endringer til det bedre for pasienter som utsettes for tvangsbehandling.  Det er enten det er reimlegging, tvangsmedisinering eller andre former for tvang. I tillegg til tvang i institusjon har det blitt vanlig at mennesker utsettes for såkalt Tvang uten døgn (TUD), noe jeg tenker er svært alvorlig m h t å bli fratatt sine rettigheter. En rapport fra KBT Midt-Norges evaluering av TUD i Tromsø Jeg er redd jeg aldri skal komme meg ut av det, anbefales.

Traumatisering/retraumatisering

Det har lenge har vært kjent at de pasientene som er tvangsutsatt hovedsakelig er pasienter som fra før bærer på traumer. De blir ytterligere traumatisert og retraumatisert i psykisk helsevern. Det er virkelig til å gråte av. Fordi jeg har kjennskap til det jeg har, både i forhold egne erfaringer som pasient og til mange av de jeg har hatt kontakt med i løpet av de siste 10 årene, så er jeg veldig takknemlig for at VG har tatt tak i dette viktige arbeidet. Det er noe jeg har håpet på i mange år: At media bruker tid på å gå inn i den tidkrevende og tunge materien. VG gjør virkelig en seriøs jobb!

Hva slags oppfølging blir det?

Alle politiske partier, ledere i helseforetakene, ledere ved avdelinger der tvangen utøves, leder i psykiatriforeningen, leder i psykologforeningen og alle andre som har hatt muligheter for innflytelse, må jeg stille spørsmål:

Hvorfor har dere valgt å se en annen vei når dere har blitt varslet om uholdbare forhold i psykiatrien? Dårlige arbeidsforhold for de ansatte som i mange år har ført til løsninger som er skadelig og krenkende overfor de tvangsutsatte pasientene, men faktisk også for de som må utøve tvangen?

Jeg opplever ikke at Høie inviterer til heksejakt på psykiatriansatte, som leder Anne Kristine Bergem i psykiaterforeningen uttalte. Jeg tenker det bortkastet energi å gå i forsvar nå! Jeg er sikker på at det er mulig å brette opp ermene for å gå inn i den tunge materien, også for psykiaterforeningen. Så vidt meg bekjent finnes det også en del psykiatere som lenge har villet endringer.

Jeg opplever at Høie tar på dypeste alvor at det må skje endringer, og at det er et ledelsesansvar. Arbeiderpartiets helsepolitiske talsmann, Torgeir Micaelsen, erkjente for et par dager siden at det ikke bare er dagens regjering som må ta ansvar for de dårlige rapporteringssystemene for tvang i psykiatrien.

Jeg håper at alle partier er villig til å se på tvangsbehandling langt ut over det VG har avdekket, siden det VG har avdekket bare er toppen av isfjellet. Strakstiltak kan være bra, men her må det mye langsiktig arbeid til.

Sist, og aller mest, så håper jeg at de politiske partiene lar være å skylde på hverandre. Nå er tiden inne for en felles tverrpolitisk enighet om gjennomgang av alt som har å gjøre med tvangsbehandling i Norge. At samhandlingsreformen skal gjøres gjeldene fra 2017, også for rus- og psykisk helsefeltet, må legges dødt. Det vil føre til ytterligere forverring for de pasientgruppene som kastes frem og tilbake mellom kommune- og spesialisthelsetjenesten.

Det finnes viktigere saker i Norge og m h t statsbudsjettet enn bensinprisen… Så langt har det som politikerne har presentert i media ikke sett ut for å handle helsespørsmål eller om menneskerettslige spørsmål for mennesker i Norge, men det er ennå ikke for sent å se om igjen på årets statsbudsjett.

Relaterte saker etter tema

Beltelegging i VG – Oversikt over saker VG har arbeidet med og som er publisert

http://www.vg.no/spesial/2016/tvangsprotokollene/

Menneskerettigheter

Rapporten fra LDO, der tvang og psykisk helsevern omtales, finner du på følgende lenke: http://www.ldo.no/nyheiter-og-fag/brosjyrar-og-publikasjonar/rapporter/crpd-rapport-2015/

Traumatisering og retraumatisering

Norvoll, Reidun. Retraumatisering er omtalt i SINTEF-rapporten (2008) Dette var det såkalte BAT-prosjektet. (Delrapport 1 Brukerorienterte alternativer til tvang i sykehus – en presentasjon av internasjonal og nasjonal litteratur.)

Sitat fra rapporten (side 29) (…)Bakgrunnen for den økende oppmerksomheten er forskning som viser at det finnes en stor forekomst (opp til 98%) av traumatiske livshendelser for mennesker med psykiske lidelser og som er innlagt i institusjon. Man mener så at tvang kan skape traumer eller posttraumatisk stress syndrom som gir alvorlige ettervirkninger. (…) mange pasienter med tidligere livstraumer opplevde traumatiske eller skremmende erfaringer under sykehusinnleggelsen. (…)

For flere hadde tvangsbruken vekket til live tidligere traumer. (…) 14 14 Vekten på traumer har ført til at man understreker viktigheten av ”traumeinformerte systemer” som er rettet mot å unngå å skape skade.

Gitt pasientenes tidligere historie, må avdelingene utformes slik at de er klar over de potensielle alvorlige konsekvensene av traumatiske, skremmende og ydmykende erfaringer under sykehusopphold. Det trengs derfor økt kontroll av sykehusvirksomheten, sensivitetstrening av personalet og reduksjon av tvangsbruk.”

https://www.sintef.no/globalassets/upload/helse/psykisk-helse/pdf-filer/rapport_a4572_brukerorienterte_alternativer_til_tvang_i_sykehus-delrapp_1.pdf

Tvang uten døgn (TUD) 

KBT Midt-Norge. Evaluering av TUD i Tromsø. Rapporten: Jeg er redd jeg aldri skal komme meg ut av dethttp://kbtmidt.no/nb/59-nyheter/473-jeg-er-redd-jeg-aldri-skal-komme-meg-ut-av-dette-evaluering-av-tud

TUD – Tvang uten døgn ROP-artikkel ALTOVERSKYGGENDE TVANG Pasientene utskrives fra innleggelse på tvang i sykehus til tvang i egen kommune. Oppleves som begrensning 16 16 Stensrud viser til at TUD-ordningen er ment å skulle bidra til å integrere mennesker med alvorlige psykiske helseplager tilbake til samfunnet, men at størstedelen av pasientene i studien oppga at de opplever ordningen som tvang, devaluering og begrensning: − For pasientene ser det ut til at opplevelsen av tvang er altoverskyggende. Mangel på informasjon og medvirkning later til å forsterke denne følelsen, sier stipendiaten. http://rop.no/artikler/altoverskyggende-tvang

Sykepleien (2016): Mangler tilbud til psykisk syke i kommunene

Andre relaterte saker

Helsedirektoratet 24.11.2016 Omfang og kontroll av tvang i psykisk helsevern for voksne i 2015

Krever strakstiltak fra Høie. Ap forlanger at helseminister Bent Høie (H) slår ned på ulovlig tvang mot pasienter.  http://www.siste.no/politikk/helsevesen/innenriks/krever-strakstiltak-fra-hoie/s/5-47-76048

24.11.2016 Siv Helen Rydheim

Publisert i "bruker spør bruker", CRPD FN konvensjonen til mennesker med nedsatt funksjonsevne, menneskerettigheter, psykiatri, psykisk helsevern, psykoseerfarer, psykososial funksjonsnedsettelse, Siv Helen Rydheim, traumer, tvang, tvangserfarer, tvangsmedisinering | 2 kommentarer