Maktfordeling i presentasjon og utvikling av kunnskap?

Tidsskriftet for den norske legeforening publiserte en sak:

Medisinfrie sykehusposter – et kunnskapsløst tiltak

fra Jan Ivar Røssberg, Ole A. Andreassen, Stein Opjordsmoen Ilner.

Jeg sendte inn et debattinnlegg til tidsskriftet, men fikk følgende svar fra medisinsk redaktør:

Takk for innlegget ditt. Vi mottar mange innlegg og kan dessverre bare prioritere et fåtall. Du skriver mye om tvang, som er en viktig diskusjon (se f.eks. Ketil Lunds artikkel «Tvangsmedisinering må forbys» hos oss), men faller litt på siden akkurat i denne diskusjonen. De medisinfrie tilbudene skal jo ikke omfatte pasienter på TPH.
Takk igjen for at du skrev til oss!

Under her deler jeg mitt tilsvar til Røssberg, Andreassen og Opjordsmoen Ilner.

Debattørene vil ikke gi behandling til psykoseutsatte uten bruk av antipsykotiske medikamenter. De kritiserer Høies oppdrag til helseforetakene om å starte egne enheter for medikamentfri behandling.

Hva med å utvikle en annen kunnskapsbasert praksis enn den rådende, hvor pasientene og deres pårørende får en rettmessig plass i utviklingen gjennom samarbeidsbasert forskning? Høie har også uttrykt at det skal være muligheter for nedtrapping ved enhetene. Dette er sårt tiltrengte tiltak, og skjer i en mikroskopisk målestokk av den totale behandlingen psykoseutsatte.

Å spørre hvorfor kun Helse Nord har valgt å starte opp en egen enhet for medikamentfri behandling er viktig, men det er ikke hovedsakelig organiseringen i de enkelte helseforetakene Røssberg & co er kritiske til. De problematiserer heller ikke at antipsykotiske medikamenter ofte påføres pasienter gjennom tvang. Ei heller nevner de at det fra myndighetenes side har vært et uttrykt ønske om såkalt ”Riktig og redusert bruk av tvang” uten at det har ført til reduksjon. I Helse Nord er det snakk om en enhet med 6 plasser, og Røssberg sa på Humania-konferansen (08.02.2017) at de pengene Helse Nord bruker til enheten heller burde blitt fordelt til andre helseforetak. (http://www.stiftelsenhumania.no/)

En psykosetilstand kan oppleves svært problematisk og uoversiktelig. Hva med livsløpsbeskrivelser for å sette psykosene i en sammenheng i det enkelte menneskes liv? Monica Aas bidrar med et kapittel i boka ”psykose & samfunn”: Barndomstraume som risikofaktor ved psykose.

Mer forskning på feltet er viktig, og systematisk kartlegging av barndomstraumer bør være en del av standard utredningsprosedyrer for pasienter med psykoselidelser.” (Universitetsforlaget 2015)

Traumebevisst omsorg og tvangsmedisinering er motsetningsfylt. Min erfaring er at antipsykotiske medikamenter bidro bl.a. til en svekkelse av hukommelse og konsentrasjon. At selve lidelsen også kan bidra til svekkelse av de kognitive funksjonene er kjent. Det er mindre påaktet at antipsykotiske medikamenter i stor grad også bidrar til dette og i tillegg har øvrige skadelige virkninger. Er det et forsøk på å fordumme og latterliggjøre både helse- og omsorgsministeren og Fellesaksjonen når debattørene uttaler: ” Det er blitt oppfattet å være et tilbud til alle pasienter hvor de skal få alt de selv ønsker av behandling – unntatt behandling med antipsykotiske legemidler.”?

I Tidsskrift for Norsk psykologforening, nummer 2, 2017, side 186-195 uttaler Brun, Husum og Pedersen: «- Det finnes lite kunnskap om virkninger og opplevelser av tvangsmedisinering i psykisk helsevern.  Det bør inntil videre utvises ydmykhet hva gjelder kunnskapsgrunnlaget for bruk av tvangsmedisinering.»

Premissleverandører for kunnskapsutviklingen? 

Det er nødvendig å bygge ny kunnskap om hvordan man kan hjelpe psykoseutsatte uten at de blir tvangsmedisinert med antipsykotiske medikamenter. Hva med samarbeidsbasert forskning, slik at pasienter og pårørende også kan bli premissleverandører for den fremtidige kunnskapsutviklingen på feltet? Er det ikke på tide å fordele makt i utvikling av kunnskapsbasert praksis.

Relaterte saker

Dagens Medisin, Hvorfor egne enheter 

Tidsskrift for Norsk psykologforening, nummer 2, 2017, side 186-195 Brun, Husum og Pedersen: Tvangsmedisinering i psykisk helsevern – en litteraturgjennomgang

Monica Aas i boka ”psykose & samfunn”: Barndomstraume som risikofaktor ved psykose. (Universitetsforlaget 2015)

 

Skrevet av: Siv Helen Rydheim, 20. mars 2017, Tvangs- og psykoseerfarer

Mottok  i 2013: Prisen til fremme av ytringsfriheten i psykisk helsevern 

 

Reklamer

Om Siv H Rydheim

Skribent: http://sivhelenrydheim.blogspot.com/( nov 2008), https://sivryd.wordpress.com/ (juli 2010), http://endringer.blogspot.com/ (des. 2010) https://traumeinfo.wordpress.com/ (feb. 2015)
Dette innlegget ble publisert i Andreassen, Ole A, antipsykotisk medisin, erfaringsformidler, erfaringskompetanse, erfaringskunnskap, forskning, helseministeren, kunnskapsløst, Kunnskapsutvikling, medforsker, medikamentfri behandling, medikamentfrie behandlingsforløp, medisinfrie sykehusposter, Opjordsmoen Ilner, Tidsskriftet den norske legeforening, psykiatri, psykiatrisk, psykisk helse, psykisk helsevern, psykose, psykoseerfarer, psykoseerfaring, Røssberg, samarbeidsbasert forskning, Siv Helen Rydheim, Stiftelsen Humania, traumer, tvang, tvangserfarer, tvangsforskning, tvangsmedisinering og merket med , , , , , , , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s