Ellen forteller

Ellen er i 50-årene, og hun ønsker å gi slipp på minner som til stadighet dukker opp i bevisstheten. Det er ikke helt enkelt, selv om det høres forlokkende ut, å greie å være bare i nuet. Ellen sin virkelighet er at hun må ta det som kommer, selv om det er vonde minner som ligger langt tilbake i tid. Noe av det plagsomme med minnene er skamfølelsen og behovet for å gjemme seg fra omverden. Ellen er ikke fortellerens virkelig navn, men et navn hun har valgt å bruke når hun forteller om hendelser fra barndommen.

Amerika, Amerika

Ellen forteller at det for et par dager siden kom et minne fram i hennes bevissthet, og det var om noe som skjedde da hun var 13 år gammel.

Ellen og søsteren hennes, Marte, kommer hjem fra skolen, og deres mor snakker om at Amerikaneren hun møtte i Spania har bedt henne om å gifte seg med han. Hun forteller at hun har sagt ja til å gifte seg. Det betyr at de alle tre skal flytte til Amerika til denne mannen. Ellen og Marte har ikke møtt han. For en stund siden tok mor bilder av dem som hun sendte til han. Mor har fortalt at mannen er marineoffiser. Hun snakker bare om hvor bra alt skal bli i Amerika.

Det er bare det at Ellen og Marte ikke vil flytte til Amerika. De har jo nettopp flyttet dit de nå bor. De protesterer og proklamerer et samstemt NEI!!! Vi blir ikke med. Reis alene du! Vi greier oss alene vi. Hun som bor på hybel her hos oss kan sikkert passe oss, sier Ellen.

Mor kjefter og bråker, som hun ofte gjør. Denne gangen skriker hun: Dere to har ødelagt livet mitt. Dere skulle aldri vært født. Jeg søkte om abort på dere begge to, men fikk det ikke. Og nå vil dere ikke bli med til Amerika. Jeg har endelig sjansen til å starte et nytt liv, så skal dere hindre meg i det.

Vi har ødelagt hennes liv. Ingen av oss ba om å bli født. Ikke hadde noen av oss heller bodd sammen med henne i mange år av barndommen, og nå etter bare et år sammen alle tre, så skulle hun flytte til Amerika, med oss? NEI!!!

Det gode i situasjonen var at vi sto opp for seg selv. Vi hadde blitt sendt hit og dit store deler av barndommen, så langt. Ja, det ble så langt, men ikke lenger. Ellen fortalte at hun kunne kjenne den gode følelsen av å ta en avgjørelse som riktignok førte til mye kjeft og bråk, men de slapp å flytte ennå en gang. Jeg og søster’n kom deretter alltid til å stå sammen når det var bråk hjemme.

Ellen sier at skammen over denne historien og mange andre historier fra barndommen, er noe av det hun fortsatt jobber med å prøve å bearbeide. Hun spør hvem eier skammen?

Ellen 19.07.2017

Mine kommentarer:

Skam er noe av det Ellen og jeg til stadighet kommer tilbake til. Vi har begge to mange erfaringer i livet vi ikke forteller noen andre om fordi det er forbundet med skam.  Å ha en medvandrer som Ellen er verdt mye. Jeg sier til Ellen at det som er bra med denne fortellingen er at Ellen og søster’n ved å protestere på Amerika-flyttingen, ved å stå i mot,  så ble det kanskje begynnelsen på at de deretter alltid sto sammen når det var bråk hjemme. Ville Ellen alene greid å protestere så høyt? Neppe. Da hadde nok mors ønske om å reise til Amerika blitt oppfylt, og det hadde blitt ennå en ny tilværelse for Ellen og hennes søster. Brutte relasjoner oppigjennom barndommen hadde vært vanskelig å forholde seg til. Å vite at ens egen mor hadde ønsket abort er heller ikke noe godt utgangspunkt for å tro at noen i det hele tatt kan være glad i en.

Jeg forteller Ellen at jeg har lest et intervju angående resultater av en forsker som uttalte:  

«Forskaren i Charlotte Fredslund Hansen blei vekt av folk med schizofreni og med bipolar liding. Ho la nemleg merke til at det skjedde noko ubestemmeleg i interaksjonen med desse pasientane.» (…) 
«Ho ville også gjerne vita kva for påverknad den psykiske lidinga eventuelt hadde på den sosiale interaksjonen, og kva for rolle andre psykologiske faktorar spelte for sosial tilbaketrekking hos schizofrenipasientar og personar med bipolar liding.

Låg relasjonskompetanse

Det skulle visa seg at personar med schizofreni har rapportert mindre kapasitet til nære relasjonar samanlikna med menneske utan psykiske forstyrringar. Schizofrenipasientane i undersøkinga rapporterte også omfattande utfordringar med røyndomsoppfatninga, og samtidig store vanskar med å stola på si eiga oppfatningsevne.

– I tillegg har studien min som den første funne at menneske med bipolar liding også rapporterer vanskar med nære relasjonar.

Tala tyder også på at dei som har ei bipolar liding, har det vanskeleg i mindre krevjande relasjonar med andre menneske, sjølv om det ikkje er så omfattande for denne gruppa som for schizofrenipasientane.

– Personar med bipolar liding rapporterer i tillegg også problem med evna til å skilja mellom fantasi og røynd, og dei er usikre på si eiga oppfatningsevne.

– Eg trur det er andre relevante samanhengar å finna, for eksempel mellom relasjonsevna og den auka sjølvmordsfaren blant desse pasientane

Hansen sin studie undersøkte om desse problema hadde samanheng med sosial tilbaketrekking.

Manglar grunnleggande tillit

Både pasientar med schizofreni og dei med bipolar liding rapporterte nokså store problem med grunnleggande tillit til andre menneske. Det viser seg gjennom mistru til andre, eller ei kjensle av å mangla grunnleggande tillit til medmenneske.

– Det kan gjera at desse personane blir usikre på om det lønner seg å knyta seg til andre. Difor kan dei ha ein tendens til å ha meir overflatiske relasjonar eller til å unngå heilt å bygga opp nære relasjonar, fortel Hansen.

Forstyrringane i relasjonsevne viste seg å ha samanheng med forskjellige typar sosial fråviking og sosial tilbaketrekking hos begge pasientgruppene, både i det forskarane kunne observera, og slik pasientane sjølv opplevde det.

– Ei gruppe schizofrenipasientar i studien rapporterte mangel på grunnleggande interesse for å inngå i sosiale relasjonar. Dette er ofte dei pasientane som er prega av primære negative symptom, som sosial apatisk tilbaketrekking. Pasientar med bipolar liding såg som gruppe ut til å vera meir sensitive enn schizofrenipasientane overfor avvising, fortel Hansen.

Studien er basert på delar av TOP-studien (Tematisk Organisert Psykoseforskning) ved Oslo Universitetssykehus og Universitet i Oslo.» (Om psykoseforskning i Tidsskrift for Norsk psykologforening, Vol 50, nummer 11, 2013. (1)

 

Dette synes jeg er et eksempel på en type «grunn» Psykoseforsking, og dessverre er det mye av denne typen forskning som foregår. For meg blir noe av det første jeg tenker på i denne sammenhengen: Relasjonstraumer. (2) Det virker sannsynlig at informantene i forskningen det vises til har brutte relasjoner langt ut over det som er vanlig. Sannsynligheten for at de har livserfaringer som gir god grunn til skepsis m h t å inngå og å være i nære relasjoner. Enkelt sagt: «Brent barn skyr ilden».

Selv har jeg erfaringer med mange brutte relasjoner fra fødselen av. Det tryggeste for meg har blitt å leve alene.
Det er ikke nødvendigvis så ille å leve alene. Det har mange gode sider. Jeg kan f eks bruke tid til å fordype meg i det jeg selv ønsker ut i fra mine interesser og tilegne meg en type kunnskap jeg kanskje ikke hadde hatt anledning til om jeg, med min bakgrunn, skulle hatt noen å forholde meg til i dagliglivet. Etter å ha vært i både ekteskap og samboerforhold, så kan jeg vel trygt si at det ikke er min greie. Jeg er avhengig av den friheten jeg har når jeg bor alene. Erfaringen min er at det til tider var vanvittig slitsomt å prøve å ivareta mine egne grenser. Det har vært nødvendig i store deler av livet for å unngå følelsen av å bli oppspist på grunn av at det er mange som har store behov som hele tiden skal tilfredsstilles. Den skvisen slipper jeg å ta hensyn til så lenge jeg bor alene og selv styrer min egen hverdag.
Javel, så har jeg altså såkalt «lav relasjonskompetanse». Å bli definert av forskere som ikke går mer i dybden, synes jeg sier mer om dem enn om meg og mine medvandrere som også har blitt tildelt diagnosene Schizofreni eller bipolaritet. Takk som byr.
Det er fint å samtale med Ellen, som har en lignende bakgrunn som min egen, som også har fått en bipolardiagnose. Det er mye vi har felles m h t traumeerfaringer fra barndommen. Diagnosetildelingen hjalp ikke noen av oss. Medikamentene vi ble påtvunget var så skjellsettende at vi begge ennå sliter med ettervirkningen av tvangen.
Ei heller hjelper den type forskning jeg har referert til fra TOP-studien som er en av mange studier som drives av det såkalte Fremragende (3) forskningssenteret NORMENT, (4) som blant annet har som mål:
«NORMENT undersøker hvorvidt bruk av genetiske og miljømessige risikofaktorer, kombinert med kliniske kjennetegn og hjerneavbildning, kan bedre prediksjonen av sykdomsutvikling og prognose. Målet er å bedre kunne forutsi sykdomsforløp hos enkeltindividet som rammes
Det er rett og slett skremmende. Uansett forskning, hvordan skal de kunne forutsi SYKDOMSforløp hos enkeltindividet
Hva med bedringspotensialet? Uansett, for meg blir det meningsløst. Og de får en stor andel av de statlige midlene som går til forskning m h t psykose. Det opprører meg. Jeg må si meg enig med Birgit Valla som i boka «Videre» uttaler etter å ha gjennomgått diverse forskning på psykoterapi.
«Etter flere tiår med stadig bekreftelse på at dodofugl-dommen holder stand, og et økende kritisk blikk på diagnosesystemet, kan vi vel si at der nok nå. Vi trenger mer forskning. Men vi trenger en annen type forskning.» (Fra s. 38 og 39 i boka Videre). (5)

Min oppfatning av NORMENT er at de angriper forskning på en måte som har gått ut på dato, og den er til liten hjelp for de det blir forsket på. (6)

 

Det som er gjenkjennelig og gir mening

Fordi det gir mening, vil jeg dele det som står som definisjon på opplevelser som kan være traumatiserende opplevelser fra Institutt for traumearbeid sin nettside under traumeterapi. (7)

«For at en opplevelse skal være traumatiserende, kan vi definere disse fire tilstandene:

  • Overveldende. Situasjonen oppleves som totalt overveldende for den det gjelder.
  • Hjelpeløshet. Den involverte føler seg helt hjelpeløs.
  • Livstruende.  En følelse av å ikke kunne overleve, en følelse av at eksistensen er truet.
  • Spalting/fragmentering av psyken i ulike deler:
    • Sunn del: Dette er sunne strukturer som er opparbeidet før det vanskelige skjedde.
    • Traumatisert del: Dette er den delen av psyken/sjelen som inneholder de overveldende følelsene og minnene fra hendelsen(e).
      Disse blir «frosset ned» i underbevisstheten, men de ligger og vaker og kan når som helst komme til overflaten trigget av lyder, lukter, hendelser og mennesker.
    • Overlevelsesdel: Dette er mestringsstrategier som gjør hva de kan for å forhindre at traumefølelsene, minnene og fornemmelsene fra hendelsen skal komme til overflaten. Også kalt beskyttelses strategier.«

Noe som også gir mening for meg er dette jeg siterer til slutt om: Traume- og tilknytningsteori – Identitetsorientert Psykotraumeteori- og terapi IoPT

«Kjærlighetstraumer/Tilknytningstraumer/Symbiosetraume: Ser vi når barn ikke får dekket sine grunnleggende behov som omsorg, støtte, kjærlighet, trygghet og forutsigbarhet. Grunner for dette kan være at mor har vært utsatt for for eksempel eksistensielt traume, eller er selv tilknytningsskadet for hendelser skjedd i hennes egen barndom. Mor er da fanget i sin egen skjebne, er følelsesmessig utilgjengelig for barnet, og klarer dermed ikke å gi barnet det hun trenger. Mor føler gjerne at barnet er en belasting og vil derfor bevisst og/eller ubevisst, avvise barnet. Dersom et barn over tid er utsatt for omsorgssvikt og psykisk vold, er hjelpeløs og ikke i stand til å endre dette selv, fører det til kjærlighetstraume. Barn er tilknytningsskadet i mange generasjoner etter eksistensielle traumer. Ofte er både mor og far traumatiserte og mangler evne til tilknytning ovenfor barna. Mennesker med kjærlighetstraume klarer ikke å inngå eller være i følelsesmessig sunne relasjoner. De gir tvetydige signaler med ønske om nærhet i ene øyeblikket og avvisning i neste, som de selv ofte har opplevd som barn.» (8)

Referanser

1)Om psykoseforskning i Tidsskrift for Norsk psykologforening

2)Modum Bad om Relasjonstraumer

3)Fremragende forskningssentre 

4)NORMENT 

5)Om boka Videre av Birgit Valla (2014)

6)Men mine gener får dere ikke (2014)

7)Institutt for traumearbeid IOPT.no 

8)Traumeteori ved Grace Adelaide Andersson 

Relaterte saker

Minner i kropp og sjel 01.05.2017

Gry Stålsett – Vi blir mer sårbare i en kultur som benekter sårbarheten

Gry Stålsett om skam i bladet Psykisk helse  

Hva skjer med psyken når traumatiske hendelser oppstår, Grace Adelaide Andersson, Konstellatør/Traumeterapeut

Om Selvmedfølelse i bladet Psykisk helse

 

Lyngen, 20. juli 2017

Siv Helen Rydheim, Tvangs- og psykoseerfarer

Mottok ytringsfrihetsprisen i 2013 

 

Reklamer