Diagnosespesifikke pakkeforløp psykisk helse og rus?

Diagnosespesifikke pakkeforløp forenelig med traumeinformerte tjenester?

Noen saker relatert til traumer har pekt seg ut for meg, og disse sakene gjør at jeg betenker meg til pakkeforløp. Den mest interessante saken er fra Wisconsin der de er i ferd med å skape en traumeinformert stat. Den saken burde bli obligatorisk å lese for alle politikere i alle ledd, fra Storting, regjering, fylkeskommune og kommune. Og selvsagt for alle som har sitt virke innen helse- og omsorg, og i alt annet arbeid som innebærer møter med mennesker.

Kunnskapen finnes også i Norge. Spørsmålet er når den blir tatt i bruk mer enn bare stykkevis og delt. Arbeidet de gjør i Wisconsin der målet hver dag er at hele Wisconsin skal være traumeinformert er et eksempel til etterfølgelse! Fra Wisconsin:

«Our goal every day is to have all of Wisconsin trauma-informed.

After all staff members of the Waupaca County Department of Health and Human Services learned about ACEs science and the Child Welfare department started becoming trauma-informed, workers’ burnout rates dropped 23 percent and secondary traumatic stress rates dropped 42 percent over three years. In addition, the number of children placed outside the home dropped 15%, and kinship placements increased.»

Traumeinformete tjenester i Norge. Det er enkelte prosjekter og tiltak som har fokus på det, men jeg savner en helhet. At en seksåring kan respondere i relasjoner som om han var tre år, og derfor må følges opp i skolegården, forteller Karen Treisman om i en video med tittelen:  – Relational and Developmental Trauma. Jeg selv kan få en femårings reaksjoner i relasjoner med stor ubalanse i maktforhold. Jeg faller tilbake til en tilstand der det er avmakt som råder, og det som skjer er at jeg blir redd. Når det skjer er flukt eneste mulighet, og jeg er snart 62 år. Heldigvis har jeg fått hjelp til å forstå hva som skjer. Takket være traumeterapi har jeg funnet måter å leve med det som før var uholdbare reaksjoner.

ACE-studien fra 1998, som Wisconsin har som grunnlag for å snu om på tjenestene, er viktig forskning. Den er også godt kjent i Norge for de som er interessert i hva traumer kan gjøre med oss. Nest etter saken fra Wisconsin var det oppløftende å lese om samarbeidet mellom RVTS Sør og Borgestadklinikken, om at de tar i bruk nye begreper som gir økt forståelse og bedre tilnærming til pasientene.

Mad In America publiserte er et interessant intervju med prof. M. O’Loughlin. Han forteller om mangler i mainstream psykiatri inkl. hvordan også psykologer mangler grunnleggende traumeforståelse. Jeg blir optimistisk av å lytte til O’Loughlin og hans «like», for det finnes heldigvis flere som er inne på samme spor i Norge. O’Loughlin forteller at han ble interessert i psykiatri da han ble utnevnt som foreleser i klinisk psykologi, og oppdaget at det ikke fantes undervisning om traumer. Dette førte til undervisning i flergenerasjonelle traumer og om måten vår historie skaper oss som mennesker. O’Loughlin er også engasjert i selvbiografisk skriving, og han snakker om mainstream psykologi som en konservativ disiplin. I tillegg tar han for seg: Legemiddelindustriens grep på utviklingen. Mye klokt sagt på kort tid. Det er i O’Loughlin og andres forståelse av sammenhenger at håpet om en radikal endring av psykiatrien ligger.

Barndomstraumer og senere helseskader har jeg med her via et videoforedrag fra TEDMED av barnelege Nadine Burke Harris om ACE-studien, og hvordan den endret hennes tilnærming til sine pasienter.  En generasjonsstudie omtalt av journalist Helen Pearson i en TED-talk er også interessant. Den viser at også fattigdom og alt som hører til det tenderer til å følge en sosial arv. Det finnes dog enkelte lyspunkter og muligheter, selv om utgangspunktet er dårlig. Barnefattigdommen er økende i Norge, ifølge en NRK-sak sier Mari Trommald: «Den økende graden av barnefattigdom over hele landet er bekymringsverdig. Vi ser at disse barna har økt risiko for psykiske helseproblemer, å droppe ut av skolen og å bli arbeidsledig.»

RVTS’ene (Regionale ressurssenter om vald, traumatisk stress og sjølvmordsførebygging) har en viktig traumeforståelse. O’Loughlin går noen skritt lenger enn RVTS’ene i sin kritikk av mainstream psykiatri. Når det er kritikkverdige forhold, så må de som sitter på nyere forskning og kompetanse våge å kritisere.

Diagnosespesifikke pakkeforløp kan jeg ikke med min beste vilje klare å forstå kan gagne de av oss som søker hjelp og det som er 100% sikkert er at det slett ikke gagner de av oss som kan bli utsatt for tvangsbehandling. Nå avvises 30 % ifølge Dagens Medisin av de som henvises fra fastlege. Nesten 1/3 får ikke møte en spesialist.

Hvor er koblingen mellom oppsamlet kunnskap hos RVTS-ene og mainstream psykiatri? Det er ikke for sent å revurdere de diagnosespesifikke pakkeforløpene for rus- og psykiskhelsefeltet. Det kommer neppe til å bidra til bedre helsetjenester på rus- og psykisk helsefeltet. Målene med diagnosespesifikke pakkeforløp vil aldri bli mulig å nå med en slik organisering. Snuoperasjonen må skje gjennom traumeinformerte tjenester på alle nivå. Hvorfor ikke satse på det samme som de gjør i Wisconsin.

Pakkeforløp, et gode for hvem?

Bent Høie gjør mye godt arbeid som helse- og omsorgsminister, men jeg er fortsatt skeptisk til at pakkeforløp er det som skal til i rus- og psykisk helsetjenester.

Jeg frykter for at hovedproblemet for spesialisthelsetjenesten og annen virksomhet fortsatt blir:
Mangel på virksom terapi og mangel på traumeinformerte tjenester i kommunale og statlige virksomheter. Det blir ikke flere terapeuter eller terapimuligheter av å innføre pakkeforløp. Pakkeforløp kan føre til mer byråkrati og ytterligere kapasitetsmangel i spesialisthelsetjenesten. Situasjonen i dag (Helse Sør-Øst) er at 30-40 % får ingen behandling.  I tillegg blir noen av de som får behandling retraumatisert av behandlingen. Når det gjelder tvangsutsatte, som mot sin vilje bringes inn på akuttavdelinger, så vil pakkeforløp ikke ha noen betydning ut over at det vil stjele kapasitet i spesialisthelsetjenesten.

De målene som oppgis av avdelingsdirektør Gitte Huus i Helsedirektoratet er uoppnåelige. Det er omtrent like fåfengt som å ha «Arbeid for alle» som mål. Det skjer aldri.

Vi må også i framtida leve med at det forblir skjevfordeling og ulike muligheter for å få god hjelp, og at det fortsatt blir ulik vekting av god brukermedvirkning – avhengig av hvor folk bor i det langstrakte landet vårt og av den enkelte pasients private økonomi.

Hvis jeg skulle velge bosted ut i fra gode behandlingsmuligheter? Ja, helt klart ville jeg når det gjelder kommunale tjenester valgt å bo i Stange. Det er på grunn av Stangehjelpa ved Birgit Valla. Gitt at jeg hadde økonomi til det, så ville jeg valgt traumeterapi i det private markedet.

Spesialisthelstjenesten? For meg tilsier det at ville valgt å bo i Eid kommune hvor spesialisthelsetjenesten, Nordfjord psykiatrisenter, styres av Trond F. Aarre.

En psykolog, Birgit Valla, og en psykiater (Trond F Aarre) som ikke vektlegger diagnoser.

Pakkeforløpene betyr utredning for å sette diagnoser, og deretter blir man styrt inn i et diagnosespesifikt forløp. Sikker greit for noen, men det blir også helt sikkert også ugreit for noen.

I Oslo vil byråd Inga Marte Thorkildsen utfordre makta: «Noen mener vi skal utrede mer, diagnostisere mer, fatte flere vedtak og gjøre mennesker til pakker som skal sendes inn i forløp. Det mener ikke vi i Oslo. Vi mener at dette fører til dårligere hjelp, og at barn i verste fall settes i fare. Det er på tide å forandre tankesett. (…) Stangehjelpa styrer etter prinsippet om at brukeren skal være med å forme tjenesten. De som har behov for psykisk hjelp, kan ta kontakt uten henvisning og uavhengig av hvor alvorlige problemene er. Kritikken fra Fylkesmannen går ut på at Stangehjelpa ikke fører grundige nok journaler og at det er et pliktbrudd å ikke sette diagnoser. I juni kom imidlertid helse- og omsorgsdepartementet med et rundskriv som strekker ut en hånd til lavterskeltilbudene: Kravet om å diagnostisere er ikke absolutt.»

Stans de diagnosespesifikke pakkeforløpene! Start i helse- og omsorgsdepartement og i helsedirektorat med grunnleggende opplæring i traumeforståelse og hva det vil si å ha traumeinformerte tjenester. Det grunnleggende traumekurset Stø Kurs fra RVTS Nord anbefales.

Jeg anbefaler også en unik mulighet 24-25 november: 2 DAYS IN OSLO med Dr Gabor Maté & Prof. Dr. Franz Ruppert. Correlation of Trauma, Health and Illness,  arrangert av Institutt for traumeterapi, som var det første stedet jeg fikk min kunnskap om traumer og de flergenerasjonelle sammenhengene. Og så endeli: Jeg vil avslutte med et rungende HURRA: Tidsskrift for Norsk psykologforening har utgitt et temanummer om utviklingstraumer. Løp og kjøp. (Nr 10 – 2017)

 

Lenker i bloggen

Wisconsin som traumeinformert stat https://acestoohigh.com/2017/10/01/wisconsin-aims-to-be-first-trauma-informed-state-seven-state-agencies-lead-the-way/

Karen Treisman om i en video med tittelen:  – Relational and Developmental Trauma https://vimeo.com/220164746/9461dfe378

Om ACE-studien:

  1. Jo flere belastninger i barndom, jo verre helse i voksen alder (2017)

https://www.hjelptilhjelp.no/Sorg-og-traumer/ace-studien-jo-flere-belastninger-i-barndom-jo-verre-helse-i-voksen-alder

  1. ACE-studien (1998) http://www.ajpmonline.org/article/S0749-3797(98)00017-8/abstract

RVTS Sør Språk og væremåte i endring https://rvtssor.no/aktuelt/154/sprak-og-vaeremate-i-endring/

Mad In America,  intevju med prof. M. O’Loughlin https://www.madinamerica.com/2017/09/michael-oloughlin-exploring-narrative-approaches-psychological-distress/

Videoforedrag av Nadine Bruke Harris om ACE-studien (2014) https://www.hjelptilhjelp.no/Sorg-og-traumer/videoforedrag-om-barndomstraumer-og-senere-helseskader

TED-talk om generasjonsstudiet https://www.ted.com/talks/helen_pearson_lessons_from_the_longest_study_on_human_development?utm_source=twitter.com&utm_medium=social&utm_campaign=tedspread–a

NRK-sak om barnefattigdom: https://www.nrk.no/norge/her-er-det-mest-barnefattigdom-1.13450344

Dagens Medisin, 30 % avvises. https://www.dagensmedisin.no/artikler/2017/08/15/tusenvis-avvises–uten-undersokelse/

Mål for pakkeforløp https://helsedirektoratet.no/folkehelse/psykisk-helse-og-rus/pakkeforlop-for-psykisk-helse-og-rus#pakkeforløpene-skal-bidra-til-økt-brukermedvirkning,-bedre-samhandling,-likeverdig-behandling-og-økt-fokus-på-somatisk-helse-og-levevaner

30-40 % får ingen behandling https://www.nrk.no/vestfold/_-for-fa-psykologer-og-psykiatere-i-helse-sor-ost-1.13727642

Helsedirektoratet, avdelingsdirektør Gitte Huus om brukermedvirkning:
https://helsedirektoratet.no/nyheter/psykisk-helsevern-trygge-pasienter-onsker-mer-brukermedvirkning

Stangehjelpa https://www.stange.kommune.no/category18618.html

Nordfjord psykiatrisenter https://helse-forde.no/steder/nordfjord-psykiatrisenter

Stø Kurs, RVTS Nord http://rvtsnord.no/traumekurset-sto-kurs-er-lansert/

Dr Gabor Maté & Prof. Dr. Franz Ruppert https://www.iopt.no/2-days-in-oslo/

Institutt for traumeterapi, IoPT https://www.iopt.no/

Tidsskrift for norsk psykologforening nr 10-2017 Temanummer om utviklingstraumer http://www.psykologtidsskriftet.no/

Skrevet av:

Siv Helen Rydheim, tvangs- og psykoseerfarer

Mottok ytringsfrihetsprisen i 2013 

29. oktober 2017

Advertisements
Publisert i Birgit Valla, brukermedvirkning, complex trauma, coping with complex trauma, childhood trauma, early trauma,, Dr Gabor Maté, Flergenerasjonelle sammenhenger, Helsedirektoratet, Inga Marte Thorkildsen, IoPT, multigenerational trauma, Pakkeforløp, Prof. Dr. Franz Ruppert, psykiatri, psykisk helse, psykisk helsevern, psykose, psykoseerfarer, Stangehjelpa, Stø Kurs RVTS Nord, Temanummer om utviklingstraumer, traumainformed, Traumeforståelse, traumeinformerte tjenester, traumer, traumeterapi, Trond Aarre, tvang, tvangserfarer | Legg igjen en kommentar

Tvangspsykiatrien påfører skade

Hvem tar innover seg at tvangspsykiatrien påfører skade?

Og er det mulig å komme til en forsoning når det gjelder skader påført av tvangspsykiatrien? Ettervirkningene av skadene vil for all tid ligge i meg, slik det kjennes ut akkurat nå. På hvilken måte kan jeg komme til en forsoning med at skadene blant annet førte til at jeg ikke kom tilbake til ordinært arbeidsliv etter tvangshandlingene i psykiatrien? Er det mulig? Hva skal til?

I en kommentar leste jeg mellom linjene at jeg er til belastning for samfunnet fordi jeg ikke har vært bidragsyter i arbeidslivet i hele mitt liv. Ja, det følger stigmatisering med det å bli uføretrygdet, enten det er på grunn av psykiske lidelser eller andre årsaker. Jeg leste også at de som har arbeidet hele livet er samfunnets ressurser. Det er de det er verdt å satse på skal få fortsette i arbeidslivet etter endt pensjonsalder. Derfor er det et prosjekt Mental Helse bruker tid og ressurser på sammen med blant annet Astrid Nøklebye Heiberg, som har uttalt at eldre i jobb er en nøkkel til fremtidens velferd. Hva med alle de unge som ikke kommer inn i arbeidslivet? Hvordan går det regnestykket opp? Ha to tanker i hodet samtidig, ble jeg oppfordret til. Men jeg vet at alt dreier seg om prioritering.

Skal jeg be om unnskyldning for å si at jeg synes det er forbanna sårt på vegne av alle de unge som kunne fått en mulighet? Jeg er snart 62 år, så løpet er kjørt for meg. Jeg har hatt mine perioder der jeg har tenkt at jeg ikke lenger skal bidra i offentligheten med min dyrekjøpte kompetanse. Den foreløpige konklusjonen er at den eneste måten mine erfaringer kan ha en viss «mening» for meg er at jeg faktisk fortsetter å bruke den. Kompetansen har jeg opparbeidet meg med utgangspunkt som tvangspasient. I årene etterpå har jeg i tillegg opparbeidet meg mye kunnskap i tillegg til mine egne erfaringer. Det er min kompetanse, som også i sin tid av Rådet for psykisk helse ble betegnet som: Med livet som kompetanse, fordi mine livserfaringer ble retningsgivende for den teoretiske kunnskapen jeg også har tilegnet meg.

Vi lever i verdens beste land. Ja, utvilsomt. På mange måter nyter de fleste det, men det er ikke alle som opplever det slik. Helse- og omsorgsministeren skryter at vi har fritt behandlingsvalg. Han sier ikke samtidig at det frie behandlingsvalget avhenger av at «mitt» helseforetak henviser meg dit jeg ønsker å bli behandlet. Jeg kan ikke komme til Recoverysenteret i Hurdal, hvis ikke «mitt» helseforetak vil dekke kostnadene. Jeg kan heller ikke velge traumeterapi hos en privat terapeut, hvis det er det jeg vil. Jeg kan ikke velge, slik Helse- og omsorgsministeren mener jeg kan. De som har penger til å betale kan det. De kan kjøpe seg mange tjenester som ikke jeg kan. Nei, Norge har ikke blitt mindre klassedelt de siste fire årene.

Fordi Senterpartiet var det eneste partiet som foreslo granskning av tvangspsykiatrien i fjor, så er det de som får min stemme ved dette stortingsvalget. Så emosjonsbestemt blir dette valget for meg. SV stemte også for forslaget. Alle øvrige partier gjorde ikke det. En lovendring i lov om psykisk helsevern er kunngjort. Jeg, som psykiatriskadd, stoler ikke på at det blir bedre av den grunn. Psykiaterne og psykologene sitter fortsatt med definisjonsmakta.

En sannhetskommisjon for samer og kvener er opprettet.  «Sannhetskommisjon om fornorskningspolitikk og urett begått mot det samiske og kvenske folk i Norge». Det er veldig, veldig bra. Hvorfor er ikke granskning av tvangspsykiatrien også et krav som innfris? Skadevirkningene som påføres av tvangspsykiatrien fornektes av så mange. Det store flertallet av Norges befolkning har ikke blitt berørt sterkt nok, og derfor blir ikke vi som krever granskning hørt. Jeg er sint. Jeg vil ha et oppgjør. Jeg trodde en stund på en mulig forsoning. Det gjør jeg ikke lenger. Ikke før en full granskning av tvangspsykiatrien blir vedtatt. Alle velmenende forsøk på å lappe på et lovverk er å kaste blår i øynene på folk. Etter det kan det kanskje bli en forsoning? VG-avsløringene har bare vært toppen av isfjellet, men uhyre viktig fordi avsløringene har vist at pasienter i tvangspsykiatrien mangler rettssikkerhet. I Norge!

For at en forsoning skal bli mulig må de som påfører skader anerkjenne at det er nettopp det de gjør. I tillegg er det nødvendig med en forsikring om at det ved en eventuell livskrise ikke blir brukt tvangsmedisinering og andre former for tvang. En slik forsikring gir ikke endringene i lovverket, ei heller tilbudene om medikamentfri behandling. Det frie behandlingsvalget gir meg heller ikke en type traumeterapi jeg vet jeg har utbytte av. Et større opprør mot det bestående må til, men jeg synes jeg kjenner riene i en ny fødsel. Paradigmeskiftet som så mange av oss har ventet på er det nå mulig å skimte. Jeg kjemper videre. Gjør du?

Siden jeg tror på at vi står ved starten av et paradigmeskifte, så vil jeg også fortsette som en medarbeider uten arbeidsgiver. Oppgavene vil jeg til en stor grad velge selv. Det er fordelen ved ikke å være ansatt noe sted. Ulempene er mange.

 

Skrevet av:

Siv Helen Rydheim, tvangs- og psykoseerfarer

Mottok ytringsfrihetsprisen i 2013 

2. september 2017

| 3 kommentarer

Intervensjonspsykiatri eller traumeforståelse?

I psykiatrien eller i PSYKISK HELSEVERN snakkes det eksempelvis om miljøterapeutiske intervensjoner og om tidlig intervensjon ved psykoser. Hva gjør språket som brukes med oss?

Intervenere forbinder jeg med noe militært. Har psykiatrien og militæret noe til felles? Et annet uttrykk som har blitt brukt i tvangspsykiatrien er at «pasienten fremstilles for lege». Også en merkelig språkbruk som ikke akkurat innbyr til tillit. Tvang og tillit er i det hele tatt motstridende.

At det er vanskeligheter i menneskers liv som er bakgrunnen for behov for hjelp, kan forsvinne i psykisk helseverns ansattes iver etter å intervenere. Kan man få snudd tankesettet som preger språkbruken, og dermed også kanskje innholdet i psykisk helseverns tvangspraksis? Et stikkord her er VG-avsløringene i 2016, som viste at manglende rettsikkerhet ikke er uvanlig, og at det er helt nødvendig med store endringer. (1) En tvangspsykiatri i krise er mildt sagt. Flere har tatt til orde for granskning av tvangspsykiatrien. (2)

Utvikling av en human psykiatri innebærer også empatisk språkbruk?

En som har betydd og fortsatt betyr mye for utviklingen i en human retning er Tom Andersen (1936-2007), som hadde sitt hovedvirke i Tromsø. Etter Tom Andersens død skrev Sissel Reichelt et minneord i Tidsskrift for Norsk psykologforening, og hun skrev blant annet:  «Han utfordret mange av mine faglige yndlingsideer, for eksempel ved å nekte å være med på betegnelser som teknikk og metode. Vi skulle ikke intervenere overfor mennesker, vi skulle snakke med dem på en respektfylt måte som gjorde at de fikk øye på sine egne muligheter.»
Altså IKKE INTERVENERE… Å snakke med dem på en respektfylt måte som gjorde at de fikk øye på sine egne muligheter. Det er det som i dag noe av det som beskriver recovery. Tom Andersen var langt forut for sin tid.  (3) (Tidsskrift for Norsk psykologforening, Vol 44, nummer 7, 2007, side 939)

Tom Andersen er kjent som grunnleggeren av det reflekterende team. (4) Ved Åsgård sykehus i Tromsø ser det ut for at det har vært minst to parallelle måter å jobbe på i forhold til mennesker med nedsatt psykososial funksjonsevne, også omtalt som den psykiatriske pasienten, mennesker med psykiske helseproblemer, mennesker med store livsproblemer, mennesker som har vanskelige livssituasjoner? I noen tilfeller er det diagnoser som bestemmer hvordan mennesker omtales. F eks de bipolare og de schizofrene. Det er ikke greit.

Diagnosestyrt psykisk helsevern?

Dagens realitet er fortsatt et diagnosestyrt psykisk helsevern. Kan diagnoser innby til et empatisk språkvalg? Stadig ser jeg at det pekes på at det finnes ikke vanskelige barn, men det finnes barn som har det vanskelig. Det er bra og forhåpentligvis en dreining i riktig retning. Alle har vi en gang vært barn, og noen har hatt vanskelige oppvekstvilkår. Videoen om traumefeltets nyttigste terapi kan anbefales. (5) Dag Nordanger og Anne Kristine Bergem.

Sykdomsmodellen skrotes?

Mette Ellingsdalen, har bl a sagt i et intervju: «Det nytter ikke å få til en forandring innen psykisk helsevern før vi skroter sykdomsmodellen. (…) 

-Jeg står for en modell hvor menneskerettigheter er fundamentet, og hvor samfunnet tilrettelegger ut fra hvilke behov og støtte den enkelte trenger, istedenfor å lete etter feil som skal fikses.

«Hva har skjedd med deg

-I dag blir mange møtt at et system som spør «hva er galt med deg»? I istedenfor burde man ha spurt: «Hva har skjedd med deg, og hva trenger du?»

Hun mener sykdomsmodellen gjør feil å diagnostiserer tidligere erfaringer og traumer.» Hjelp på egne premisser. (6)

Slutte med diagnoser?

Flere og flere profilerte fagpersoner tar til orde at diagnoser ikke lenger skal brukes. Nå sist har psykiater Trond Aarre uttalt at han vil slutte med diagnoser. (2017):

«– Det eine grunnen til at eg meiner dette, er at brukarorganisasjonane lenge har vore kritisk til den psykiatriske diagnostikken. Når dei som vi brukar diagnosane på seier at det er gale, så skal vi lytte, seier Aarre til NRK.

– Det andre er at eg etter kvart har ganske lang erfaring med å behandle folk for psykiske lidingar og rusproblem. Det som slår meg, er at mange av dei som kjem til mitt kontor, er normale og friske folk som likevel har nokre vanskar som dei søkjer hjelp for. Og då er eg ikkje sikker på om vi vinn noko på å gje dei ein sjukdomsidentitet som karakteriserer dei som avvikande eller unormale, seier Aarre.» (7)  (NRK Sogn og fjordane)

Traumeforståelse?

 

Franz Ruppert, som jeg ofte kommer til når det gjelder traumeforståelse, har f eks sagt om psykose:
«Psykosen er ikke bare virkelighetsflukt, men også et forsøk på å finne kreative løsninger på store livskriser. Ved å forstå psykose som mestringsstrategi kan ofre og hjelpere lettere avdekke bedringspotensialet. En psykose blir altså en strategi for å overleve etter traumatiske erfaringer. Det kan være selvopplevde traumer eller traumer som er overtatt gjennom generasjoner.» Mer om traumer og følgetilstander i et intervju med Marta Thorsheim Se gjerne også IOPT.no for nærmere informasjon om traumeterapi og hva som skjer med psyken i forbindelse med traumatisering. (8)

Psykose- og tvangserfarere jeg lytter til

Psykose- og tvangserfarere utgjør en forskjell m h t hvordan jeg forstår meg selv og hvordan jeg setter mine egne erfaringer i system. Uten disse refleksjonene fra de jeg har blitt kjent med som selv har psykose- og tvangserfaringer vet jeg ikke helt hvor jeg hadde vært i dag. Nå trekker jeg derfir fram to saker skrevet av psykose- og tvangserfarer Inger-Mari Eidsvik. En i Dagens Medisin: Konsekvenser av det biomedisinske hegemoniet (9) og en sak på NAPHA.no Lat ikkje psykiatrien påføre traumer til enda ein generasjon (10)

Opphetet debatt om medikamentfrie enheter

Sammen med Inger-Mari Eidsvik har jeg skrevet en sak som også er publisert på Dagens Medisin. Hvorfor egne enheter? Egne enheter for medikamentfri behandling gir muligheter til å utvikle en kultur der ansatte har interesse av – og tro på – at det er mulig å mestre alvorlige psykiske lidelser uten bruk av antipsykotiske medikamenter. Bakgrunnen for at vi skrev den var at det har vært tildels stor motstand og det vi synes er motstridende argumenter for ikke å opprette egne medikamentfrie enheter.(11)

 

Mangel på kunnskap om nedtrapping og seponering av psykiatriske medikamenter

Et viktig tilskudd til å gi muligheter for nedtrapping og seponering av psykiatriske medikamenter omtales i et intervju med psykiater Magnus Hald på Erfaringskompetanse.no

«Vil øke og spre kunnskap om nedtrapping og seponering av psykiatriske medikamenter

Magnus Hald, overlege ved UNN, er med i styringsgruppen til det nylig stiftede The International Institute for Psychiatric Drug Withdrawal (IIPDW). Dette er en gruppe som vil jobbe for å øke og spre kunnskap om hvordan trappe ned og eventuelt slutte med psykofarmaka.» (12)

I Tom Andersens ånd har UNN startet en medikamentfri avdeling. Magnus Hald er en av de som har tatt Tom Andersens arbeid videre. Hittil er Helse Nord ved UNN det eneste helseforetaket som har oppfylt Helseministerens krav om egne enheter for medikamentfri behandling. Mer om det kan du lese her: Fagfolk erstatter piller med mosjon og terapi (I Fontene.) (13)

 

Referanser

1)VG-avsløringene 2016 http://www.vg.no/spesial/2016/tvangsprotokollene/

2)Krever full granskning av tvangspsykiatrien
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/tvang-i-psykiatrien/krever-full-granskning-av-tvangsbruk/a/23854565/

3)Sissel Reichelt, Minneord om Tom Andersen.  Tidsskrift for Norsk psykologforening, Vol 44, nummer 7, 2007, side 939 http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=230218&a=3

4)Norsk forening for familieterapi. v/Hans Chr. Michaelsen.Tom Andersen til minne. https://www.nfft.no/nyheter/nyhetsarkiv/tom-andersen-til-minne-1936-2007/

5)Dag Nordanger og Anne Kristine Bergem. Videoen om Traumefeltets nyttigste terapi kan anbefales.   https://www.cactusnettverk.no/traumefeltets-nyttigste-terapi/

6)Mette Ellingsdalen på Erfaringskompetanse.no Hjelp på egne premisser. Erfaringskompetanse.no) http://www.erfaringskompetanse.no/nyheter/hjelp-paa-egne-premisser2/

7)Trond Aarre, Vil slutte med diagnosar.
https://www.nrk.no/sognogfjordane/trond-aarre-vil-slutte-med-diagnosar-1.13639623

8)Franz Ruppert/Marta Thorsheim: Mer om traumer og følgetilstander i et intervju. https://www.iopt.no/artikler/kari-bru-intervjurer-marta-thorsheim/

9)Inger-Mari Eidsvik i Dagens Medisin: Konsekvenser av det biomedisinske hegemoniet https://www.dagensmedisin.no/artikler/2017/01/16/konsekvenser-av-det-biomedisinske-hegemoniet-i-psykiatrien/ 

10)Inger-Mari Eidsvik På NAPHAs nettside. Lat ikkje psykiatrien påføre traumer til enda ein generasjon https://www.napha.no/medisinfritt_psykose/

11)Inger-Mari Eidsvik og Siv Helen Rydheim Hvorfor egne enheter? Dagens medisin. https://www.dagensmedisin.no/artikler/2017/02/22/hvorfor-egne-enheter/

12)Erfaringskompetanse.no Intervju med psykiater Magnus Hald om det å spre kunnskap om nedtrapping og seponeing av psykatriske medikamenter. http://www.erfaringskompetanse.no/nyheter/oke-spre-kunnskap-nedtrapping-seponering-psykiatriske-medikamenter/

13)Fontene. Fagfolk erstatter piller med mosjon og terapi. Medikamentfri behandling ved UNN. http://www.fontene.no/nyheter/fagfolk-erstatter-piller-med-mosjon-og-terapi-6.47.471807.2297548b46

Relaterte saker

Diagnosespesifikke pakkeforløp, psykisk  helse og rus? 
https://sivryd.wordpress.com/2017/07/16/diagnosespesifikke-pakkeforlop-psykisk-helse-og-rus/

Pakkeforløp. Respons på høring. https://sivryd.wordpress.com/2017/07/02/pakkeforlop-respons-pa-horing/

Minner i kropp og sjel. https://sivryd.wordpress.com/2017/05/01/minner-i-kropp-og-sjel/

 

Skrevet av:

Siv Helen Rydheim, tvangs- og psykoseerfarer

Mottok ytringsfrihetsprisen i 2013 

14.08.2017

Publisert i Biomedisinsk hegemoni, bipolar, Dag Nordanger, Dagens Medisin, Det reflekterende team, diagnoser, erfaringskompetanse, erfaringskunnskap, flergenerasjonell psykotraumatologi, Franz Ruppert, helseministeren, Inger-Mari Eidsvik, livsproblemer, livssmerte, Magnus Hald, Marta Thorsheim, medikamentfri behandling, medikamentfrie behandlingsforløp, medisinfrie sykehusposter, menneskerettigheter, mette ellingsdalen, Om språk og bedring, psykiatri, psykiatrisk, psykisk helse, psykisk helsevern, psykiske helseproblemer, psykofarmaka, psykose, psykoseerfarer, psykososial funksjonsnedsettelse, Siv Helen Rydheim, Stiftelsen Det Utvidgade Terapirummet, Tom Andersen, traumer, traumer og følgetilstander, Trond Aarre, tvang, tvangserfarer, tvangsmedisinering, tvangsutsatt, VG-avsløringene | Legg igjen en kommentar

Ny side, Ellen forteller

I går opprettet jeg en ny side på denne bloggen: Ellen forteller

Ellen har tidligere oppfordret meg til å dele noen av hennes erfaringer, og her kommer en ny fortelling som ble publisert i går.

Ellen er i 50-årene, og hun ønsker å gi slipp på minner som til stadighet dukker opp i bevisstheten. Det er ikke helt enkelt, selv om det høres forlokkende ut, å greie å være bare i nuet. Ellen sin virkelighet er at hun må ta det som kommer, selv om det er vonde minner som ligger langt tilbake i tid. Noe av det plagsomme med minnene er skamfølelsen og behovet for å gjemme seg fra omverden. Ellen er ikke fortellerens virkelig navn, men et navn hun har valgt å bruke når hun forteller om hendelser fra barndommen.

Følger du lenka, så kan du lese hennes fortelling og mine kommentarer til den.

https://sivryd.wordpress.com/ellen-forteller/  

| Legg igjen en kommentar

Har behandlere i psykiatrien fobi mot traumer?

Noen har det. Og heldigvis er det andre som ikke har det. Men det er betimelig å spørre hvor langt vi har kommet når det gjelder traumeforståelse og muligheten for traumeterapi blant behandlere og øvrige ansatte i psykiatrien?

Det ene interesseområdet som jeg har egnet mer og mer tid til, er traumeforståelse. Hvorfor jeg gjør det er fordi jeg anser det for det viktigste jeg kan gjøre. Bessel van der Kolk har dessverre rett i at psykiatrien er «traumafobic». (1) Følgerne av denne bloggen kjenner til mitt engasjement i forhold til traumeforståelse, og noen av min faste lesere er også medlemmer i Facebook-gruppa Komplekse traumer – fag & forskning. (2)

Bakgrunnen for at jeg egner mye tid til fag & forskning innen traumefeltet er egenerfaring med relasjonstraumer. (3) Gjennom nevnte FB-gruppe fikk jeg et tips om en interessant masteroppgave i psykisk helsearbeid av Linda Falch. (2016) Trygghet og kontroll i avgjørende terapeutiske vendepunkt. En kvalitativ studie av klienters erfaringer med helhetlig traumeterapi. (4)

Et eks. fra side 42:
«Gjennom beskrivelsen «når jeg dissosierte så var det bare helt naturlig» viste
Trude til opplevelser i den nye terapisituasjonen, der hun fikk bekreftet sine
overlevelsesreaksjoner som forståelige og viktige. I tidligere behandling hadde hun opplevd at slike følelser og reaksjoner ble sett på som farlige, og erfart at disse sidene ved henne skapte utrygghet hos hjelpere. Hun hadde ofte blitt både umyndiggjort og medisinert når slike reaksjoner kom. Det at terapeuten tolket den kroppslige siden ved dissosiasjonen som normale reaksjoner, gjorde at Trude følte en lettelse, noe som ga henne en grunnleggende tillit til terapeuten og terapisituasjonen.»

En kommentar i FB-gruppa var: «Hvordan kan denne masteroppgaven nå ut til flest mulige behandlere?» Og jeg tenker at det kanskje er hjelp å få med å spre den? Ikke av «alle», «noen», «en», «man» etc. men jeg vil oppfordre deg som synes den er interessant om å sende masteroppgaven til aktuelle steder.

Jeg tar med et par andre eksempler jeg fant interessant i anledning  mine betenkninger m h t diagnosespesifikke pakkeforløp, så deler jeg følgende fra oppgaven her:
«I oppgavens innledning pekte jeg på hvordan ulike erfaringer med å bli krenket i barndommen ofte kan etablere seg som traumer som vil kunne belaste individet livet ut dersom de ikke blir bearbeidet. I det offentlige blir det gang på gang avdekket at skadelige barndomserfaringer er mer vanlig enn samfunnet ønsker å ta innover seg. En slik benektning gjenspeiles også i helsevesenet. På samme måte som traumeutsatte vil unngå egen smerte, ser det ut til at store deler av hjelpeapparatet beskytter seg ved å ikke ta innover seg omfanget av overgrep mot barn. I dag får dette alvorlige konsekvenser for individets psykiske og fysisk helse (Kirkengen & Næss, 2015). Stadig flere peker på det uheldige ved at psykiatrisk behandling er mer opptatt av å utrede og
diagnostisere pasienten enn av symptomenes mening for den enkelte. Kritikken mot tradisjonell psykiatri og den uheldige påvirkningen fra såkalt «evidensbasert medisin» (Evidence-Based Practice, EBP) (Ekeland, 2012) er det imidlertid ikke plass til å gå nærmere inn på her.» (s. 61)
Et av momentene som uttrykkes er at for den terapiretningen som her er undersøkt, så er egenterapi en del av utdanningen, noe jeg tror er vesentlig.

«I ILT-utdanningen forutsettes det at studenten gjennomgår egenterapi
for å bli kjent med egen historie og egne beskyttelses- og reaksjonsmønstre.
Begrunnelsen er at slik kjennskap til seg selv vil gjøre terapeuten bedre i stand til å møte klientens smerte. Det som avdekkes hos den andre blir således gjenkjennbart, selv om det er ulikt. Slik jeg vurderer det, gir et slikt krav om kjennskap til egen historie ILT-utdanningen en fordel sammenlignet med terapiutdanninger hvor egenterapi ikke er obligatorisk. I terapiformer som innbefatter fysisk berøring er kanskje terapeutens trygghet i forhold til egen kropp og eget følelsesliv særlig viktig, da kroppsberøringen vil kunne vekke skjulte taps- og smerteerfaringer også hos terapeuten.» (s. 62)

Bl.a. dette at skadelige barndomserfaringer er mer vanlig enn det samfunnet ønsker å ta innover seg, og at benektningen gjenspeiles i helsevesenet samt at store deler av hjelpeapparatet beskytter seg ved å ikke ta innover seg omfanget av overgrep mot barn, er nok dessverre noe altfor mange erfarer i møtet med hjelpeapparatet.

At utdanningen det refereres til forutsetter at studenten gjennomgår egenterapi for å bli kjent med egen historie og egne beskyttelses- og reaksjonsmønstre, er noe jeg tror er helt vesentlig. De åtte informantene, som har blitt intervjuet etter endt terapi hos ILT-terapeut, er alle fornøyd med behandlingen de fikk, og jeg referer her resultater og konklusjon fra sammendraget.

Resultater:
Etter hvert var det tre hovedkategorier som pekte seg ut: å bli sett og tålt, tilgang til
avstengt smerte, og nærhet til egne følelser. En viktig egenskap ved kategoriene, som
ble avdekket i informantenes erfaringer med terapien, er endring i kontakten med egne
følelser. Videre framsto klientens (og terapeutens) behov for trygghet og kontroll i
terapisituasjonen som viktige tema i endringsprosessen.

Konklusjon:
Studien viser hvordan behandling som kombinerer kroppslig berøring med traumeterapi
kan gi spesielle fortrinn ved å sette i gang gode endringsprosesser. Studien framhever
denne terapien som relevant behandlingsform for denne målgruppen. Det er behov for
effektstudier på slike terapiformer.»

Utdanning for ILT-terapeuter kjenner jeg ikke til. Derimot er jeg kjent med at også utdanningen ved Institutt for traumearbeid også innebærer at man «hjelper seg selv samtidig som man lærer å hjelpe andre»  og målet med utdannelsen ved Institutt for traumearbeid er:

«- å gi en grundig innsikt i moderne traumeteori og -behandling.  Du får lære hvordan traumer påvirker identitetsutviklingen, utviklingen av vår frie vilje samt alle andre psykiske strukturer, inkludert kroppens utvikling og vekst. Det blir undervist i traumetypene, deres karakteristikker samt hvordan man arbeider med avspaltinger etter traumatisering. Nøkkelmetoden kalles Intensjonsmetoden.» (5)

Noe av det jeg tenker er viktig er at det utvikles terapier som er til hjelp for mennesker som bærer på traumer, og at de som allerede utdanningene som finnes vil bli brukt, og forsket videre på.

Legg gjerne igjen kommentar på bloggen, om det er utfyllende opplysninger om utdanninger for traumeterapeuter, eller andre relevante kommentarer.

I Facebookgruppa Komplekse traumer – fag & forskning har det også blitt delt diverse angående ulike typer for traumeterapi, så ta gjerne en titt der. Gruppa er åpen, så alle kan lese hva som står der. Jeg tenker det er viktig at det kan bli mulig å velge ulike typer traumeterapi som tilbys både i det offentlige hjelpeapparatet og i det private. Det finnes ikke en metode som passer for alle, så vi trenger noe å velge i. Jeg tror at noe av det som er viktig i all utdanning for traumeterapeuter er at de arbeider med sine egne skyggesider før de starter arbeid med andre.

 

Referanser

1) Bessel van der Kolk  Psychiatry Must Stop Ignoring Trauma

2) Facebookgruppa Komplekse traumer – fag & forskning https://www.facebook.com/groups/540142086026800/

3) Modum Bad: Fakta om traumer

4) Masteroppgaven: https://brage.bibsys.no/xmlui/bitstream/handle/11250/2391435/e-Masteroppgave_Linda%20Falch_2016_2.pdf?sequence=4&isAllowed=y

5) Institutt for Traumearbeid http://iopt.no/

 

Relaterte saker

Egen blogg:

Minner i kropp og sjel

Diagnosespesifikke pakkeforløp, psykisk helse og rus (hvor det også finnes en grundig referanseliste)

Blogg om Traumeinformasjon

Med ønske om en god sommer til følgere og lesere av bloggen! 

 

Lyngen, 18. juli 2017

Siv Helen Rydheim, Tvangs- og psykoseerfarer

Mottok ytringsfrihetsprisen i 2013 

 

 

Publisert i forskning, konstellasjoner, Kunnskapsutvikling, Linda Falch, Pakkeforløp, psykiatri, psykisk helse, psykisk helsearbeid, psykisk helsevern, psykoseerfarer, relasjonstraumer, traumer, tvangserfarer, Ytringsfrihetsprisen | Merket med | Legg igjen en kommentar

Diagnosespesifikke pakkeforløp, psykisk helse og rus?

Hva vil de diagnosespesifikke pakkeforløpene innen psykisk helse- og rus tilføre feltet? Hva vil det bety for hver enkelt pasient? Jeg er svært usikker.

Diagnoser kan være mer til besvær enn til hjelp, er min erfaring. Andre kan være takknemlig for sine diagnoser. Vi som har fått tildelt psykiatriske diagnoser er ikke en ensartet gruppe. Det hjalp meg ingenting å få en bipolardiagnose. Tvert om. Det virket fremmedgjørende. Det betenkelige er at diagnosen også ledet fram til medikamenter jeg var og er svært skeptisk til å ta. Hva med skadevirkningene? Vil et pakkeforløp gi bedre kartlegging og deretter bedre behandling?

Jeg har lenge sett for meg at de som stiller diagnosene kan sammenlignes med stjernetittere med forkjærlighet for spesifikke stjernebilder. Hvis de står med en stjernekikkert hvor de ser ett enkelt stjernebilde, så går de glipp av resten av stjernehimmelen. (Symtomer = diagnose. Diagnose = medikamenter). Som menneske er jeg mye mer enn de observerbare symptomene.

Traumeforståelse?

I de senere år har jeg forstått at reaksjoner som kan oppstå etter traumeerfaringer også kan oppfattes som symptomer som igjen f eks kan resultere i en bipolardiagnose, som igjen kan føre til tvang eller sterkt press for å bruke medikamenter.

Traumeforståelse eller kunnskap om hvordan traumer kommer til uttrykk er det mangel på i psykiatrien. Hvilken plass vil det få i pakkeforløpene? Det er ikke bare mangel på traumeforståelse, men det er også stor mangel på god behandling for traumer. Jeg har inntrykk av at det er en motvilje mot å innlemme kunnskap om traumer og hvordan man kan gi traumebevisst omsorg og behandling som gir mening for de som har en traumehistorikk. Traumer er en av årsakene til at jeg mener psykiatriske diagnoser ikke er til hjelp. Tvert i mot kan spesifikke diagnoser bli et hinder for å få god hjelp.

Det er heldigvis enkelte i fagfeltet som er skeptiske til dagens diagnosesystem. Her vil jeg trekke fram Birgit Valla og Carina Håkansson. Begge gjorde noe med sin skepsis til diagnoser. De viser at det er mulig å gi god hjelp uten å kategorisere menneskers problemer og lidelse i diagnoser.

Birgit Valla

Lederen for Stangehjelpa , stilte i 2012 spørsmålet Trenger vi diagnoser? Hun har ikke gitt seg med å pirke i «diagnosesystemet». I Psykologtidsskriftet har hun en sak fra 2016 med overskrift «Begynnelse på slutten for diagnosene«. Psykologspesialisten sier: «I Stangehjelpa diagnostiserer vi ikke, og vi anvender heller ikke kartleggingsverktøy som er designet for å komme frem til en diagnose. Den viktigste grunnen til at vi har lagt bort diagnosene, er at folk ikke er så veldig interessert i dem. Dessuten ser vi at på lang sikt gjør det noe med folk å få en diagnose, noe som igjen gir resultatene knyttet til identitet, mestring og livskvalitet dårligere vilkår. For å forstå dette må man jobbe i en kommune, der man ser folk over et livsløp.» Se saker under referanser.

Carina Håkansson

Et annet viktig fyrtårn, som har sin forankring i fagfeltet, er Carina Håkansson. Hun er socionom, psykoterapeut og leder av Stiftelsen Det Utvidgade Terapirummet, 

Fra socialpolitik.no deler jeg litt fra artikkelen: Diagnos, nej tack: «Nu har Carina Håkansson disputerat med en avhandling där hon har analyserat vad som är viktigt och verksamt i deras sätt att arbeta. När psykiatriskt och socialt arbete allt mer bygger på diagnostik och manualer, håller personalgruppen på Familjevårdsstiftelsen envist fast vid att inte använda diagnoser. (…)

Carina Håkansson var med om att starta Familjevårdsstiftelsen för 27 år sedan. Hon arbetade då inom kommunens familjehemsverksamhet men tyckte inte att man tillvaratog familjehemmens kompetens tillräckligt väl, utan ville jobba på ett annorlunda sätt. De arbetar både med individuell psykoterapi och systemisk familjeterapi och däremellan ser hon ingen konflikt. – Det handlar om att möta människor som har det svårt. Oavsett terapeutisk skola är det mycket som är lika.»

Jeg anbefaler video-opptak fra 15. oktober 2016, Psych-Drugs Risks and Alternatives 6, av Carina Håkansson. Se diverse saker under referanser.

Anna Luise Kirkengen og Eline Thornquist

I en kronikk i Tidsskriftet for den norske legeforening «Når diagnoser gjør blind» skriver de blant annet: «I et tilbakeblikk virker det som den medisinske navngivingen, selve diagnostiseringen, i begge de to aktuelle tilfellene fungerte som effektive blikkavledere. Som følge av at bestemte observerbare væremåter og verbalt formidlede erfaringer og plager var gitt symptomstatus, ble barna kategorisert som «syke», altså som preget av bestemte patologiske tilstander, og ikke som «skadet» av noe som var blitt påført eller påtvunget dem av andre. Det er tankevekkende – og verdt å dvele ved – at diagnosene og grunnlaget for å stille dem ikke ble trukket inn i rettssakene. Væremåter og helseplager hos begge barna ble «lest» inn i en medisinsk forståelsesramme og tillagt symptombetydning. Diagnosene fikk således en slags forklaringsverdi som preget omgivelsenes blikk. Fordi man antok at barna led av en sykdom, så man ikke at de var blitt skadelidende av overgrep og mishandling.» De tilfellene de tar opp i kronikken viser hvor galt det kan bli når ytre symptomene danner grunnlag for diagnoser.

Anniken Hoel og Silje Marie Strandberg

Film er et sterkt medium.  I år har det kommet to filmer som konfronterer dagens biomedisinske psykiatri. Disse to kvinnene er svært viktige eksempler på mennesker som vil bidra til forandringer.  Det er regissør Anniken Hoel med filmen Dødsårsak ukjent, som det tok over 10 år å lage, og Silje Marie Strandberg med 10 års fartstid i psykiatrien med filmen Lykkepillen.  Litt om begge filmene finner du under referanser.

Faglige fyrtårn?

Jeg mener Birgit Valla og Carina Håkansson, som har gått bort i fra dagens diagnosesystem, er viktige faglige fyrtårn for en mer human psykiatri. Jeg er spent på når andre kommer etter. Det er så viktig at noen våger å gå foran. Vi trenger de som i praksis viser hvordan det er mulig å endre måten å jobbe på.

Mennesker som har blitt innhentet av livets vrangside og smertefulle erfaringer må få noe annet enn en diagnose og medikamenter. Skulle livet gå i stå for meg igjen, så vet jeg hva jeg vil og ikke vil. Det er vondt å være utrygg fordi jeg er usikker på om jeg vil bli møtt slik jeg selv ønsker, eller om jeg igjen risikerer å bli tvangsinnlagt, diagnostisert og tvangsmedisinert.

Marta Thorsheim

For meg personlig har det vært mange måter å komme videre på etter tvangsinnleggelsene på 90-tallet, og blant annet har bearbeidelse av traumer vært viktig. Jeg er usikker på hvor jeg hadde vært i dag uten traumeterapien ved Institutt for traumearbeid – IOPT.

Marta Thorsheim er også et faglig fyrtårn som i praksis viser hvordan det er mulig å endre måten å jobbe på med traumer. Hun sammen med flere utdanner traumeterapeuter ved Institutt for traumearbeid. Utdanningen er godkjent av Helsedirektoratet.

Jeg siterer fra et intervju,  der hun blant annet sier:

«Hvordan forklarer Franz Ruppert en psykose?
Psykosen er ikke bare virkelighetsflukt, men også et forsøk på å finne kreative løsninger på store livskriser. Ved å forstå psykose som mestringsstrategi kan ofre og hjelpere lettere avdekke bedringspotensialet. En psykose blir altså en strategi for å overleve etter traumatiske erfaringer. Det kan være selvopplevde traumer eller traumer som er overtatt gjennom generasjoner.

Hva er ulempen med å prøve å medisinere vekk psykiske lidelser?
Ulempen er at følelsene justeres kunstig, og oftest uten at lidelsene blir borte. Slike medisiner kan også ha store bivirkninger. Etter mitt skjønn er det av og til nødvendig med medisinering, men da helst i kombinasjon med bearbeiding av bakenforliggende traumer.»

Jeg tok grunnutdanningen (2011-2012), ikke for å gå videre for å bli traumeterapeut, som man kan gjennom en videreutdanning ved Instituttet. Gjennom grunnutdanningen fikk jeg traumeterapi, som jeg ikke har fått fra det offentlige helsevesenet. Et viktig prinsipp som følges i utdanningen er å bli kjent med og å få bearbeidet egne traumer. Det er viktig før man skal i gang å arbeide med mennesker som har traumer. Se referanser for lenker.

Det er mange flere jeg kan trekke fram som «faglige fyrtårn» eller som veivisere med bakgrunn i egenerfaring.  Noen har en kombinasjon av begge deler, både erfarings- og fagkunnskap.

Jeg leste nettopp noe av Max Zeller: Memory of C.G. Jung  om Each person works on his own pillar, until one day the temple will be built. Det er heldigvis mange gode krefter som drar i samme retning. Det finnes heldigvis enkeltpersoner som våger å vise vei, og som får flere med seg. Systemer med bare systemtro ansatte kan være direkte farlig, så det er bra at noen bryter ut og viser med sitt arbeid at det er mulig å gjøre ting på andre måter. Tvangspsykiatrien ble filleristet av VG-avsløringene i fjor, og i år kom filmene jeg har nevnt: Dødsårsak ukjent og Lykkepillen. I tillegg i 2017 kom  en viktig doktoravhandling av Marius Storvik som peker på manglende rettssikkerhet. Hvor mange saker skal presenteres for politikerne våre før de foretar en nødvendig snuoperasjon?

 

Referanser

Anna Luise Kirengen og Eline Thornquist

Tidsskriftet for den norske legeforening Kronikk: Når diagnoser gjør blind http://tidsskriftet.no/2013/08/kronikk/nar-diagnoser-gjor-blind

Anniken Hoel

Regissør Anniken Hoel mistet sin søster, som døde plutselig, etter at hun hadde vært pasient i psykiatrien i mange år. Hun har gjort en fantastisk jobb blant annet med å avdekke legemiddelindustriens korrupte måte å jobbe på. Over ti år brukte hun på å lage filmen Dødsårsak ukjent. I Aftenposten leste jeg at filmen bør bli pensum både for leger og lekfolk. Det er jeg helt enig i! http://www.aftenposten.no/kultur/Dodsarsak-ukjent-Bor-bli-pensum-for-bade-leger-og-lekfolk-617514b.html

Facebookside: https://www.facebook.com/CauseOfDeathUnknown/

Om regissøren og filmen står det i ITromsø, ført i pennen av Kent-Einar Myreng med tittel: En av de sterkeste stemmene vi har. Anniken står som en sterk kvinne fra nord som tar på seg det spørsmålet mange tusen har stilt før henne. Blant mektige menn, som ikke ønsker at denne filmen skal se dagens lys, blir hun indirekte truet til å forlate USA og trekke filmen. Likevel står «vår» kvinne på og får delvis svar på det store spørsmålet om hvor mye et menneskeliv er verdt i kampen om milliardene produsenter håver inn med sine legemidler.
http://www.itromso.no/feedback/feedbackfilm/2017/03/23/%C2%ABEn-av-de-sterkeste-stemmene-vi-har%C2%BB-14487359.ece

Birgit Valla

Psykologforeningens blogg,  Trenger vi diagnoser? (2012)https://www.psykologforeningen.no/publikum/blogger/birgit-vallas-kommuneblogg/Trenger-vi-diagnoser

Utdrag av boka Videre. På psykologisk.no Hva har pasientene lært meg?https://psykologisk.no/2015/01/hva-pasientene-har-lart-meg/ 

YouTube-video. Birgit Valla v/Stangehjelpa om fremtidens psykiske helsetjenester (med muligheter for engelsk teksting) https://www.youtube.com/watch?v=gl2weLzmJSU

YouTube-video om Stangehjelpahttps://www.youtube.com/watch?v=V7X3jbu0pOM

Carina Håkansson

Psykvården måste kunna ge alternativ https://www.svd.se/psykvarden-maste-kunna-ge-alternativ

Psykiatriska diagnoser bør kunna ifrågasettas https://www.svd.se/psykiatriska-diagnoser-bor-kunna-ifragasattas

Stiftelsen Det Utvidgade Terapirummet  http://extendedroom.org/sv/om-oss/

Video Youtube (2016) Psycho-Pharmaceuticals – Risk and Alternatives Part 6 – A Scientific Symposium. A Presentation of the Symposium (engelsk tale). https://www.youtube.com/watch?v=uid0fQAELhQ

Video Youtube (2014): «Healing Psychosis – What’s most important?» Fra en «Åpen dialog» konferanse (svensk og dansk tale med engelsk tekst) https://www.youtube.com/watch?v=_EN6N314tJA

Øvrige videoer fra Scientific Symposium 

Marta Thorsheim

Institutt for traumearbeid utdanner traumeterapeuter/konstellatører, som er organisert i Norsk konstellatørforening.

Institutt for traumearbeids nettside: https://www.iopt.no/

Kari Bru intervjuer Marta Thorsheim https://www.iopt.no/artikler/kari-bru-intervjurer-marta-thorsheim/

Bøker som selges fra IOPT: https://www.iopt.no/boker/

Max Zeller: Memory of C.G. Jung  om Each person works on his own pillar, until one day the temple will be built http://carljungdepthpsychology.blogspot.no/2016/08/carl-jung-each-person-works-on-his-own.html

Silje Marie Strandberg

I filmen møter vi Silje Marie, hennes sykepleier som utgjorde forskjellen og andre som har hatt betydning for henne. Her er det  viktige spørsmål om diagnose og legemidler. Kunne 10 år i psykiatrien vært unngått, hvis diagnose og dertil mange forskjellige legemidler hadde vært unngått? Hva med legemidler som kan skape symptomer på sykdom? I løpet av 10 år fikk hun 29 forskjellige medikamenter og fikk elektrosjokkbehandlinger 18 ganger. Hun lå i belteseng 195 ganger. Hun møtte over 200 ansatte. En av de ble redningen. Silje Marie sier det var ikke medisinene som gjorde henne frisk. Det var først etter at hun begynte på medisiner at hun ble alvorlig syk. Hun sier at det hun trengte var å få bearbeidet det hun hadde gått igjennom og å få bygd opp selvtilliten igjen. Her er en lenke til filmen, som er regissert av Inger Lene Stordrange. http://www.aftenposten.no/webtv/#!/video/113379/lykkepillen-de-ti-aarene-i-psykiatrien-var-som-tortur-for-silje-marie-et-moete-med-en-sykepleier-endret-alt

Lykkepillen, nettside: http://lykkepillenfilm.no/

Lykkepillen, Facebookside: https://www.facebook.com/lykkepillenfilm/

Relaterte saker 

Bessel van der Kolk, Acclaimed psychiatrist Bessel van der Kolk explores his field’s long, complex, and stubborn history with trauma. Dr. van der Kolk explains how psychiatry as a whole avoided progress, often misdiagnosing trauma as hysteria or, in the case of shell-shocked soldiers, malingering. The experiences of abused women and children were more or less ignored for a century. They’re still being ignored in ways, he says. Psychiatry is still too focused on abstract diagnoses and not cognizant enough of the traumatic experiences that lead to them. His latest book «The Body Keeps the Score» (http://goo.gl/0xyBfp) was written to draw attention to how traumatic disorders can be avoided. (2015) Engelsk tekst og transcript. YouTube:  https://www.youtube.com/watch?v=HR22lvBo1rQ

Dag Nordanger og Hanne C. Braarud, boka Utviklingstraumer (2017) http://www.cactusnettverk.no/ny-bok-om-utviklingstraumer-av-dag-nordanger-og-hanne-cecilie-braarud/

Dag Vegard Skjelstad, Tidsskrift for Norsk psykologforening, Vol 50, nummer 6, 2013, side 552-558 Er tiden moden for dimensjonale diagnoser? http://psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=323623&a=3

Diane Langberg, Video om Complex Trauma, Understanding and Treatment https://www.youtube.com/watch?v=otxAuHG9hKo&feature=youtu.be

Eva Marit Svendsen, Seniorrådgiver hos Nasjonalt senter for erfaringskompetanse. Les den grundige artikkelen: Diagnosane er ikkje gode nok https://sykepleien.no/forskning/2017/02/diagnosane-er-ikkje-gode-nok

Harald Bækkelund, spesialist i voksenpsykologi står for Psykologforeningens forklaring på: Hva er traumer og traumebehandling https://www.psykologforeningen.no/publikum/velkommen-til-psykologhjelp/hva-er-traumer-og-traumebehandling

In Utero -Film

The Imprint – Excerpt from IN UTERO documentary
Clip from the award-winning feature documentary, IN UTERO, distributed by Filmbuff and now available on digital platforms.

Inger-Mari Eidsvik i Dagens Medisin: Konsekvenser av det biomedisinske hegemoniet https://www.dagensmedisin.no/artikler/2017/01/16/konsekvenser-av-det-biomedisinske-hegemoniet-i-psykiatrien/ 

Inger-Mari Eidsvik På NAPHAs nettside. Lat ikkje psykiatrien påføre traumer til enda ein generasjon https://www.napha.no/medisinfritt_psykose/

Linda Falch, Master i psykisk helsearbeid, Trygghet og kontroll i avgjørende terapeutiske vendepunkt.  En kvalitativ studie av klienters erfaringer med helhetlig traumeterapi(2016) https://brage.bibsys.no/xmlui/bitstream/handle/11250/2391435/e-Masteroppgave_Linda%20Falch_2016_2.pdf?sequence=4&isAllowed=y

Linda Øye i Sykepleien Når traumer straffes med en diagnose https://sykepleien.no/meninger/innspill/2015/06/nar-traumer-straffes-med-en-diagnose

Marianne Sandbu Ryeng, psykologspesialist i RVTS Nord På video lagt ut på YouTube om utdanningen STØ KURS i traumeforståelse og behandling i Helse Nord https://www.youtube.com/watch?v=bKon7XLCS3Y

Fra RVTS Nord sin nettside om STØ KURS:

«Både forskning og tilbakemelding fra brukere og helsepersonell viser at det er behov for økt kompetanse på feltet traumebehandling.

Opptil 70 prosent av voksne pasienter innen psykisk helsevern har opplevd traumatiske hendelser. På oppdrag fra Helse Nord og Helsedirektoratet, lanserer derfor RVTS Nord i Tromsø et omfattende nettbasert opplæringsprogram kalt «Stø Kurs» om psykiske traumer.»

Egne blogger

Minner i kropp og sjel https://sivryd.wordpress.com/2017/05/01/minner-i-kropp-og-sjel/

Egen blogg om traumeinformasjon https://traumeinfo.wordpress.com/

Facebookgrupper/FB-sider og nettsider

Komplekse traumer – fag og forskning https://www.facebook.com/groups/540142086026800/

Iopt – Institutt for Traumearbeid https://www.facebook.com/iopt.no/

NKVTS Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk  stress  https://www.facebook.com/NKVTS/

https://www.nkvts.no/

RVTS Sør https://www.facebook.com/rvtssor/

RVTS Vest https://www.facebook.com/RVTSVest/

RVTS Øst https://www.facebook.com/rvtsost/?fref=ts

RVTS Midt sin nettside http://rvtsmidt.no/

RVTS Nord https://www.facebook.com/rvtsnord/?fref=ts

CACTUS-nettverket -Et faglig nettverk for norske kompetansesentre på feltene traumer og barn og unges psykiske helse. http://www.cactusnettverk.no/

 

Lyngen, 16. juli 2017

Siv Helen Rydheim, Tvangs- og psykoseerfarer

Mottok ytringsfrihetsprisen i 2013 

 

 

Publisert i A L Kirkengen, bipolar, brukermedvirkning, diagnoser, erfaringsformidler, erfaringskompetanse, flergenerasjonell psykotraumatologi, Høring, livsproblemer, livssmerte, Marius Storvik, menneskerettigheter, Pakkeforløp, psykiatri, psykiatrisk, psykisk helse, psykisk helsearbeid, psykisk helsevern, psykiske helseproblemer, psykose, psykoseerfaring, psykoselidelser, psykososial funksjonsnedsettelse, psykotraumatologi, relasjonstraumer, rettssikkerhet, Stiftelsen Det Utvidgade Terapirummet, traumer, tvang, tvangserfarer, tvangsutsatt, Utviklingstraumer, Ytringsfrihetsprisen | 4 kommentarer

En medarbeider uten arbeidsgiver

En medarbeider uten arbeidsgiver, ja, det har jeg vært i nærmere tre år. Det er mange av oss, så jeg føler meg ikke alene. Det går an å gjøre ganske mye uten å ha en arbeidsgiver og uten å motta lønn. Jeg gikk tilbake til 100 % uføretrygd etter en tung avgjørelse. Jeg er takknemlig for de årene jeg hadde muligheten til å ha arbeidsgivere, gode ledere og kollegaer innenfor feltet rus- og psykisk helse. Det var fint å ha noen faste å samarbeide med, men det tok slutt høsten 2014. Det er ikke det jeg skal fortelle om her fordi det viktigste er at jeg kan bidra uten arbeidsgiver og uten lønn. Det gir en stor frihet til selv å velge hva jeg vil bidra med. Noe av det jeg er opptatt av skal jeg fortelle om i dag.

Et eksempel er Facebook-siden «Kjærligheten spør ikke, den bare er», som ble startet med bakgrunn i boka med samme navn. Den selges fortsatt fra Kultursenteret Sisa i Alta. Saker som har å gjøre med psykisk helse deles fortsatt på FB-siden. Jo, jeg er en medarbeider uten arbeidsgiver, og dermed selvsagt uten lønnsinntekt, men jeg vil gjerne fortsette å bidra.

Noen spør hvorfor jeg ikke «blir ferdig med» temaer rundt rus- og psykisk helse, av tvang- og psykoser. Min inngang til interessen var det jeg skriver om i boka «Kjærligheten spør ikke, den bare er» (2008). Der beskriver jeg psykose- og tvangserfaringene fra min første tvangsinnleggelse, som var i 1992. Min tredje og siste tvangsinnleggelse var i 1996, så hvorfor ikke «bli ferdig med det, legge det bak meg?» Jeg har vurdert det, tro meg, og jeg har stilt meg selv spørsmålet:

Hvorfor fortsette å rote i «dritten»? Det stinker faktisk… og det er smertefullt å lytte til og lese om andres tvangserfaringer. Mine egne tvangserfaringer førte til at jeg ble uføretrygdet i 1996. Hadde jeg fått en annen hjelp for å forstå psykoseerfaringene, så er jeg ganske sikker på at jeg hadde kommet meg ned på begge beina og greid å komme meg tilbake til arbeidslivet. Men, altså, hvorfor fortsette å ha søkelys på tvangspsykiatrien? Gang på gang får jeg til svar:

Det gir mening i mitt liv å være en av de som driver opplysningsvirksomhet om tvang, tvangsmedisinering og reiming, som jeg selv erfarte var svært skadelig for meg. Det skapte traumer som ikke noen i tvangspsykiatrien var behjelpelig med å løse opp i. En av årsakene til at jeg fortsatt holder fast i opplysningsarbeidet er at jeg er opptatt av at kunnskap om traumer må bli allment kjent, og at det må bli tilgjengelig ulike former for traumeterapi.

Hvor gis det traumeterapi?

Det finnes ulike former for traumeterapi. Selv har jeg oppsøkt blant annet terapeuter utdannet ved Institutt for traumearbeid, IoPT.  Grunnutdanningen, som f eks innebar arbeid med egne traumer, tok jeg i 2011 og 2012. Det hjalp meg et stykke videre. Ikke minst hjalp det å lære mer om traumer og sammenhenger. I år satser jeg på videreutdanningen, som starter i Tromsø fra høsten 2017. Mellom 2012 og i dag har min innsikt og teoretiske kunnskap om traumer økt fordi jeg har oppsøkt miljøer som er dedikert i forhold til det.

Alternativer til tvang

Jeg vet det er ulike meninger om det å utsettes for tvang, at det til og med er noen som sier de er fornøyd med den tvangen de ble utsatt for. Hva hvis det hadde vært andre alternativer enn nettopp tvang? Lytt til intervjuet med Peter C. Gøtzsche, gjort av Bjørn-Ingar Pedersen i Landsforeningen We Shall Overcome (WSO), hvor det gis råd om alternativer til tvang.

Jeg har aldri vært fornøyd med tvangen jeg ble utsatt for. Tvert imot. Det er andre måter å møte folk på når de er i psykisk krise enn det som skjer i tvangspsykiatrien. Det er det mest traumatiserende som har skjedd med meg etter at jeg ble voksen. Jeg hadde en tung bagasje fra før, men den var det ingen i tvangspsykiatrien som var interessert i. Jeg er ennå, etter over 20 år redd for at jeg kan komme i en psykisk krise igjen, og så bli utsatt for tvang og i særlig grad er jeg redd for tvangsmedisinering med de følgene det fikk i 1992, 1994 og 1996. Jeg tok riktignok medikamentene «frivillig» i 1994 og 1996. Det var fordi jeg visste at om jeg ikke gjorde det ville jeg, som jeg ble i 1992, bli utsatt for makt i form av holding og reimlegging for at de skulle få satt sprøyta med det som for meg var gift.

Kunnskap om traumer og retraumatisering

Reidun Norvoll sin litteraturstudie fra 2008 skulle tilsagt store endringer allerede da. (Delrapport 1, Brukerorienterte alternativer til tvang i sykehus – en presentasjon av internasjonal og nasjonal litteratur) Les særlig på s. 29, 3.5.3 Traume-informert behandling og omsorg (”care”).

Jeg velger å sitere følgende: «Bakgrunnen for den økende oppmerksomheten er forskning som viser at det finnes en stor forekomst (opp til 98%) av traumatiske livshendelser for mennesker med psykiske lidelser og som er innlagt i institusjon.

Man mener så at tvang kan skape traumer eller post-traumatisk stress syndrom som gir alvorlige ettervirkninger. Behandlings- og omsorgssystemene bør dermed bygge inn en tenkning om at tvangsmessige eller voldelige handlinger potensielt kan føre til retraumatisering og/eller skape nye traumer og derfor bør unngås.»

Lenke til rapporten: https://www.sintef.no/globalassets/upload/helse/psykisk-helse/pdf-filer/rapport_a4572_brukerorienterte_alternativer_til_tvang_i_sykehus-delrapp_1.pdf

Hvordan disponeres midlene til forskning? 

Det er fremdeles mange spørsmål å stille, og noe av det jeg undrer meg over er at det fortsatt er genforskningen som dominerer. Den biomedisinske forskningen råder grunnen.

Roar Fosse er en av de forskerne som har tatt opp det problemet. I et intervju i psykologtidsskriftet er ingressen som følger: «I jakten på årsakene til psykiske lidelser bør vi lete mer i livet til folk enn i genene deres. Men det er vanskelig å få midler til slik forskning, ifølge Roar Fosse.» Intervjuet med Roar Fosse: http://psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=484875&a=2
Sammen blir vi sterkere

I dag sender jeg gode tanker til alle dere som har kjempet og fortsatt kjemper for en mer human rus- og psykisk helsehjelp, enten det er tvangsutsatte som selv kjemper, eller det er ansatte som arbeider i eller utenfor «systemene». Dere som jobber for fulle menneskerettigheter og lovendringer, politikere som endelig har forstått at det må store omveltninger til, og for innføringen av medikamentfrie behandlingstilbud. Det trengs mange flere medikamentfrie enheter enn det er i dag. Inger-Mari Eidsvik og jeg skrev tidligere i år en sak som ble publisert på Dagens Medisin, om hvorfor det er nødvendig med egne enheter for medikamentfri behandling.

Vi er mange, vi er sterkere sammen og vi fortsetter å kjempe ❤

 

 

Skrevet av:

Siv Helen Rydheim, tvangs- og psykoseerfarer

Mottok ytringsfrihetsprisen i 2013 

08.07.2017

| Legg igjen en kommentar

Pakkeforløp – respons på høring

Pakkeforløp for psykiske lidelser, og her for psykoselidelser.

Symptomer som nevnes som grunnlag for en eventuell diagnose innenfor psykoselidelsene, kan også være symptomer som kommer til syne i forbindelse med traumer/retraumatisering.

Helsedirektoratet kommer med det jeg dessverre oppfatter som floskler og ikke minst er det forkortelser jeg ikke aner hva betyr. Hvordan gjøre det så utilgjengelig når brukermedvirkning er et mål?

Fra Helsedirektoratet står det så fint:

«Et utviklingsarbeid med pasienten i sentrum

Pakkeforløp skal bidra til pasientens helsetjeneste gjennom økt fokus på pasientens ressurser, bedre samhandling og likeverdig behandling

Forløpene skal gi pasienten innflytelse på behandlingsvalg, og sikre pårørende den hjelpen og støtten de trenger

Kunnskapsbasert praksis
• Brukerkunnskap og brukermedvirkning
• Erfaringsbasert kunnskap
• Forskningsbasert kunnskap, nasjonal og internasjonal

Pakkeforløpene skal bygge på og vise til veiledere og retningslinjer

«Veilederen» for pakkeforløp skal bygge på «Retningslinjene for psykoselidelser».

Hvis jeg skulle ønsket meg noe fra øverste hylle, så hadde det heller blitt jobbet med retningslinjer for traumelidelser, og pakkeforløp hadde vært utenkelig.

Pakkeforløpene vil neppe skaffe flere stillinger og ei heller korte ned køene. Vil pakkeforløpene føre til mer effektivitet? Er det kanskje nådd et metningspunkt m h t «effektivitet»? De som best kan svare på det er ansatte i psykiske helsetjenester, enten det er i kommuner, ved Distriktspsykiatriske sentre eller på sykehusavdelinger.

Det kan bli et hesblesende kjør for at «utredningene» skal bli ferdig innen visse frister, og jeg er skeptisk fordi det som har å gjøre med traumeproblematikk kan i ennå større grad enn før bli oversett. Altså er det en risiko med pakkeforløp, slik jeg ser det, er at det blir satt en «psykosediagnose» fremfor en «traumediagnose» (enten det er snakk om barndomstraumer, komplekse traumer eller traumatiske erfaringer som har kommet senere i livet).

Det er et paradoks at det kalles ”pasientens helsetjeneste”, påstås å være ”kunnskapsbasert”, og understreker brukermedvirkning, så lenge det som står i dokumentet er så utilgjengelig, som i hvert fall jeg opplever det.

Når jeg som en mulig pasient ramler av lasset når jeg leser det Helsedirektoratet vil ha innspill på, så mener jeg det verken er kunnskapsbasert i utgangspunktet, og det kan ikke bli fullverdig kunnskapsbasert praksis.

Jeg har fått høre at det ble sagt på rådslaget at pakkeforløpet ville kunne anvendes av brukere for å kreve det de har rett på. Pakkeforløpene er ikke noe det har vært et krav om fra pasient- og brukerorganisasjonene. Det er heller noe som tres nedover hodet på oss i rask fart. Hvordan er det mulig å gjøre språket så komplisert, og si at det er et utviklingsarbeid med pasienten i sentrum? Det brukes forkortelser som ikke sier meg noe som helst, og jeg er avhengig av google i håp om kanskje å få en forståelse av hva det dreier seg om. Hvor ble det av pasienten som skulle være i sentrum?

Fra Helsedirektoratet er det fremhevet noen mål:

Mål

  • Økt brukermedvirkning og brukertilfredshet
  • Sammenhengende og koordinerte pasientforløp
  • Unngå unødig ventetid for utredning, behandling og oppfølging
  • Likeverdig tilbud til pasienter og pårørende uavhengig av hvor i landet de bor
  • Bedre ivaretakelse av somatisk helse og gode levevaner

Fint å ha mål om ” Økt brukermedvirkning og brukertilfredshet”, men da må veilederne skrives i et språk alle kan forstå, og for å si at veilederne en kunnskapsbaserte, så må de bygge på en likeverdig fordeling av:

  • Brukerkunnskap og brukermedvirkning
    • Erfaringsbasert kunnskap
    • Forskningsbasert kunnskap, nasjonal og internasjonal

Er det tilfellet når sammensetningen i arbeidsgruppene har så stor overvekt av fagpersoner som antagelig står for valg av forskning som brukes som grunnlag og for valg av utredningsverktøy og metoder.

Hvordan det kan sies at ”Brukerkunnskap og brukermedvirkning” skal inngå som en likeverdig del av en kunnskapsbasert praksis, når man kommer til praksis, er å ta hardt i når ikke en gang veilederne har et tilgjengelig språk. Eksempelvis har det vært en mangeårig kamp for å få tilbud om medikamentfri behandling, noe som endelig tilbys enkelte steder. I forhold til behovet er det liten satsing på det.

Jeg tror ikke at det viktigste er å få en rask utredning fordi en rask utredning fortrinnsvis skal munne ut i en diagnose. Kanskje er det tvert i mot fordi jeg mener en diagnose kan være mer begrensende enn å være til hjelp. En utredning burde like gjerne ende uten en bestemt diagnose, men være til hjelp for å få god hjelp i forhold til det den enkelte opplever som plagsomt.

Anna Luise Kirkengen og Eline Thornquist sin artikkel ”Når diagnoser gjør blind” er også vel verdt å lese. Tidsskrift for Norsk Legeforening nr 14/2013 (1)

Birgit Valla, leder ved Stangehjelpa, har uttalt: ”De psykiatriske diagnosene slik de fremstår i dag gir rett og slett ingen mening. (…)Vi opplever å forstå mennesker bedre uten diagnoser, og vi får et bedre samarbeid når merkelappen ikke kommer i veien for forståelsen.

Muligheter til å velge medikamentfri behandling burde være en av mulighetene for behandling for de som har psykoselidelser, og den medikamentfrie behandlingen må ha et innhold som også passer for de som har en traumelidelse som egentlig årsak til psykosesymptomer. Slik det er i dag er medikamentfri behandling en mulighet for et svært begrenset antall pasienter.

A L Kirkengens artikkel i Tidsskrift for psykisk helsearbeid nr 1 2017 er vel verdt å lese. (3)

Fag & forskning

Det gir nemlig håp for fremtidige generasjoner at det skjer en fagutvikling på hva komplekse traumer er og hva det kan føre til, og ikke minst hva slags hjelp det vil bli mulig å få for å håndtere de påtrengende minnene som kan komme som tsunamibølger.

Årsaker til psykose er noe jeg har vært interessert i helt siden jeg første gangen opplevde å være i en psykosetilstand. Jeg finner ikke en helhetlig grei årsaksforklaring, og grunnen til det er vel rett og slett at det er så sprikende oppfatninger om årsakene til psykose.

I en artikkel, som er skrevet av psykolog Aina Holmen. (4) står det følgende om årsaker:

”Hvorfor blir jeg psykotisk? Dette er et viktig spørsmål for den som har en psykoselidelse. Vi vet ikke sikkert hva som er årsaken til psykoselidelser, men vi vet at arv har betydning. Flere miljøfaktorer er også identifisert som risikofaktorer, blant annet svangerskaps- og fødselskomplikasjoner, lav fødselsvekt, cannabismisbruk, migrasjon, å vokse opp i en storby samt sosialt stress. Vi vet foreløpig ikke hvordan disse faktorene virker sammen i å utløse psykoselidelsene.” 

En annen årsaksforklaring finnes på en youtube-video fra Norsk psykologforening av psykolog og spesialist i voksenpsykologi, Elin Wullum. (5) I videoen sies det om årsakene til bipolar lidelse:

Vi tenker at årsakene til bipolar lidelse er sammensatt, til en viss grad medfødt og arvelig sårbarhet, tenker vi at vi vet noe om. Hva som er stressutløsende eller hva som er trigger’n for bipolar lidelse, det kan være individuelt, men sårbarheten for stress, den tenker vi er til dels medfødt.”

Jeg ble ikke særlig klokere av psykologenes formening om årsaker verken om psykose eller om bipolaritet. Jeg er spesielt nysgjerrige på årsaker og har lest om hva traumatiske erfaringer kan gjøre med mennesker. I noen sammenhenger har jeg lest om flergenerasjonelle traumer. Det er noe jeg ønsker å finne mer ut av fordi jeg tenker det er særlig relevant m h t relasjonstraumer.

Bessel van der Kolk, som har utgitt boka The Body Keeps the Score, som har uttalt at ”Psykiatrien må slutte å overse traumer”.   https://www.youtube.com/watch?v=HR22lvBo1rQ

Boka er nyttig for alle ansatte i psykiske helsetjenester. (6) Psykiatrien kan ikke overse traumeproblematikk. Mitt inntrykk er at forståelsen for traumeproblematikk har blitt noe bedre i barne- og ungdomspsykiatrien, men at det fortsatt er stort behov innenfor voksenpsykiatrien å forstå hva traumer gjør med oss. Det er viktig å skape mening ut i fra erfaringene og ikke bare bli sykeliggjort med biomedisinske forklaringer.

Kort om Bessel van der Kolk sin bok:

“- A New York Times Science Bestseller –
«Packed with science and human stories, the book is an intense read. . . . The struggle and resilience of van der Kolk’s] patients is very moving.» –New Scientist
A pioneering researcher transforms our understanding of trauma and offers a bold new paradigm for healing
 
Trauma is a fact of life. Veterans and their families deal with the painful aftermath of combat; one in five Americans has been molested; one in four grew up with alcoholics; one in three couples have engaged in physical violence. Dr. Bessel van der Kolk, one of the world’s foremost experts on trauma, has spent over three decades working with survivors. In The Body Keeps the Score, he uses recent scientific advances to show how trauma literally reshapes both body and brain, compromising sufferers’ capacities for pleasure, engagement, self-control, and trust. He explores innovative treatments–from neurofeedback and meditation to sports, drama, and yoga–that offer new paths to recovery by activating the brain’s natural neuroplasticity. Based on Dr. van der Kolk’s own research and that of other leading specialists, The Body Keeps the Score exposes the tremendous power of our relationships both to hurt and to heal–and offers new hope for reclaiming lives
.”

Det finnes ulike behandlingsformer, og det vil være forskjellig hvilke metoder som passer for hvem. Det er stort behov for å utforske nyere behandlingsmetoder, og desto større behov for recoverybaserte praksiser som innebærer virkelig å lytte til den enkeltes behov. Interessant er det i hvert fall at en behandling hos en fysioterapeut kan være like nyttig og kanskje til og mer nyttig enn en samtale med en psykoterapeut. Her må alt holdes åpent. Verken psykiatere eller psykologer må få eneherredømme innen psykiske helsetjenester. Det er viktig med tverrfaglighet og plass til erfaringskonsulenter.

Selv overlever jeg best med å jobbe videre for at det som også kalles komplekse traumer får en større plass i forståelsen av ulike lidelser og sykdom, enten det er psyke eller soma det gjelder. Ofte kan det være begge deler samtidig. Det kan også være nyttig å lese en anmeldelse av boka Hvordan krenkede barn blir syke voksne gjort i Fysioterapeuten av Einar Hafsahl. (7) I samme bok står det også om generasjonsoverskridende fenomen. (side 49). Når det gjelder flergenerasjonelle traumer eller generasjonsoverskridende fenomen, så er det jeg har erfart og lest om det noe som gir meg mening.

I boka Den nye tilbakereisen skriver Eva Dalsgaard Axelsen at traumebegrepet etter hvert også brukes når det gjelder mennesker som har vært utsatt for skadelige hendelser ut i fra langvarig stress og påkjenninger. Relasjonstraumer handler om traumer som skjer i relasjoner preget av ulik makt. Hun mener det er nødvendig å ha med et familie- og relasjonsperspektiv i terapi, og at det kan være nødvendig at historien til slutt sees i et flergenerasjonsperspektiv. (8)

Fra boka Forstå dine sår i sjelen av Franz Ruppert deler jeg følgende: ”Psykosen er ikke bare virkelighetsflukt, men også et forsøk på å finne kreative løsninger på store livskriser. Ved å forstå psykose som mestringsstrategi kan ofre og hjelpere lettere avdekke bedringspotensialet. En psykose blir altså en strategi for å overleve etter traumatiske erfaringer. Det kan være selvopplevde traumer eller traumer som er overtatt gjennom generasjoner.” (9)

 Hjelp ved psykoselignende tilstander?

En livsløpsbeskrivelse, mener jeg må til, og jeg nøyer meg igjen med å vise til Anna Luise Kirkengens forskning. Jeg tenker det vil være ulikt fra person til person hva som virker av hjelp. Men jeg tror det er viktig å åpne opp for at hver enkelt kan få muligheten til å fortelle om sine traumatiske erfaringer. Kanskje er det vanskelig å finne dekkende ord for erfaringene fordi de har vært lukket inne uten at det har vært snakket om det som har skjedd. Skriving er noe som passer for noen, og for andre passer det kanskje bedre med andre uttrykksformer. Jeg tenker at det er mulig å utvikle former som gjør at hver enkelt også kan hjelpe seg selv, og at grupper der man deler ulike erfaringer med å hjelpe seg selv kanskje kan være nyttig for noen. Avskamming må kanskje skje om igjen og om igjen. Det kan være at enkelte erfaringer ikke er mulig å bearbeide helt ferdig, men at det må anerkjennes at minneutløste tsunamier vil komme i litt ulike former gjennom hele livet. Jeg er ikke 100 % motstander av kortvarig bruk av medikamenter. Kortvarig bruk som gir hjelp til å sove kan være god hjelp.

A L Kirkengen er en pioner i Norge m h t å forske på sammenhenger mellom somatisk sykdom og psykiske lidelser som kan ha sin bakgrunn i det hun kaller barndomsforgiftning.

Artikkelen ”Diagnose: barndomsforgiftning” i Tidsskrift for psykisk helsearbeid (1-2017), er vel verdt å lese.

Jeg velger her å dele et avsnitt fra innledningen:
«I et fenomenologisk perspektiv er det meningsløst å snakke om «rene» psykiske traumer. Begrepet trauma, sår, navngir en skakende erfaring. Det betyr at enhver skakende erfaring i et menneskeliv også skaker dette menneskets kropp. Forskningen på et stort og stadig voksende felt om virkningen av traumatisk erfaring viser nå at mennesker som opplever en integritetskrenkelse ikke tenker at de er skaket, men at de er skaket, til dybden av sin eksistens, til innsiden av sine organer, vev og celler. Kunnskapen fra feltet tilsier at integritetskrenkelser kan medføre skader på alle eksistensielle nivåer, fra det metafysiske til det genetiske, og det særlig når disse oppleves i barndommen og tilhører de mest tabubelagte erfaringene – altså misbruk, mishandling og omsorgssvikt gjennom nære omsorgspersoner (Shonkoff, Boyce & McEwen, 2009; Teicher & Samson, 2016. Vi vet nå også at traumer som ikke erkjennes og ikke anerkjennes, ikke kan leges (van der Kolk, 2015) De kommer derimot til uttrykk i øyensynlig atskilte og tilsynelatende ulike helseproblemer på en erfarings- og kroppslogisk måte i den levde kroppen, den som har den enkeltes erfarte liv i seg (Kirkengen, 2015).» (10)

Hvordan det enkelte menneske takler skakende livserfaringer er forskjellig, men jeg tror at det er nødvendig blant annet å få hjelp til avskamming av de tabubelagte livserfaringene. Hvordan det skal skje, har ikke jeg svaret på. Det jeg vet er at det er mange som forteller at de lever med livshemmende skam.

At det fortsatt er psykiatere og psykologer som ser bort i fra sammenhengene mellom traumer, psykiske lidelser og somatisk sykdom er merkelig, men det er heldigvis flere som er interessert, og ikke bare interesserer seg for det enkelte menneskes livsløp, men som også er interessert i den flergenerasjonelle sammenhengen, noe jeg håper blir vanlig i fremtidens hjelpevesen i forhold til psykiske lidelser og somatisk sykdom. I samme artikkel fra A. L. Kirkengen deler hun tre historier som understreker alvoret i hennes forskning. Kirkengens kunnskapsutvikling blir forhåpentligvis obligatorisk for alle i vårt hjelpevesen, enten det dreier seg om somatisk sykdom eller psykiske lidelser.

Jacqui Dillon, er et av de menneskene jeg har lyttet mye til fordi hun har egne erfaringer med bardomstraumer og hun er stemmehører.  Jeg kan derfor anbefale å lytte til henne. Hun er anerkjent som foredragsholder og forfatter og hun er leder for stemmehørernettverket i England. Jeg er ikke selv ”stemmehører”, men har inntrykk av at avskammingen som skjer i stemmehørergruppene og i nettverket er noe alle uansett kan lære av. Hva med ”Making sense of Madness”? Altså å få hjelp til å skape mening i forhold til hva som har skjedd med en? Kanskje den hjelpen best kan gis av likepersoner? Erfaringskonsulenter kan kanskje tilrettlegge for det? Tredelingen innenfor kunnskapsbasert praksis er det ennå et langt stykke igjen for å nå, men f eks hjelper det med ansettelse av flere erfaringskonsulent. (11)

 

Referanser

1) Anna Luise Kirkengen og Eline Thornquist ”Når diagnoser gjør blind” Tidsskrift for Norsk Legeforening nr 14/2013 http://tidsskriftet.no/2013/08/kronikk/nar-diagnoser-gjor-blind 

2) Birgit Valla, Leder for Stangehjelpa. Ytring: Legg vekk de psykiatriske diagnosene. https://www.nrk.no/ytring/legg-vekk-de-psykiatriske-diagnosene-1.12827438

3) Anna Luise Kirkengen og Ane Brandtzæg Næss, Hvordan krenkede barn blir syke voksne utgave (2015) Universitetsforlaget

4) Aina Holmen, Hva er psykose? https://www.psykologforeningen.no/publikum/velkommen-til-psykologhjelp/hva-er-psykose

5) Elin Wullum, Hva er bipolar lidelse? Psykologspesialist som gir en innføring i de ulike sidene ved bipolar lidelse, behandlingsalternativer og hva man kan gjøre selv for å oppnå et så godt funksjonsnivå som mulig. https://www.youtube.com/watch?v=l1-SwYVxZUc&feature=youtu.be

6) Bessel van der Kolk, som har utgitt boka The Body Keeps the Score har uttalt at ”Psykiatrien må slutte å ignorere traumer”. Jeg vil anbefale undervisning via youtube, hvor det finnes mange videoer med Bessel van der Kolk. Blant annet denne: https://www.youtube.com/watch?v=53RX2ESIqsM

7) Einar Hafsahl, en anmeldelse i Fysioterapeuten av boka Hvordan krenkede barn blir syke voksne. http://fysioterapeuten.no/Fag-og-vitenskap/Bokomtaler/Hvordan-krenkede-barn-blir-syke-voksne

8) Eva Dalsgaard Axelsen & Sissel Bakke, ”Den nye tilbakereisen” (2012) Pax Forlag

9) Franz Ruppert, ”Forstå dine sår i sjelen” Grensesprengende om traumer på tvers av generasjoner. (2013) http://www.fluximpuls.no/2013/06/04/forsta-dine-sar-i-sjelen/

10) Anna Luise Kirkengen, ”Diagnose: barndomsforgiftning”Artikkel i Tidsskrift for psykisk helsearbeid (1-2017)

11) Jacqui Dillons nettside: http://www.jacquidillon.org/ En video fra 2015: The Psychological is Political https://www.youtube.com/watch?v=cQ4fSa18de8

Helt til slutt litt om meg selv:

Jeg psykose- og tvangserfarer og jeg har en bipolar diagnose.  Tvangserfaringene fra psykiatrien ble så skjellsettende at jeg fra første tvangsinnleggelse (1992) har vært engasjert i denne problematikken. Noe av det som har vært viktig for meg har vært å skape mening ut av det meningsløse, og det gir mening å bidra inn i feltet samtidig som det har vært frustrerende at det så lenge har vært stillstand der fag og forskning har hatt overherredømme, mens det etter hvert har blitt noe mer vilje til tverrfaglighet og å ta inn erfaringskompetanse.

Med hilsen fra

Siv Helen Rydheim

Levert til Helsedirektoratet via Landsforeningen We Shall Overcome (WSO)

(ved første høringsrunde angående pakkeforløp for psykoselidelser).

Høringsrunde på de tre første pakkeforløpene:

1. Pakkeforløp for tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB)
2. Pakkeforløp for utredning av psykiske lidelser, voksne
3. Pakkeforløp for utredning av psykiske lidelser, barn og unge

Frist er 1. oktober 2017 for høringen.

https://helsedirektoratet.no/horinger/pakkeforlop-for-psykisk-helse-og-rus-horing

 

 

Publisert i avskamming, diagnoser, Høring, Pakkeforløp, psykiatrisk, psykisk helse, psykisk helsearbeid, psykisk helsevern, psykiske helseproblemer, psykose, psykoseerfarer, psykoselidelser, relasjonstraumer, skam, traumer, tvangserfarer, wso | 2 kommentarer

Menneskerettighetsbrudd i tvangspsykiatrien. Hva nå?

Det er bra, Bent Høie, at regjeringen nå vil etablere en undersøkelseskommisjon, som skal granske alvorlige hendelser i helsevesenet. Høyres helse- og omsorgsminister har gjort mye godt arbeid. Det gjenstår fortsatt mye for at brudd på menneskerettighetene og manglende rettsikkerhet for at pasienter i psykiatrien får oppleve at rettssikkerheten blir ivaretatt og at traumebevisst omsorg blir en selvfølge.

Så, hva med granskning av tvangspsykiatrien sett i sammenheng med den foreslåtte undersøkelseskommisjonen? Tvangspsykiatrien hvor det er avdekket menneskerettighetsbrudd? Det kom inn forslag om granskning av tvangspsykiatrien i forbindelse med VG-avsløringene. Kjersti Toppe, Janne Sjelmo Nordås og Jenny Klinge (Senterpartiet) fikk kun med seg SV – Sosialistisk Venstreparti på sitt forslag i Stortinget.

Denne uka har det igjen vært fokus i media på menneskerettighetsbrudd og manglende rettssikkerhet i tvangspsykiatrien i forbindelse med Marius Storvik sin dr.gradsavhandling. Han har blant annet tatt for seg skjerming/isolat.
Vi er mange overlevere fra tvangspsykiatrien som bare venter på at noen skal ta for seg tvangsmedisinering og elektrosjokk. De skadelige, såkalte «antipsykotiske» medikamentene fører i beste fall for mange til svekkelse av de kognitive funksjonene, et liv på utsiden av samfunnet, og i verste fall til plutselig «uforklarlig» død. (Jfr. Dødsårsak:Ukjent/Cause of Death: Unknown)
At «samtykkekompetanse» innlemmes i lovverket har jeg liten tro på vil hjelpe den enkelte pasient, for hvem vurderer om vi har samtykkekompetanse eller ikke? Det er de samme som er for tvangsmedisinering, elektrosjokk, isolat og reimlegging. Har jeg tillit til dem? NEI! Har jeg tillit til Kontrollkommisjonene? NEI! Har jeg tillit til Fylkeslegen som klageinnstans? NEI!
Det er mangel på traumeforståelse i psykiatrien, noe som er et kjerneproblem. Inger-Mari Eidsvik etterlyser, helt betimelig, at psykiatrien må baseres på traumekunnskap, relasjonskompetanse, forståelse om omsorg. Dessverre er det slik at mange blir traumatisert og/eller retraumatisert i tvangspsykiatrien, noe det også finnes mye forskning på. Hvor lenge skal du, Bent Høie, som helse- og omsorgsminister la det fortsette? Det er helt uakseptabelt for den enkelte pasient og det er helt uakseptabelt rent samfunnsøkonomisk fordi dagens tvangspsykiatri skaper altfor mange uføretrygdede. (Et liv på utsiden av samfunnet uten muligheter til å være bidragsyter og lønnsmottaker er ikke ønskelig for noen).

Erfaringskonsulent Målfrid J. Frahm Jensen varslet om manglende rettsikkerhet og ble fryst ut fra arbeidsplassen. Hva med å ta Målfrid J. Frahm Jensen inn som rådgiver i Helse- og omsorgsdepartementet? Kanskje en ide å få en erfaringskonsulent av hennes kaliber inn i departementet?

I går leste jeg kommentarer til doktoravhandlingen fra Kari Kjønnås Kjos (Frp) og Torgeir Michalsen (Ap), og jeg forundres over begge to, som kommer med noen ganske flaue kommentarer til saken. Jeg vil si det er flaut at ikke toppolitikerne viser større ydmykhet og vilje til å ta tak menneskerettighetsbruddene i tvangspsykiatrien. Dette er noe de begge har visst om siden lenge før VG-avsløringene startet i fjor.

Hva tenker lederen av helse- og omsorgskomiteen på når hun uttaler: «– Vi synes det er flaut, vi vet at mange av disse pasientene kunne ha hatt samme effekt ved å bli behandlet på en annen måte, mener Kjønaas Kjos

Da har Marius Storvik påpekt at det er forskningsmessig belegg for at man blir sykere og ikke friskere av skjerming/isolat. Så hva Kjønaas Kjos mener når hun uttaler «pasienten kunne hatt samme effekt av å bli behandlet på en annen måte»? Jeg klør meg i hodet, og lurer på hva hun har forstått? Effekten av tvangsbehandlingen på skjerming/islolat er at mennesker blir sykere.

I det samme intervjuet uttaler Marius Storvik: «Skjerming vil si at psykiatriske pasienter tvinges til å bo alene på glattcelle-lignende rom og Norge er trolig det eneste landet som bruker dette som behandling. Tall fra Helsedirektoratet viser at det i 2015 ble fattet 5149 vedtak om skjerming i Norge, og tallet er økende. Forsker Marius Storvik ved Universitetet i Tromsø hevder skjerming ofte er kamuflert isolasjon som skader pasientene.»

Arbeiderpartiets talsmann, Torgeir Michaelsen, overrasker vel ikke så veldig, når han sier: «Selv om han mener tvangsbruken er for høy, mener nestleder Torgeir Michaelsen i Arbeiderpartiet at skjerming kan benyttes i enkelte tilfeller.  Vi må huske på at vi her snakker om personer som er veldig alvorlig syke, og at våre fagfolk ofte står i en veldig kompleks og veldig uoversiktlig situasjon, mener Michaelsen.»

Hvordan kan det ha seg at statistikken for tvang er så ulik fra sykehus til sykehus? Har det noe med holdninger å gjøre? Har det noe med mangel på traumeforståelse å gjøre?

Michaelsens tiltro til tilhengere av tvang er fortsatt så stor at jeg tviler på om han noen gang vil ha vilje til å gå inn for endre på noe som helst. Han avviste granskning av tvangspsykiatrien. Han lytter nok mer til psykiaterstanden enn til de som er overlevere fra tvangspsykiatrien. Å få Michaelsen inn som ny helse- omsorgsminister kan muligens bli et tilbakeskritt? Jeg holder en knapp på at Senterpartiet får så mange stemmer at en av deres politikere blir helse- og omsorgsminister, hvis det blir en rød-grønn regjering.

Det er valg til høsten, og valgflesk kommer det nok fra alle partier.

Siv Helen Rydheim, 02.06.2017

Tvangs- og psykoseerfarer

Mottok ytringsfrihetsprisen i 2013 

 

 

Publisert i antipsykotisk medisin, Bent Høie, erfaringskompetanse, erfaringskonsulent, erfaringskunnskap, Inger-Mari Eidsvik, Marius Storvik, menneskerettigheter, psykiatri, psykisk helsevern, relasjonstraumer, traumer, tvang, tvangserfarer, tvangsmedisinering, Ytringsfrihetsprisen | Legg igjen en kommentar

Minner i kropp og sjel

For noen dager siden ble jeg kontaktet av en person som ønsker å dele en traumatisk hendelse fra barndommen. Ikke for at selve hendelsen nødvendigvis er så interessant, men på grunn av den ødeleggende skammen forbundet med den. Hun kjenner til at jeg har vært opptatt av at det er viktig å se f eks psykoselidelser i sammenheng med eventuelle relasjonstraumer og andre former for traumer. Hun vil være anonym, og hun kaller seg Ellen.

Ellen er i 50-årene, og synes det er på tide at de traumatiske erfaringene fra barndommen skal gi slipp. Det er ikke sjelden at bruddstykker av traumatiske erfaringer fra barndommen dukker opp. Det er kanskje ikke så enkelt, selv om det høres forlokkende ut, å greie å være bare i nuet. Ellen sin virkelighet er at hun må ta det som kommer, selv om det er vonde minner som ligger langt tilbake i tid. Noe av det plagsomme med minnene er skamfølelsen og behovet for å gjemme seg fra omverden.

Pusteproblemer

Etter flere behandlinger hos en fysioterapeut kom det til en behandling der hun fikk fornemmelsen av at det var greit å trekke pusten inn, men at hun fikk problemer når hun skulle puste ut. Pusten satt seg fast i halsen. Etter hvert kom et minne om at hun lå i samme seng, en enkeltseng, som sin mor og hennes elsker mens de hadde samleie. Dette er et minne hun også tidligere har hatt, men da har ikke pusteproblemene vært påtrengende.

Skammelige minner

Etter behandlingen var det vanskelig å snakke om det konkrete minnet. Ellen greide å si at det som kom opp var det å gjøre seg så liten som mulig og å holde pusten for å være lydløs, bli usynlig, ligge klemt inn til veggen i den smale senga mens mor og elskeren gjennomførte akten.

Fysioterapeuten spurte hvor gammel Ellen var da dette skjedde, og hun svarte at hun var 6-7 år gammel. Dette enkeltstående minne er et av flere der hun forteller at hun har vært overinvolvert i sin mors seksualliv. Ellen forteller at hun heldigvis ikke vokste ikke opp sammen med sin mor, men bodde i en fosterfamilie. Hendelsene der hun ble involvert på denne og lignende måter skjedde når hun var sammen med sin mor i ferier.

Plassere skammen der den hører hjemme?

Ellen ønsker at dette skal publiseres fordi hun i hele livet har båret på skammen som hun fornuftsmessig forstår ikke er hennes, men som hun emosjonelt allikevel er en bærer av. Hun vet ikke om hun en gang for alle greier å plassere skammen der den hører hjemme. Etter konfrontasjoner med sin mor om denne og lignende erfaringer, husker ikke moren noen av hendelsene. Ellen antar at morens behov for å beskytte seg selv er noe av det som gjør at hun ikke kan innrømme at hun involverte Ellen i sitt seksualliv på denne måten. Alternativt, som Ellen sier, så kan det være slik at hennes mor faktisk har fortrengt det. Det er heller ikke det viktigste nå lenger. Kanskje er det nå viktigst å våge å kjenne på sorgen over å være i veien selv de få ukene i året Ellen var hos sin mor.

Påvirker traumatiske minner oss hele livet?

At minnene sitter i kroppen er vel kjent, og at traumer kan føre til både psykiske og kroppslige problemer, smerter og sykdom senere i livet er noe som er vel dokumentert. I Norge har Anna Luise Kirkengen bidratt med svært viktig forskning på dette området. (1) Dessverre så er det er neppe til å unngå helt at barn igjen og igjen utsettes for traumatiske erfaringer av ulike slag. Desto viktigere er en våkenhet innenfor rus- og psykiske helsetjenester så vel som helsetjenester for somatiske sykdommer, for hva disse erfaringene i etterkant gjør med barn, unge og voksne.

Ellen fortalte at hun for over 20 år siden i samtaler med psykolog snakket om noen av disse erfaringene, men at det var noe annet å få opp den kroppslige reaksjonen hun fikk hos fysioterapeuten. Da kom gråten på en naturlig, eller som Ellen sier, egentlig en uunngåelig måte. I etterkant sier hun at hun følte seg ”tygd og spyttet ut igjen”, og at det ble mer problematisk enn vanlig å sove. Ellen sier at hun ikke er ukjent med å takle traumatiske minner, men at hun denne gangen kanskje fikk et enda større behov for å bearbeide det, at det er bra at det går an å snakke med noen om det. Hun undrer seg over hvordan hun som barn greide å skjule for andre det hun opplevde.

Bærere av skam

At skammen kan være noe mange bærer på hele livet, og som kan få uante negative følger mange år etterpå, er også kjent. Ellen forteller at hun har vært psykotisk noen ganger, og at hun undrer seg over at det i en del faglige sammenhenger ikke er vanlig å nevne at barndomstraumer kan være en av årsakene til at psykose oppstår. Hun er klar over at det finnes mye forskning på sammenhenger mellom rus- og psykiske lidelser samt kroppslige plager og sykdom, men at det er merkelig at det ikke i behandlingsammenheng i større grad trekkes fram som mulig årsak. Er det et hull i en båt, så nytter det ikke å få båten sikker igjen uten å tette hullet.

Å koble kropp og psyke

Når dette minnet kom opp i bevisstheten via kroppslige fornemmelser, hva gjorde Ellen da? Ellen har tidligere erfaring med psykoterapi, og har opplevd det som nyttig på mange måter, men denne erfaringen hos fysioterapeuten var noe annet. Den førte til en kobling mellom kropp og psyke på en annen måte en tidligere. Hva skjedde videre? Ellen forteller at hun kom hjem og kjente seg urven, som om hun hadde influensa, og at hun avlyste avtaler hun hadde gjort, slik at hun kunne legge seg. Hun fortalte at hun ikke fikk sove noe særlig, men at det mer var en slags dvaletilstand, men etter noen timer sto hun opp og hadde fått tilbake varmen i kroppen. Når hun ble trukket tilbake og kjente på fornemmelsen av å ha problemer med å puste, så kom gråten. Ellen sa til meg at hun greier å håndtere reaksjonene og tankene som kommer i forbindelse med minnene, men hun forteller at hun likevel ikke helt vet hvordan hun skal bearbeide det. Hun håper at det er mulig. Det viktigste, sier Ellen, tror jeg kan hende er det å anerkjenne at det jeg erfarte har gjort noe med meg både psykisk og fysisk. Det som har skjedd har skjedd, og spørsmålet nå er hvordan jeg forholder meg til det. Det må jeg bruke tid på å finne ut av, og kanskje må jeg gjennom en slags sorgprosess, sier Ellen. Er jeg riktig heldig, så kanskje minsker de kroppslige plagene jeg har. Den psykiske belastningen er jeg jo for så vidt vant til å leve med, selv om det igjen ble en slags tsunamiopplevelse. Det har vært mange tsunamiopplevelser i livet der jeg har vært overgitt til andres kontroll og makt. Tross alt er jeg ikke lenger underlagt andres makt, slik jeg var da jeg var barn. Ellen er klar på at hun må holde fast i at hun er voksen, og at hun bestemmer selv. Hun er ikke lenger underlagt sin mors eller andres forgodtbefinnende.

Hva er god hjelp?

Jeg vil si litt om hva jeg tenker om hjelp ved psykoselignende tilstander. Jeg er ikke 100 % motstander av kortvarig bruk av medikamenter. Kortvarig bruk som gir hjelp til å sove kan være god hjelp. Medikamenter ut over det tenker jeg kan hemme mer enn fremme. En livsløpsbeskrivelse må til. Jeg tenker det vil være ulikt fra person til person hva som virker av hjelp. Men jeg tror det er viktig å åpne opp for at hver enkelt kan få muligheten til å fortelle om sine traumatiske erfaringer. Kanskje er det vanskelig å finne dekkende ord for erfaringene fordi de har vært lukket inne uten at det har vært snakket om det som har skjedd. Skriving er noe som passer for noen, og for andre passer det kanskje bedre med andre uttrykksformer. Jeg tenker at det er mulig å utvikle former som gjør at hver enkelt også kan hjelpe seg selv, og at grupper der man deler ulike erfaringer med å hjelpe seg selv kanskje kan være nyttig. Avskamming må kanskje skje om igjen og om igjen. Det kan være at enkelte erfaringer ikke er mulig å bearbeide helt ferdig, men at det må anerkjennes at minneutløste tsunamier vil komme i litt ulike former gjennom hele livet. Livssmerte er ikke det samme som sykdom, og jeg lærer stadig noe nytt om hvordan jeg kan håndtere den livssmerten jeg selv bærer på. Ellen sier: Kan hende vil det beste være, når et traumatisk minne dukker opp, bli å si noe sånt som: Å ja, der er du igjen… har du ennå mer å fortelle meg? Og så er det viktig å ha noen å dele de påminnelsene med. Ellen og jeg vil sammen kanskje se på hvilke muligheter som finnes for å starte ei gruppe der deltakerne har lignende erfaringer, hvor det går an å snakke åpent om de skammelige erfaringene.

Fag & forskning

Det Ellen sier om tsunamiopplevelser kjenner jeg meg igjen i, og sammen skal vi fortsett å utforske fag og forskning på feltet. Det gir nemlig håp for fremtidige generasjoner at det skjer en fagutvikling på hva komplekse traumer er og hva det kan føre til, og ikke minst hva slags hjelp det vil bli mulig å få for å håndtere de påtrengende minnene som kommer som tsunamibølger.

Ellen ga meg noen tips jeg leste og/eller hørte meg igjennom. Det ene var en artikkel, som er skrevet av psykolog Aina Holmen. (2) I artikkelen står det følgende om årsaker:

”Hvorfor blir jeg psykotisk? Dette er et viktig spørsmål for den som har en psykoselidelse. Vi vet ikke sikkert hva som er årsaken til psykoselidelser, men vi vet at arv har betydning. Flere miljøfaktorer er også identifisert som risikofaktorer, blant annet svangerskaps- og fødselskomplikasjoner, lav fødselsvekt, cannabismisbruk, migrasjon, å vokse opp i en storby samt sosialt stress. Vi vet foreløpig ikke hvordan disse faktorene virker sammen i å utløse psykoselidelsene.”

Et annet tips var en youtube-video fra Norsk psykologforening av psykolog og spesialist i voksenpsykologi, Elin Wullum. (3) I videoen sies det om årsakene til bipolar lidelse:

”Vi tenker at årsakene til bipolar lidelse er sammensatt, til en viss grad medfødt og arvelig sårbarhet, tenker vi at vi vet noe om. Hva som er stressutløsende eller hva som er trigger’n for bipolar lidelse, det kan være individuelt, men sårbarheten for stress, den tenker vi er til dels medfødt.”

Det er mye å undre seg over, så Ellen og jeg skal fortsette å undre oss sammen. Vi har det behovet begge to. Ingen av oss ble særlig klokere av psykologenes formening om årsaker verken om psykose eller om bipolaritet. Vi er begge spesielt nysgjerrige på årsaker og har lest om hva traumatiske erfaringer kan gjøre med mennesker. I noen sammenhenger har vi begge to også lest om flergenerasjonelle traumer. Dette er noe vi ønsker å finne mer ut av. Ellen og jeg har mye til felles, og det er blant annet psykoseerfaringer, en bipolar diagnose og tvangserfaringer fra psykiatrien. Vi synes begge to at det er fint å undre seg sammen med noen som har noe felles i bagasjen.

Selv forteller jeg Ellen om Bessel van der Kolk, som har utgitt boka The Body Keeps the Score, som har uttalt at ”Psykiatrien må slutte å overse traumer”. (4) Det er noe vi kan ha en felles agenda for: At psykiatrien ikke lenger kan overse traumeproblematikk. Mitt inntrykk er at dette har blitt noe bedre i barne- og ungdomspsykiatrien, men at det fortsatt er stort behov innenfor voksenpsykiatrien for å forstå hva traumer gjør med oss.

Det finnes ulike behandlingsformer, og det vil være forskjellig hvilke metoder som passer for hvem. Interessant er det i hvert fall at en behandling hos en fysioterapeut også kan bringe fram slike minner som Ellen fikk for noen dager siden. Ellen og jeg skal begge to jobbe videre for at det som også kalles komplekse traumer får en større plass i forståelsen av ulike lidelser og sykdom, enten det er psyke eller soma det gjelder. Det kan også være begge deler samtidig. For spesielt interesserte kan det være nyttig å lese en anmeldelse av boka Hvordan krenkede barn blir syke voksne gjort i Fysioterapeuten av Einar Hafsahl. (5) I samme bok står det også om generasjonsoverskridende fenomen. (side 49). Når det gjelder flergenerasjonelle traumer eller generasjonsoverskridende fenomen, så er det jeg har erfart og lest om det noe som gir meg mening.

I boka Den nye tilbakereisen skriver Eva Dalsgaard Axelsen at traumebegrepet etter hvert også brukes når det gjelder mennesker som har vært utsatt for skadelige hendelser ut i fra langvarig stress og påkjenninger. Relasjonstraumer handler om traumer som skjer i relasjoner preget av ulik makt. Hun mener det er nødvendig å ha med et familie- og relasjonsperspektiv i terapi, og at det kan være nødvendig at historien til slutt sees i et flergenerasjonsperspektiv. (6)

Fra boka Forstå dine sår i sjelen av Franz Ruppert deler jeg følgende: ”Psykosen er ikke bare virkelighetsflukt, men også et forsøk på å finne kreative løsninger på store livskriser. Ved å forstå psykose som mestringsstrategi kan ofre og hjelpere lettere avdekke bedringspotensialet. En psykose blir altså en strategi for å overleve etter traumatiske erfaringer. Det kan være selvopplevde traumer eller traumer som er overtatt gjennom generasjoner.” (7)

Kirkengen er en pioner i Norge m h t å forske på sammenhenger mellom somatisk sykdom og psykiske lidelser som kan ha sin bakgrunn i det hun kaller barndomsforgiftning.

Artikkelen ”Diagnose: barndomsforgiftning” i Tidsskrift for psykisk helsearbeid (1-2017), er vel verdt å lese. Jeg velger her å dele et avsnitt fra innledningen: «I et fenomenologisk perspektiv er det meningsløst å snakke om «rene» psykiske traumer. Begrepet trauma, sår, navngir en skakende erfaring. Det betyr at enhver skakende erfaring i et menneskeliv også skaker dette menneskets kropp. Forskningen på et stort og stadig voksende felt om virkningen av traumatisk erfaring viser nå at mennesker som opplever en integritetskrenkelse ikke tenker at de er skaket, men at de er skaket, til dybden av sin eksistens, til innsiden av sine organer, vev og celler. Kunnskapen fra feltet tilsier at integritetskrenkelser kan medføre skader på alle eksistensielle nivåer, fra det metafysiske til det genetiske, og det særlig når disse oppleves i barndommen og tilhører de mest tabubelagte erfaringene – altså misbruk, mishandling og omsorgssvikt gjennom nære omsorgspersoner (Shonkoff, Boyce & McEwen, 2009; Teicher & Samson, 2016. Vi vet nå også at traumer som ikke erkjennes og ikke anerkjennes, ikke kan leges (van der Kolk, 2015) De kommer derimot til uttrykk i øyensynlig atskilte og tilsynelatende ulike helseproblemer på en erfarings- og kroppslogisk måte i den levde kroppen, den som har den enkeltes erfarte liv i seg (Kirkengen, 2015).» (8)

Hvordan det enkelte menneske takler skakende livserfaringer er forskjellig, men jeg tror at det er nødvendig blant annet å få hjelp til avskamming av de tabubelagte livserfaringene. Det jeg vet er at det er mange som forteller at de lever med livshemmende skam.

At det fortsatt er psykiatere og psykologer som ser bort i fra sammenhengene mellom traumer, psykiske lidelser og somatisk sykdom er merkelig, men det er heldigvis også flere som er interessert, og ikke bare interesserer seg for det enkelte menneskes livsløp, men som også er interessert i den flergenerasjonelle sammenhengen, noe jeg håper blir vanlig i fremtidens hjelpevesen i forhold til psykiske lidelser og somatisk sykdom. I samme artikkel fra A. L. Kirkengen deler hun tre historier som understreker alvoret i hennes forskning. Kirkengens kunnskapsutvikling blir forhåpentligvis obligatorisk for alle i vårt hjelpevesen, enten det dreier seg om somatisk sykdom eller psykiske lidelser.

Jacqui Dillon, er et av de menneskene jeg har lyttet mye til fordi hun har egne erfaringer med bardomstraumer. Jeg kan derfor anbefale å lytte til henne. Hun er anerkjent som foredragsholder og forfatter og hun er leder av stemmehørernettverket i England. Jacqui Dillon er også opptatt av at det er viktig å få snakket om skammen så mange bærer på alene. (9)

Referanser

1) Anna Luise Kirkengen og Ane Brandtzæg Næss, Hvordan krenkede barn blir syke voksne 3. utgave (2015) Universitetsforlaget

2) Aina Holmen, Hva er psykose?, https://www.psykologforeningen.no/publikum/velkommen-til-psykologhjelp/hva-er-psykose

3) Elin Wullum, Hva er bipolar lidelse? Psykologspesialist som gir en innføring i de ulike sidene ved bipolar lidelse, behandlingsalternativer og hva man kan gjøre selv for å oppnå et så godt funksjonsnivå som mulig. https://www.youtube.com/watch?v=l1-SwYVxZUc&feature=youtu.be

4) Bessel van der Kolk, som har utgitt boka The Body Keeps the Score har uttalt at ”Psykiatrien må slutte å ignorere traumer”. Jeg vil anbefale undervisning via youtube, hvor det finnes mange videoer med Bessel van der Kolk. Blant annet denne: https://www.youtube.com/watch?v=53RX2ESIqsM

5) Einar Hafsahl, en anmeldelse i Fysioterapeuten av boka Hvordan krenkede barn blir syke voksne. http://fysioterapeuten.no/Fag-og-vitenskap/Bokomtaler/Hvordan-krenkede-barn-blir-syke-voksne

6) Eva Dalsgaard Axelsen & Sissel Bakke, ”Den nye tilbakereisen” (2012) Pax Forlag

7) Franz Ruppert, ”Forstå dine sår i sjelen” Grensesprengende om traumer på tvers av generasjoner. (2013) http://www.fluximpuls.no/2013/06/04/forsta-dine-sar-i-sjelen/

8) Anna Luise Kirkengen, ”Diagnose: barndomsforgiftning”Artikkel i Tidsskrift for psykisk helsearbeid (1-2017)

9) Jacqui Dillons nettside: http://www.jacquidillon.org/

 

Siv Helen Rydheim, 01.05.2017

Publisert i A L Kirkengen, avskamming, bipolar, diagnoser, erfaringskompetanse, erfaringskunnskap, flergenerasjonell psykotraumatologi, forskning, psykisk helse, psykisk helsearbeid, psykisk helsevern, psykiske helseproblemer, psykose, relasjonstraumer, skam, traumer, tvang | 4 kommentarer

En kamp om kunnskapen i psykiatrien?

UTFORDRER SYNET PÅ PSYKOSE

Boka «Drøm i våken tilstand» ble anmeldt av ganske mange i 2013 og 2014. Den ble utgitt på Abstrakt forlag i 2013 og prosjektet fikk midler fra Ekstrastiftelsen gjennom Mental Helse. Boka var blant annet ment som et bidrag til debatt om kunnskapsgrunnlaget i psykiatrien.

I dag kom jeg tilfeldigvis over et bilde jeg hadde liggende av en anmeldelse gjort av en sykepleier (Tone Haugland) i Sykepleiens papirutgave.

Hun skriver at vi utfordrer synet på psykose. Ja, det var meningen. Videre skriver hun:

«Dette er en bastant bok som hevder at psykosebehandling må endres. Jeg blir ikke umiddelbart overbevist, men lar meg engasjere og provosere. Finnes det bare en sannhet til sykdomsforståelse? Her utfordres helsevesen og pasienter til å møte hverandres sannheter og romme mer i sin forståelse. Dette er interessant lesning både for mennesker i og utenfor fagmiljøet, pasienter og pårørende.» Hun mener at boka er bastant, og fremhever samtidig at helsevesen og pasienter utfordres til å møte hverandres sannheter.

Det finnes ikke EN sannhet og det finnes flere forklaringsmodeller på psykiske kriser, og det har ikke blitt mindre aktuelt å stille mange spørsmål ved dagens rådende praksis innenfor behandling av psykoser. Likedan er det viktig å stille spørsmål ved hvem som har hånd om forskningsmidlene på feltet. I hvilken grad får vi være med på å bestemme hva og hvordan det skal forskes? Vi som har kjent på kroppen hva det betyr å bli utsatt for tvang i ulike former? Det er kjent at psykoseutsatte ofte blir utsatt for tvang. Får vi vår rettmessige plass blant kunnskapsutviklerne?

Uansett forskning, så finnes det ikke ett svar med to streker under… vi er alle unike individer med ulik bakgrunn. Den såkalte kunnskapsbaserte behandlingen, har sine klare begrensninger.

Tilbake til boka, og jeg refererer noe av mitt bidrag:

«Kan vi i fremtida komme dit hen at de som erfarer psykoser ikke sykeliggjøres livet ut? Vi oppleves som alvorlig psykisk syke. Kanskje har vi et følelsesregister med noen ekstra strenger som vi av og til ikke greier å håndtere når vi møter store problemer. Kanskje ligger det egne traumer til grunn eller traumer fra tidligere generasjoner. Gjennom kaos blir det orden til slutt. Det kan ta lang tid, og jeg undrer på om jeg kunne kommet raskere igjennom kaoset om jeg ikke hadde blitt tvangsmedisinert i 1992. (…)

Å dele mine erfaringer betyr ikke at jeg tror at det jeg har erfart, nødvendigvis er en god oppskrift for alle. Vi er alle forskjellig og har ulike behov og forskjellig bakgrunn. Det viktigste for meg var at jeg tok makten tilbake i eget liv og startet en vandring i mitt eget indre. (…)» Gjengitt fra s. 160 og 161.

Det er sju bidragsytere i boka som skriver om egne erfaringer og reflekterer rundt disse. I tillegg er det et forord av professor i psykiatri, Svein Haugsgjerd og etterord av forfatter og litteraturkritiker, Merete Morken Andersen.

Medikamentfrie behandlingstilbud

I debatten rundt medikamentfrie behandlingstilbud har det kommet påstander fra fremtredende psykiatere om at det er «Kunnskapsløst» og at Helse- og omsorgsministeren har latt seg manipulere etc. Det betyr kanskje at de ikke lenger har enerett på å påvirke politikerne våre, noe som nok oppleves frustrerende. Det finnes også psykiatere som mener det er en god ide å prøve ut medikamentfri behandling for oss med psykoseproblematikk. Forlagssjefen i Abstrakt forlag som også startet Stiftelsen Humania  gjennomførte en debatt i februar, og stiftelsen har en interessant sammensetning i sitt fagråd.

Hjertelig takk til forlagssjef Einar Plyhn for det viktige arbeidet med å utgi psykiatrikritiske bøker og for arbeidet med Stiftelsen Humania!

God påske til følgere og lesere!

 

Relaterte saker

Kampen om kunnskapen av Tor-Johan Ekeland (2013) https://sivryd.wordpress.com/2013/06/26/kronikk-kampen-om-kunnskapen/

Konsekvenser av det biomedisinske hegemoniet av Inger-Mari Eidsvik (2017) https://www.dagensmedisin.no/artikler/2017/01/16/konsekvenser-av-det-biomedisinske-hegemoniet-i-psykiatrien/

Psykiatriens indre konflikter eksponert, av redaktør Egil Slagstad (2017) http://tidsskriftet.no/2017/03/fra-redaktoren/psykiatriens-indre-konflikter-eksponert

Psykiatriens indre konflikter eksponert, kommentar av Anne-Grethe Teien (2017) Jeg takker Egil Slagstad http://tidsskriftet.no/comment-view/11097

Psykiatriens indre konflikter eksponert, kommentar av Merete Nesset (2017) Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte http://tidsskriftet.no/comment-view/11104

Siv Helen Rydheim, 09.04.2017

Tvangs- og psykoseerfarer

Mottok ytringsfrihetsprisen i 2013 

Publisert i Abstrakt forlag, anmeldelse Drøm i våken tilstand, bipolar, Drøm i våken tilstand, Einar Plyhn, erfaringsformidler, erfaringskompetanse, erfaringskunnskap, flergenerasjonell psykotraumatologi, forskning, helseministeren, Inger-Mari Eidsvik, medikamentfri behandling, psykofarmaka, psykose, psykoseerfarer, psykoseerfaring, psykoseutsatt, psykoseutsatt, antipsykotiske medikamenter, Stiftelsen Humania, traumer, tvangsmedisinering, tvangsutsatt | Legg igjen en kommentar

Godtgjørelse for representasjon i helseforetak?

Kanskje blir jeg sett på som storforlangende, men jeg synes det er smålig å bli avspist med et honorar tilsvarende to timer når jeg bruker mer enn 8 timer inkl. reise- og ventetid for å delta på et møte? Selve møtet varer i to timer. Nødvendig reisetid samt for- og etterarbeid mellom møtene godgjøres ikke. De som har lønnet arbeid får tapt arbeidsfortjeneste pluss møtegodtgjørelse, mens vi som har uføretrygd blir avspist med en møtegodtgjørelse på to timer selv om medgått tid tilsvarer mer en en hel arbeidsdag.

At det samme helseforetaket tvangsbehandlet meg og som jeg kan si bidro til at jeg ble uføretrygdet, gjør ikke saken enklere for meg. Jeg har fått et spørsmål som jeg har tygd på en stund: Er forsoning mulig? Det kjennes ikke slik ut i dag. Tvert i mot kjennes det krenkende å skulle bidra omtrent gratis med dyrekjøpte erfaringer og kompetanse. Det gjelder ikke kun det aktuelle helseforetaket. Det samme skjer hele tiden i mange ulike sammenhenger. Jeg har brukt mesteparten av min tid og mine krefter på å lære om det psykiske helsefeltet, både gjennom utdanning, kurs, prosjektarbeid, tillitsverv og stor grad av egeninnsats. Paradoksalt nok er det nettopp det som har gitt meg mening etter en totalt meningsløs tvangs-”behandling”.

Å kjempe for en human psykiatri har gitt meg mening, men jeg er usikker på om mine bidrag i ulike sammenhenger egentlig utgjør en forskjell.  Jeg har et bittelite håp om at fremtidige generasjoner ikke skal utsettes for de samme overgrepene, noe som altså har gitt en mening i det arbeidet jeg og mange andre holder på med. Vi er mange som har blitt skadeskutt i tvangspsykiatrien, og heldigvis er det mange tvangserfarere som nå bruker stemmene sine. Kanskje har jeg blitt for lenge hengende fast i dette arbeidet som er som en motsetningsfylt livbøye, men det har tross alt gitt det meningsløse en slags mening.

Kompetansen jeg har opparbeidet meg har altså har sin bakgrunn i at jeg ble utsatt for tvang på 90-tallet. Kort sagt: Tvangen innebar tvangsinnleggelse med tvangsmedisinering ved hjelp av reiming. Den traumatiske frontkollisjonen med tvangspsykiatrien ga meg så skjellsettende erfaringer, at jeg ikke har greid å komme tilbake til et såkalt «normalt arbeidsliv». Jeg har hatt deltidsstillinger og arbeidet i ulike prosjekter, men alt har vært i det samme psykiske helsefeltet. Ikke minst har jeg bidratt i mange ulike sammenhenger i over 10 år som representant for ulike brukerorganisasjoner. Skal jeg fortsette å gjøre det og samtidig kjenne på en type uverdighet? Sammenhenger der jeg ikke kjenner meg verdsatt trenger jeg strengt tatt ikke å oppsøke, og jeg må gjøre et valg: Skal jeg fortsette i de sammenhengene der jeg kjenner på at jeg og min innsats ikke blir verdsatt? Er det en usunn eller en sunn form for stolthet som kommer til uttrykk når jeg stiller disse spørsmålene?

Hadde jeg visst at dette kun gjaldt meg, så kunne jeg skrevet om det uten å publisere en sak på det. Dessverre så gjelder dette mange, mange flere enn meg, noe som gjør at jeg publiserer det jeg skriver.  Jeg vet jeg ikke direkte kan oppfordre til «streik» i vanlig forstand. Vi har ikke verken lønnsforhandlinger eller noe vanlig streikevåpen. Vi som ikke har lønnet arbeidet kommer ikke i den kategorien, men noe kan vi kanskje gjøre felles? Kan vi kollektivt si i fra at vi ikke lenger vil representere brukerorganisasjonene inn i ulike råd, utvalg, arbeidsgrupper etc

 

Siv Helen Rydheim, Tvangs- og psykoseerfarer

 

| 2 kommentarer

Opplysende om bivirkninger -antiepilektika?

Seponering av antiepileptika ved anfallsfrihet – når og hvordan?

«I Norge bruker rundt 120 000 mennesker antiepileptika daglig. Bruken har økt de senere årene, delvis fordi disse legemidlene også benyttes ved psykiske lidelser, migrene og nevropatiske smerter. Behandlingen varer som regel mange år. Det er viktig å gjøre seg kjent med legemidlenes bivirkningsprofil, spesielt fordi langtidsbivirkningene gjerne kommer snikende og er lette å overse for både lege og pasient.»

(…)

«Argumenter for seponering

Over halvparten av dem som bruker antiepileptika, rapporterer om bivirkninger (2), og mange er bekymret for langtidsbivirkninger (3). Særlig er mange foreldre opptatt av hva bruken av slike legemidler kan bety for barnas utvikling og læring (4, 5). Det er vist at antiepileptikabruk kan ha en negativ påvirkning på kognitive funksjoner hos både barn og voksne (4, 6) og at kognitive prestasjoner blir bedre etter seponering (7, 8).

Antiepileptiske midler kan dessuten påvirke atferd, humør og våkenhet (2). I tillegg kan de ha en negativ påvirkning på lipidprofilen samt på endokrine og kardiale funksjoner. En norsk studie viste at seponering ga en reversering av slike bivirkninger (9 – 11)

I psykiatriens høyborg, fra et Sola-seminar, fant jeg en power-point presentert i 2015 av sykehusfarmasøyt Rafal Yeisen. Jeg gjenfinner ikke noe om f eks negativ påvirkning av kognitive funksjoner i hans fremstilling under bivirkninger. Han beskriver under Tegretol (karbamazepin):

«Tegretol- Bivirkning

Vanlige

– Tretthet

– Svimmelhet

– Hodepine

– Koordinasjonsvansker

Forholdsregler

– Graviditet

– Bilkjøring

– P-piller

– Samtidig bruk av A.B ( erytromycin)

Bruk av Tegretol følges vanligvis opp med serumkonsentrasjons undersøkelser»

Om stemningstabiliserende legemidler står det:

«-Legemiddelbehandling deles inn i behandling av akutte anfall og behandling for å forebygge nye episoder.

-Det er nødvendig å gi profylaktisk behandling fordi risikoen for en ny episode er stor og konsekvensene kan bli svært alvorlige – i verste fall resultere i selvmord.»

Profylaktisk behandling = forebyggende behandling.

Siden 1997 har jeg brukt Tegretol som forebyggende behandling. I flere år har jeg vurdert å slutte med (seponere) medikamentet, men har vegret meg for å gjøre det. Etter å ha lest hva som beskrives som argumenter for seponering fra legene fra Spesialsykehuset for epilepsi (SSE) har spørsmålet blitt aktualisert.

Bakgrunnen for at jeg har brukt Tegretol siden 1997 er en bipolardiagnose. Jeg opplevde tvangsmedisinering med antipsykotiske medikamenter i 1992. I 1994 og 1996 tok jeg antipsykotiske medikamenter «frivillig». Jeg skriver frivillig å gåseøyne fordi jeg visste at om jeg ikke tok medikamentene «frivillig», så ville det høyst sannsynlig bli gjort et vedtak om tvangsmedisinering. Siden jeg fortsatt frykter tvangsinnleggelse med tvangsmedisinering med antipsykotiske medikamenter, hvis jeg igjen skulle komme i en psykosetilstand, så har jeg ikke sett på det å avslutte med Tegretol som et godt alternativ. Nå finnes det dog en mulighet for hjelp til nedtrapping på den nyoppstartede medikamentfrie enheten i Tromsø.

Bivirkninger for karbamazepin i følge legemiddelhåndboka:

«Konsentrasjonsavhengige bivirkninger forekommer ofte i starten av behandlingen, særlig ved høy dosering og hos eldre. Vanligst er tretthet, svimmelhet, koordinasjonsvansker og hodepine. Synsforstyrrelser med akkomodasjonsvansker og diplopi er ikke uvanlig. Gastrointestinale symptomer i form av kvalme og av og til forstoppelse eller diaré forekommer. Eksantem er vanlig og Stevens–Johnsons syndrom kan opptre. Bloddyskrasier/beinmargsdepresjon er rapportert, likeens alvorlig leveraffeksjon. Karbamazepin kan sannsynligvis bidra til å utvikle osteoporose ved langtidsbehandling. Hyponatremi kan utvikle seg hos noen pasienter. Den er vanligvis lett og er da sannsynligvis uten klinisk betydning. Arytmi kan forekomme, særlig hos eldre.»

For få år siden greide jeg å slutte med to ulike typer antidepressiva (Tolvon og Cipramil), noe som var en svært slitsom prosess, men jeg greide å komme meg igjennom det. Det var mange virkninger i den forbindelsen, men det viktigste som har skjedd er at jeg har fått bedre kontakt med følelseslivet mitt, og jeg greier å stå opp om morgenen uten at det kjennes som et mareritt…

Kort tid etter det begynte jeg å trappe ned på Tegretol, men stoppet etter å ha kommet ned på 6/8 dose av den opprinnelige. I fjor høst prøvde jeg igjen å trappe ytterligere ned, men jeg ga opp. Mine kognitive funksjoner, som god hukommelse, konsentrasjon samt det å bearbeide informasjon, det kan jeg gjerne ønske meg å gjenvinne. Etter som årene har gått har det å lese en hel bok blitt sjeldnere og sjeldnere fordi det krever så mye mer av meg enn det en gang gjorde. Det kan rett og slett ha sammenheng med bruken av Tegretol?

Når jeg søker i en forholdsvis nye Nasjonale faglige retningslinjene for utgreiing og behandling av bipolare lidingar (2012) finner jeg denne uttalelsen:

«Vi brukar ikkje omgrepa stemningsstabiliserande legemiddel eller stemningsstabilisator, for desse orda blir ofte brukt på motstridande vis. Vi brukar i staden omgrepa antidepressive, antikonvulsive og antipsykotiske middel.» Jeg undersøker videre «antikonvulsive legemidler«, finner at de må være det samme som det som også kalles «stemningsstabiliserende» og i utgangspunktet er et antiepileptisk medikament etter min tidligere kunnskap.

Fra side 3 i retningslinjene:

«Retningslinjer er fagleg normerande og rettleiande for val som skal fremje god kvalitet og likskap i tenesta. Retningslinjer skal vere til fagleg støtte for helsepersonell, pasientar, pårørande, sjukehuseigarar og leiing på politisk og administrativt nivå i helsetenesta. Dei gir uttrykk for kva som er god praksis når det gjeld helsehjelp, og skal bidra til at ny kunnskap blir omsett til praksis, slik at pasientar får effektiv behandling med låg risiko for biverknader.

Ved å følgje nasjonale faglege retningslinjer vil helsepersonell lettare oppfylle krav i ­lovverket om fagleg forsvarleg helsehjelp. Når Helsetilsynet tek stilling til om det er handla i samsvar med god praksis, tek det utgangspunkt i råd og tilrådingar som er lagde fram på ein systematisk, kunnskapsbasert måte, slik dei ligg føre i Nasjonale faglege retningslinjer.»

For meg er dette bare fine formuleringer som ikke har noen sannhetsgehalt. Se på hvordan sammensetningene er i arbeidsgruppene som jobber med nasjonale retningslinjer. I hvilken grad lyttes det til de som sitter med egenerfaringene og deres pårørende?

Fra retningslinjene har jeg gjort søk på «antikonvulsive», og finner jeg følgende:

«5.3.2 Antikonvulsive middel Lamotrigin er undersøkt i fem store, placebokontrollerte studiar. Lamotrigin var ikkje betre enn placebo i nokon av dei (224), men ein metaanalyse viser likevel ein viss effekt av middelet, framfor alt ved meir alvorlege bipolare depresjonar (225).

I andre studiar fann ein dårlegare effekt av lamotrigin enn av kombinasjonen av olanzapin og fluoksetin (218) og tranylsypromin (ikkje signifikante forskjellar (226).

Ein studie samanlikna effekten av å leggje til lamotrigin eller placebo hjå pasientar som ikkje hadde respondert på litium åleine (227). Her fann ein betre resultat i lamotrigingruppa. Valproat er undersøkt i fire små studiar med motstridande resultat (228–231).

Karbamazepin var meir effektivt enn placebo i den eine studien som er publisert (232). Topiramat er undersøkt i ein liten studie som ga uklare resultat (233). Ein open studie av lamotrigin har vist effekt hjå tenåringar, men studien er så liten at ein ikkje kan trekkje nokon sikre konklusjonar (234).» (side 58)

«6.1.3 Antikonvulsive middel Valproat har god dokumentasjon for effekt ved akutt mani og blanda episode (281). Dokumentasjonen for karbamazepin er svakare. Det er gjennomført to placebokontrollerte studiar som har vist moderat effekt. I dei andre studiane (282;283) har ein samanlikna effekten av karbamazepin med litium, men det manglar placebogruppe. Lamotrigin er undersøkt i ein liten, tvitydig studie ved akutt mani (284).

Det er ikkje vist at gabapentin (285) eller topiramat (286) har betre effekt enn placebo ved akutt mani eller blanda episode. Valproat som einaste middel har ikkje nokon sikker effekt på mani eller blanda episode hjå barn og ungdom (287), og ein studie fann dårlegare effekt av valproat enn av risperidon (279). Kombinasjonen av valproat og quetiapin (288) eller risperidon (289) har betre effekt enn valproat åleine. Det er heller ikkje vist nokon effekt av karbamazepin eller oxcarbamazepin. Lamotrigin er berre undersøkt i nokre små, opne studiar, og det er ikkje mogleg å trekkje sikre konklusjonar rundt dette (290). » (s. 64)

«8.1.3 Antikonvulsive middel Effekten av valproat i vedlikehaldsbehandlinga er undersøkt i to placebokontrollerte studiar som gav uklare resultat (207;312). Valproat er samanlikna med olanzapin i ein studie (321) der olanzapin var noko betre mot manisymptom og hadde raskare effekt enn valproat. Den profylaktiske effekten av valproat er samanlikna med litium i to studiar som ikkje fann nokon forskjellar mellom preparata (313;314). Den eine studien (313) besto av deltakarar med både bipolar liding type I og II.

VEDLIKEHALDSBEHANDLING 71

Det er ikkje gjennomført nokon tilfredsstillande placebokontrollerte studiar av karbamazepin i vedlikehaldsbehandlinga. I dei studiane som finst, har ein samanlikna effekten av litium og karbamazepin. Vi har gjort greie for desse studiane ovanfor i avsnittet om litium. Det er uklart om det er vesentlege forskjellar i effekt mellom midla, men litium kjem alt i alt best ut i samanlikningane. Enkelte av deltakarane i studiane hadde bipolar liding type II (327).

I to store studiar har ein undersøkt effekten av lamotrigin samanlikna med placebo og litium i vedlikehaldsbehandling over 18 månader ved bipolar liding type I (328;329). Lamotrigin og litium var signifikant betre enn placebo.

Begge studiane konkluderte med at litium verna best mot mani og hypomani, og lamotrigin best mot depresjon. Forskjellane mellom preparata var ikkje statistisk signifikante. Ein prospektiv, placebokontrollert og randomisert studie ved raskt vekslande bipolar liding over seks månader fann effekt av lamotrigin berre på sekundære effektmål. Denne studien fann berre effekt ved bipolar liding type II. Gabapentin og topiramat er ikkje undersøkte i vedlikehaldsbehandlinga av bipolare lidingar.

Ein studie over seks månader blant barn og unge fann ingen effekt av valproat samanlikna med placebo (287). Elles er det ikkje gjennomført kontrollerte langtidsstudiar av antikonvulsive middel hjå barn og ungdom. Ein open studie viste noko effekt av lamotrigin på maniske og depressive symptom (330).» (s. 70-71)

Jeg har ikke gått inn i enkeltstudiene, men det slår meg at her er det et tynt grunnlag for at jeg fortsette å bruke Tegretol (omtalt som karbamazepin) resten av livet. Er disse retningslinjene kunnskapsbaserte, slik det fremheves innledningsvis? Hva kan jeg som mangeårig pasient stole på?

På Norsk epilepsiforbunds nettside fant jeg opplysninger jeg tenker er like relevante for oss som bruker Tegretol eller andre «antiepileptiske» medikamenter på grunn av bipolaritet.

«Bivirkninger av medisiner

En del epilepsimedisiner har også bivirkninger som kan påvirke tennene. Noen epilepsimedisiner (Fenemal, Tegretol, Trimonil bl.a.) kan gi munntørrhet. Både hull i tennene og betennelser i tannkjøttet kan utvikle seg lettere når man har lite spytt. Også mange beroligende og krampereduserende medisiner (benzodiazepiner som Vival og Stesolid) har redusert spyttproduksjon som bivirkning. Andre medisiner (som Epinat/Fenytoin) kan føre til at tannkjøttet hovner opp, og dermed gjøre det vanskelig å rengjøre tennene.»

Dessverre er det ikke noe nytt at jeg som pasient i psykiatrien kjenner på det å bli vurdert med måleskjemaer som nok havner nederst på rangstigen i pasienthierarkiet… Er det greit?

Det jeg har delt her i dag er noe av det jeg har funnet, og det gir kanskje nok til å stille flere spørsmål ved forebyggende behandling av bipolaritet ved hjelp av antiepilepsimedikamenter, som f eks Tegretol (karbamazepin)?

Relaterte saker

Preparatomtale om Tegretol Retard (2016)

https://www.legemiddelsok.no/_layouts/15/Preparatomtaler/Spc/0000-07239.pdf

Retningslinjer bipolare lidingar, vedlikeholdsbehandling med legemiddel (2012)

http://www.helsebiblioteket.no/retningslinjer/bipolare-lidingar/vedlikehaldsbehandling/behandling-med-legemiddel

Tannhelse, bivirkninger

http://www.epilepsi.no/medisinsk-/rettigheter/tannhelse/

Vektforandringer ved bruk av antiepileptika (2003)

http://tidsskriftet.no/2003/05/legemidler-i-praksis/vektforandringer-ved-bruk-av-antiepileptika

Rapport om bivirkninger

https://legemiddelverket.no/Documents/Bivirkninger%20og%20sikkerhet/Rapporter%20og%20oversikter/%C3%85rsrapporter/%C3%85rsrapport%20bivirkninger%202009.pdf

Siv Helen Rydheim, tvangs- og psykoseerfarer

| Legg igjen en kommentar

Maktfordeling i presentasjon og utvikling av kunnskap?

Tidsskriftet for den norske legeforening publiserte en sak:

Medisinfrie sykehusposter – et kunnskapsløst tiltak

fra Jan Ivar Røssberg, Ole A. Andreassen, Stein Opjordsmoen Ilner.

Jeg sendte inn et debattinnlegg til tidsskriftet, men fikk følgende svar fra medisinsk redaktør:

Takk for innlegget ditt. Vi mottar mange innlegg og kan dessverre bare prioritere et fåtall. Du skriver mye om tvang, som er en viktig diskusjon (se f.eks. Ketil Lunds artikkel «Tvangsmedisinering må forbys» hos oss), men faller litt på siden akkurat i denne diskusjonen. De medisinfrie tilbudene skal jo ikke omfatte pasienter på TPH.
Takk igjen for at du skrev til oss!

Under her deler jeg mitt tilsvar til Røssberg, Andreassen og Opjordsmoen Ilner.

Debattørene vil ikke gi behandling til psykoseutsatte uten bruk av antipsykotiske medikamenter. De kritiserer Høies oppdrag til helseforetakene om å starte egne enheter for medikamentfri behandling.

Hva med å utvikle en annen kunnskapsbasert praksis enn den rådende, hvor pasientene og deres pårørende får en rettmessig plass i utviklingen gjennom samarbeidsbasert forskning? Høie har også uttrykt at det skal være muligheter for nedtrapping ved enhetene. Dette er sårt tiltrengte tiltak, og skjer i en mikroskopisk målestokk av den totale behandlingen psykoseutsatte.

Å spørre hvorfor kun Helse Nord har valgt å starte opp en egen enhet for medikamentfri behandling er viktig, men det er ikke hovedsakelig organiseringen i de enkelte helseforetakene Røssberg & co er kritiske til. De problematiserer heller ikke at antipsykotiske medikamenter ofte påføres pasienter gjennom tvang. Ei heller nevner de at det fra myndighetenes side har vært et uttrykt ønske om såkalt ”Riktig og redusert bruk av tvang” uten at det har ført til reduksjon. I Helse Nord er det snakk om en enhet med 6 plasser, og Røssberg sa på Humania-konferansen (08.02.2017) at de pengene Helse Nord bruker til enheten heller burde blitt fordelt til andre helseforetak. (http://www.stiftelsenhumania.no/)

En psykosetilstand kan oppleves svært problematisk og uoversiktelig. Hva med livsløpsbeskrivelser for å sette psykosene i en sammenheng i det enkelte menneskes liv? Monica Aas bidrar med et kapittel i boka ”psykose & samfunn”: Barndomstraume som risikofaktor ved psykose.

Mer forskning på feltet er viktig, og systematisk kartlegging av barndomstraumer bør være en del av standard utredningsprosedyrer for pasienter med psykoselidelser.” (Universitetsforlaget 2015)

Traumebevisst omsorg og tvangsmedisinering er motsetningsfylt. Min erfaring er at antipsykotiske medikamenter bidro bl.a. til en svekkelse av hukommelse og konsentrasjon. At selve lidelsen også kan bidra til svekkelse av de kognitive funksjonene er kjent. Det er mindre påaktet at antipsykotiske medikamenter i stor grad også bidrar til dette og i tillegg har øvrige skadelige virkninger. Er det et forsøk på å fordumme og latterliggjøre både helse- og omsorgsministeren og Fellesaksjonen når debattørene uttaler: ” Det er blitt oppfattet å være et tilbud til alle pasienter hvor de skal få alt de selv ønsker av behandling – unntatt behandling med antipsykotiske legemidler.”?

I Tidsskrift for Norsk psykologforening, nummer 2, 2017, side 186-195 uttaler Brun, Husum og Pedersen: «- Det finnes lite kunnskap om virkninger og opplevelser av tvangsmedisinering i psykisk helsevern.  Det bør inntil videre utvises ydmykhet hva gjelder kunnskapsgrunnlaget for bruk av tvangsmedisinering.»

Premissleverandører for kunnskapsutviklingen? 

Det er nødvendig å bygge ny kunnskap om hvordan man kan hjelpe psykoseutsatte uten at de blir tvangsmedisinert med antipsykotiske medikamenter. Hva med samarbeidsbasert forskning, slik at pasienter og pårørende også kan bli premissleverandører for den fremtidige kunnskapsutviklingen på feltet? Er det ikke på tide å fordele makt i utvikling av kunnskapsbasert praksis.

Relaterte saker

Dagens Medisin, Hvorfor egne enheter 

Tidsskrift for Norsk psykologforening, nummer 2, 2017, side 186-195 Brun, Husum og Pedersen: Tvangsmedisinering i psykisk helsevern – en litteraturgjennomgang

Monica Aas i boka ”psykose & samfunn”: Barndomstraume som risikofaktor ved psykose. (Universitetsforlaget 2015)

 

Skrevet av: Siv Helen Rydheim, 20. mars 2017, Tvangs- og psykoseerfarer

Mottok  i 2013: Prisen til fremme av ytringsfriheten i psykisk helsevern 

 

Publisert i Andreassen, Ole A, antipsykotisk medisin, erfaringsformidler, erfaringskompetanse, erfaringskunnskap, forskning, helseministeren, kunnskapsløst, Kunnskapsutvikling, medforsker, medikamentfri behandling, medikamentfrie behandlingsforløp, medisinfrie sykehusposter, Opjordsmoen Ilner, Tidsskriftet den norske legeforening, psykiatri, psykiatrisk, psykisk helse, psykisk helsevern, psykose, psykoseerfarer, psykoseerfaring, Røssberg, samarbeidsbasert forskning, Siv Helen Rydheim, Stiftelsen Humania, traumer, tvang, tvangserfarer, tvangsforskning, tvangsmedisinering | Merket med , , , , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Granskning av tvangspsykiatrien?

VG-journalistene Mona Grivi Norman og Synnøve Åsebø har avslørt manglende rettssikkerhet angående bruk av tvang i psykisk helsevern. De tok for seg beltelegging. Det er en del av det store bildet m h t tvangsproblematikk. For det mottok de nylig: Prisen til fremme av ytringsfriheten i psykisk helsevern

Tvangsmedisinering er minst like alvorlig. Det har ikke vært berørt.

Senterpartiet ved representantene Kjersti Toppe, Janne Sjelmo Nordås og Jenny Klinge foreslo 29. november 2016:

Stortinget ber regjeringen sette i gang en offentlig gransking av tvangsbruk i norsk psykiatri.

Forslaget fra Senterpartiets tre representanter fikk dessverre ikke flertall i Stortinget. Senterpartiet og Sosialistisk venstreparti stemte for granskning. Jeg håper dog at forslagsstillerne ikke gir seg med det ene forslaget om granskning.

Virkningen av tvangsmedisinering?

En nylig publisert litteraturstudie om tvangsmedisinering i psykisk helsevern omtales slik:

– Det bør inntil videre utvises ydmykhet hva gjelder kunnskapsgrunnlaget for bruk av tvangsmedisinering, hevder Marthe Kirkesæther Brun, Tonje Lossius Husum og Reidar Pedersen ved Det medisinske fakultet.

Studien viser at det kun er et mindretall som har undersøkt virkningen av medisinering under tvang.

Resultatene fra den systematiske litteraturgjennomgang er publisert i Tidsskrift for norsk psykologforening.

Omtale av studien: http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=480571&a=3

(Den er foreløpig sperret for elektronisk tilgang, men kan skaffes via bibliotek, evt. kjøpe tidsskriftet.)

Jeg legger fram noen spørsmål og kommentarer jeg selv har i den anledningen:

Hvordan virker selve medikamentet?

Takket være Robert Whitakers grundige journalistiske arbeid med studier angående langtidsvirkning av antipsykotiske medikamenter er det god grunn for at medikamentene brukes med stor varsomhet, og at de ikke skal tvinges i mennesker i psykisk krise. I dag er det mange steder en ukritisk bruk av medikamentene, noe forskjellene fra sted til sted viser.

I diskusjonen i artikkelen i Tidsskrift for norsk psykologforening nevnes bl.a. «Det ser også ut som om tvangsmedisinering på lengre sikt kan føre til nedsatt engasjement i behandling og være til hinder for bedring.»

Jeg har egenerfaring med tvang inkl. beltelegging og tvangsmedisinering. Hvis jeg selv ikke hadde blitt kvitt injeksjoner med antipsykotiske medikamenter hver annen uke, så tviler jeg sterkt på at jeg hadde levd i dag. Å være i en zombieaktig tilstand, altså være mer død enn levende, kan jo hvem som helst prøve. Etter tvangsmedisinering i 1992 tok jeg i 1994 og 1996 «frivillig» medikamenter. Jeg hadde lært at det uansett ikke nyttet å protestere.

Like viktig er det hva det gjør med oss faktisk å bli tvangsmedisinert?

Hvilke traumer bærer vi allerede med oss FØR «hjelperne» ytterligere påfører oss traumer?

Hva med situasjonene som oppstår rundt tvangsmedisineringen?

Min egen erfaring med tvangsmedisinering fra 1992 er at jeg fortsatt har en dyp frykt for å bli tvangsmedisinert. Et tillitsbrudd overfor tvangsutøverne som til dags dato ikke er gjenopprettet m h t evt. behov for hjelp. Det jeg vet er at jeg ikke er den eneste som lever med den frykten.

Kan granskning av tvangspsykiatrien bidra til en nødvendig forsoningsprosess?

For min egen del kunne en granskning muligens ført til en slags forsoningsprosess. Da tenker jeg en forsoningsprosess i vid forstand, som også innebærer tillit til at ansvarlige politikere også setter seg inn i hva som faktisk skjer i de lukkede rom i psykisk helsevern. Det er ikke den enkelte ansatte i psykiatriens ansvar. Det er et lederansvar! Det trengs dog en erkjennelse fra ansatte om at det er et system som ikke fungerer. Systemet må endres fra toppen. Fra vår øverste myndighet: Stortinget.

Hva eller hvem gir meg håp om en endring?

Det måtte en utrettelig gjennomgang fra dyktige VG-journalister for at noen skulle få øynene opp. Hvor mange er vi ikke som i årevis har sagt i fra? Uten at det har skjedd noe særlig? Jeg synes helse- og omsorgsminister Bent Høie er unnfallende i sin begrunnelse for hvorfor han mener en granskning ikke er aktuell, og jeg håper fortsatt på et endret syn i den forbindelsen.

Journalisters arbeid er tydeligvis det som skal til for å oppnå søkelys på tvangspsykiatrien. Jeg tenker da både på VG-journalistene og på Robert Whitakers arbeid med gjennomgang av forskning angående antipsykotiske medikamenter. Se Abstrakt forlag for mer informasjon https://www.abstrakt.no/psykologi-og-psykiatri/en-psykiatrisk-epidemi-detail

Håp gir også Stiftelsen Humania sitt arbeid. Einar Plyhn, som er initiativtaker, har gjennomføringsevne og vilje til å bidra til nødvendig opplysning gjennom stiftelsen og forlaget Abstrakt.

Stiftelsen Humania siste arrangement finnes på video:

http://www.stiftelsenhumania.no/2017/02/06/her-kan-du-se-livestream-fra-wergeland-salen-8-februar-2017-kl-17-21/

Takk!!!

Et annet tilskudd, som også gir håp, er Carina Håkanssons arbeid for medisinfri behandling. Hennes arbeid har bl a har resultert i Stiftelsen Det Utvidgade Terapirummet. http://extendedroom.org/sv/hem/

Siste arrangement fra Stiftelsen Det Utvidgade Terapirummet er tilgjengelig på video: http://extendedroom.org/sv/vetenskapligt-symposium/

Takk!!!

Fra mitt forrige innlegg, Helseministerent innkaller på teppet, gjentar jeg:

For tiden er det Bent Høie som er sittende helse- og omsorgsminister. Han har vist evne til å handle og ta på alvor psykiatriens mørke sider, og jeg håper han bruker tiden godt for å vise at tar alle sider ved tvang på dypeste alvor, også den menneskerettslige siden av det hele.

Betimelig angående granskning

Etter å ha publisert saken fant jeg dette, via Anne Grethe Teiens Twitterkonto. Fra Politisk journalist og møte- og debattleder Aslak Bonde:

HVA HADDE SKJEDD om VG i en serie reportasjer hadde slått fast at politiets sikkerhetstjeneste sto for 650 mulige menneskerettighetsbrudd, og at det etablerte kontrollsystemet ikke fungerte? Det hadde blitt skandale i ordets rette forstand. Statsråden hadde måttet gå, og granskningskommisjoner ville blitt nedsatt.

I psykiatrien er det annerledes. Etter at VG i høst dokumenterte 650 tilfeller av ulovlig eller omstridt beltelegging, holdt helseminister Bent Høie en redegjørelse i Stortinget der han betegnet saken som den mest alvorlige i denne stortingsperioden. Han ble fulgt opp og forsterket av representanter fra de andre partiene, men så ble det stille. SV og Sp ble stående alene med kravet om granskning. Pressen, med unntak av VG, var uinteressert. Alle så ut til å slå seg til ro med helseministerens løfter om at han skulle stramme opp helseforetakene og kontrollkommisjonene.

Saken fra Aslak Bonde: http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=482687&a=3

 

Saker det er vist til i innlegget:

Sakens behandling (forslag om granskning) i Stortinget 

(Helse- og omsorgskomiteen 07.02.2017 og i

Stortinget 14.02.2017)

VG-avsløringene

 

 

Tvangs- og psykoseerfarer Siv Helen Rydheim, 03.03.2017

 

Publisert i antipsykotisk medisin, Einar Plyhn, erfaringskompetanse, erfaringskunnskap, forskning, nevroleptika, psykiatri, psykiatrisk, psykisk helsevern, psykoseerfarer, psykososial funksjonsnedsettelse, Robert Whitaker, Stiftelsen Det Utvidgade Terapirummet, Stiftelsen Humania, traumer, tvang, tvangserfarer, tvangsmedisinering, VG-avsløringene, Ytringsfrihetsprisen | 2 kommentarer