Minner i kropp og sjel

For noen dager siden ble jeg kontaktet av en person som ønsker å dele en traumatisk hendelse fra barndommen. Ikke for at selve hendelsen nødvendigvis er så interessant, men på grunn av den ødeleggende skammen forbundet med den. Hun kjenner til at jeg har vært opptatt av at det er viktig å se f eks psykoselidelser i sammenheng med eventuelle relasjonstraumer og andre former for traumer. Hun vil være anonym, og hun kaller seg Ellen.

Ellen er i 50-årene, og synes det er på tide at de traumatiske erfaringene fra barndommen skal gi slipp. Det er ikke sjelden at bruddstykker av traumatiske erfaringer fra barndommen dukker opp. Det er kanskje ikke så enkelt, selv om det høres forlokkende ut, å greie å være bare i nuet. Ellen sin virkelighet er at hun må ta det som kommer, selv om det er vonde minner som ligger langt tilbake i tid. Noe av det plagsomme med minnene er skamfølelsen og behovet for å gjemme seg fra omverden.

Pusteproblemer

Etter flere behandlinger hos en fysioterapeut kom det til en behandling der hun fikk fornemmelsen av at det var greit å trekke pusten inn, men at hun fikk problemer når hun skulle puste ut. Pusten satt seg fast i halsen. Etter hvert kom et minne om at hun lå i samme seng, en enkeltseng, som sin mor og hennes elsker mens de hadde samleie. Dette er et minne hun også tidligere har hatt, men da har ikke pusteproblemene vært påtrengende.

Skammelige minner

Etter behandlingen var det vanskelig å snakke om det konkrete minnet. Ellen greide å si at det som kom opp var det å gjøre seg så liten som mulig og å holde pusten for å være lydløs, bli usynlig, ligge klemt inn til veggen i den smale senga mens mor og elskeren gjennomførte akten.

Fysioterapeuten spurte hvor gammel Ellen var da dette skjedde, og hun svarte at hun var 6-7 år gammel. Dette enkeltstående minne er et av flere der hun forteller at hun har vært overinvolvert i sin mors seksualliv. Ellen forteller at hun heldigvis ikke vokste ikke opp sammen med sin mor, men bodde i en fosterfamilie. Hendelsene der hun ble involvert på denne og lignende måter skjedde når hun var sammen med sin mor i ferier.

Plassere skammen der den hører hjemme?

Ellen ønsker at dette skal publiseres fordi hun i hele livet har båret på skammen som hun fornuftsmessig forstår ikke er hennes, men som hun emosjonelt allikevel er en bærer av. Hun vet ikke om hun en gang for alle greier å plassere skammen der den hører hjemme. Etter konfrontasjoner med sin mor om denne og lignende erfaringer, husker ikke moren noen av hendelsene. Ellen antar at morens behov for å beskytte seg selv er noe av det som gjør at hun ikke kan innrømme at hun involverte Ellen i sitt seksualliv på denne måten. Alternativt, som Ellen sier, så kan det være slik at hennes mor faktisk har fortrengt det. Det er heller ikke det viktigste nå lenger. Kanskje er det nå viktigst å våge å kjenne på sorgen over å være i veien selv de få ukene i året Ellen var hos sin mor.

Påvirker traumatiske minner oss hele livet?

At minnene sitter i kroppen er vel kjent, og at traumer kan føre til både psykiske og kroppslige problemer, smerter og sykdom senere i livet er noe som er vel dokumentert. I Norge har Anna Luise Kirkengen bidratt med svært viktig forskning på dette området. (1) Dessverre så er det er neppe til å unngå helt at barn igjen og igjen utsettes for traumatiske erfaringer av ulike slag. Desto viktigere er en våkenhet innenfor rus- og psykiske helsetjenester så vel som helsetjenester for somatiske sykdommer, for hva disse erfaringene i etterkant gjør med barn, unge og voksne.

Ellen fortalte at hun for over 20 år siden i samtaler med psykolog snakket om noen av disse erfaringene, men at det var noe annet å få opp den kroppslige reaksjonen hun fikk hos fysioterapeuten. Da kom gråten på en naturlig, eller som Ellen sier, egentlig en uunngåelig måte. I etterkant sier hun at hun følte seg ”tygd og spyttet ut igjen”, og at det ble mer problematisk enn vanlig å sove. Ellen sier at hun ikke er ukjent med å takle traumatiske minner, men at hun denne gangen kanskje fikk et enda større behov for å bearbeide det, at det er bra at det går an å snakke med noen om det. Hun undrer seg over hvordan hun som barn greide å skjule for andre det hun opplevde.

Bærere av skam

At skammen kan være noe mange bærer på hele livet, og som kan få uante negative følger mange år etterpå, er også kjent. Ellen forteller at hun har vært psykotisk noen ganger, og at hun undrer seg over at det i en del faglige sammenhenger ikke er vanlig å nevne at barndomstraumer kan være en av årsakene til at psykose oppstår. Hun er klar over at det finnes mye forskning på sammenhenger mellom rus- og psykiske lidelser samt kroppslige plager og sykdom, men at det er merkelig at det ikke i behandlingsammenheng i større grad trekkes fram som mulig årsak. Er det et hull i en båt, så nytter det ikke å få båten sikker igjen uten å tette hullet.

Å koble kropp og psyke

Når dette minnet kom opp i bevisstheten via kroppslige fornemmelser, hva gjorde Ellen da? Ellen har tidligere erfaring med psykoterapi, og har opplevd det som nyttig på mange måter, men denne erfaringen hos fysioterapeuten var noe annet. Den førte til en kobling mellom kropp og psyke på en annen måte en tidligere. Hva skjedde videre? Ellen forteller at hun kom hjem og kjente seg urven, som om hun hadde influensa, og at hun avlyste avtaler hun hadde gjort, slik at hun kunne legge seg. Hun fortalte at hun ikke fikk sove noe særlig, men at det mer var en slags dvaletilstand, men etter noen timer sto hun opp og hadde fått tilbake varmen i kroppen. Når hun ble trukket tilbake og kjente på fornemmelsen av å ha problemer med å puste, så kom gråten. Ellen sa til meg at hun greier å håndtere reaksjonene og tankene som kommer i forbindelse med minnene, men hun forteller at hun likevel ikke helt vet hvordan hun skal bearbeide det. Hun håper at det er mulig. Det viktigste, sier Ellen, tror jeg kan hende er det å anerkjenne at det jeg erfarte har gjort noe med meg både psykisk og fysisk. Det som har skjedd har skjedd, og spørsmålet nå er hvordan jeg forholder meg til det. Det må jeg bruke tid på å finne ut av, og kanskje må jeg gjennom en slags sorgprosess, sier Ellen. Er jeg riktig heldig, så kanskje minsker de kroppslige plagene jeg har. Den psykiske belastningen er jeg jo for så vidt vant til å leve med, selv om det igjen ble en slags tsunamiopplevelse. Det har vært mange tsunamiopplevelser i livet der jeg har vært overgitt til andres kontroll og makt. Tross alt er jeg ikke lenger underlagt andres makt, slik jeg var da jeg var barn. Ellen er klar på at hun må holde fast i at hun er voksen, og at hun bestemmer selv. Hun er ikke lenger underlagt sin mors eller andres forgodtbefinnende.

Hva er god hjelp?

Jeg vil si litt om hva jeg tenker om hjelp ved psykoselignende tilstander. Jeg er ikke 100 % motstander av kortvarig bruk av medikamenter. Kortvarig bruk som gir hjelp til å sove kan være god hjelp. Medikamenter ut over det tenker jeg kan hemme mer enn fremme. En livsløpsbeskrivelse må til. Jeg tenker det vil være ulikt fra person til person hva som virker av hjelp. Men jeg tror det er viktig å åpne opp for at hver enkelt kan få muligheten til å fortelle om sine traumatiske erfaringer. Kanskje er det vanskelig å finne dekkende ord for erfaringene fordi de har vært lukket inne uten at det har vært snakket om det som har skjedd. Skriving er noe som passer for noen, og for andre passer det kanskje bedre med andre uttrykksformer. Jeg tenker at det er mulig å utvikle former som gjør at hver enkelt også kan hjelpe seg selv, og at grupper der man deler ulike erfaringer med å hjelpe seg selv kanskje kan være nyttig. Avskamming må kanskje skje om igjen og om igjen. Det kan være at enkelte erfaringer ikke er mulig å bearbeide helt ferdig, men at det må anerkjennes at minneutløste tsunamier vil komme i litt ulike former gjennom hele livet. Livssmerte er ikke det samme som sykdom, og jeg lærer stadig noe nytt om hvordan jeg kan håndtere den livssmerten jeg selv bærer på. Ellen sier: Kan hende vil det beste være, når et traumatisk minne dukker opp, bli å si noe sånt som: Å ja, der er du igjen… har du ennå mer å fortelle meg? Og så er det viktig å ha noen å dele de påminnelsene med. Ellen og jeg vil sammen kanskje se på hvilke muligheter som finnes for å starte ei gruppe der deltakerne har lignende erfaringer, hvor det går an å snakke åpent om de skammelige erfaringene.

Fag & forskning

Det Ellen sier om tsunamiopplevelser kjenner jeg meg igjen i, og sammen skal vi fortsett å utforske fag og forskning på feltet. Det gir nemlig håp for fremtidige generasjoner at det skjer en fagutvikling på hva komplekse traumer er og hva det kan føre til, og ikke minst hva slags hjelp det vil bli mulig å få for å håndtere de påtrengende minnene som kommer som tsunamibølger.

Ellen ga meg noen tips jeg leste og/eller hørte meg igjennom. Det ene var en artikkel, som er skrevet av psykolog Aina Holmen. (2) I artikkelen står det følgende om årsaker:

”Hvorfor blir jeg psykotisk? Dette er et viktig spørsmål for den som har en psykoselidelse. Vi vet ikke sikkert hva som er årsaken til psykoselidelser, men vi vet at arv har betydning. Flere miljøfaktorer er også identifisert som risikofaktorer, blant annet svangerskaps- og fødselskomplikasjoner, lav fødselsvekt, cannabismisbruk, migrasjon, å vokse opp i en storby samt sosialt stress. Vi vet foreløpig ikke hvordan disse faktorene virker sammen i å utløse psykoselidelsene.”

Et annet tips var en youtube-video fra Norsk psykologforening av psykolog og spesialist i voksenpsykologi, Elin Wullum. (3) I videoen sies det om årsakene til bipolar lidelse:

”Vi tenker at årsakene til bipolar lidelse er sammensatt, til en viss grad medfødt og arvelig sårbarhet, tenker vi at vi vet noe om. Hva som er stressutløsende eller hva som er trigger’n for bipolar lidelse, det kan være individuelt, men sårbarheten for stress, den tenker vi er til dels medfødt.”

Det er mye å undre seg over, så Ellen og jeg skal fortsette å undre oss sammen. Vi har det behovet begge to. Ingen av oss ble særlig klokere av psykologenes formening om årsaker verken om psykose eller om bipolaritet. Vi er begge spesielt nysgjerrige på årsaker og har lest om hva traumatiske erfaringer kan gjøre med mennesker. I noen sammenhenger har vi begge to også lest om flergenerasjonelle traumer. Dette er noe vi ønsker å finne mer ut av. Ellen og jeg har mye til felles, og det er blant annet psykoseerfaringer, en bipolar diagnose og tvangserfaringer fra psykiatrien. Vi synes begge to at det er fint å undre seg sammen med noen som har noe felles i bagasjen.

Selv forteller jeg Ellen om Bessel van der Kolk, som har utgitt boka The Body Keeps the Score, som har uttalt at ”Psykiatrien må slutte å overse traumer”. (4) Det er noe vi kan ha en felles agenda for: At psykiatrien ikke lenger kan overse traumeproblematikk. Mitt inntrykk er at dette har blitt noe bedre i barne- og ungdomspsykiatrien, men at det fortsatt er stort behov innenfor voksenpsykiatrien for å forstå hva traumer gjør med oss.

Det finnes ulike behandlingsformer, og det vil være forskjellig hvilke metoder som passer for hvem. Interessant er det i hvert fall at en behandling hos en fysioterapeut også kan bringe fram slike minner som Ellen fikk for noen dager siden. Ellen og jeg skal begge to jobbe videre for at det som også kalles komplekse traumer får en større plass i forståelsen av ulike lidelser og sykdom, enten det er psyke eller soma det gjelder. Det kan også være begge deler samtidig. For spesielt interesserte kan det være nyttig å lese en anmeldelse av boka Hvordan krenkede barn blir syke voksne gjort i Fysioterapeuten av Einar Hafsahl. (5) I samme bok står det også om generasjonsoverskridende fenomen. (side 49). Når det gjelder flergenerasjonelle traumer eller generasjonsoverskridende fenomen, så er det jeg har erfart og lest om det noe som gir meg mening.

I boka Den nye tilbakereisen skriver Eva Dalsgaard Axelsen at traumebegrepet etter hvert også brukes når det gjelder mennesker som har vært utsatt for skadelige hendelser ut i fra langvarig stress og påkjenninger. Relasjonstraumer handler om traumer som skjer i relasjoner preget av ulik makt. Hun mener det er nødvendig å ha med et familie- og relasjonsperspektiv i terapi, og at det kan være nødvendig at historien til slutt sees i et flergenerasjonsperspektiv. (6)

Fra boka Forstå dine sår i sjelen av Franz Ruppert deler jeg følgende: ”Psykosen er ikke bare virkelighetsflukt, men også et forsøk på å finne kreative løsninger på store livskriser. Ved å forstå psykose som mestringsstrategi kan ofre og hjelpere lettere avdekke bedringspotensialet. En psykose blir altså en strategi for å overleve etter traumatiske erfaringer. Det kan være selvopplevde traumer eller traumer som er overtatt gjennom generasjoner.” (7)

Kirkengen er en pioner i Norge m h t å forske på sammenhenger mellom somatisk sykdom og psykiske lidelser som kan ha sin bakgrunn i det hun kaller barndomsforgiftning.

Artikkelen ”Diagnose: barndomsforgiftning” i Tidsskrift for psykisk helsearbeid (1-2017), er vel verdt å lese. Jeg velger her å dele et avsnitt fra innledningen: «I et fenomenologisk perspektiv er det meningsløst å snakke om «rene» psykiske traumer. Begrepet trauma, sår, navngir en skakende erfaring. Det betyr at enhver skakende erfaring i et menneskeliv også skaker dette menneskets kropp. Forskningen på et stort og stadig voksende felt om virkningen av traumatisk erfaring viser nå at mennesker som opplever en integritetskrenkelse ikke tenker at de er skaket, men at de er skaket, til dybden av sin eksistens, til innsiden av sine organer, vev og celler. Kunnskapen fra feltet tilsier at integritetskrenkelser kan medføre skader på alle eksistensielle nivåer, fra det metafysiske til det genetiske, og det særlig når disse oppleves i barndommen og tilhører de mest tabubelagte erfaringene – altså misbruk, mishandling og omsorgssvikt gjennom nære omsorgspersoner (Shonkoff, Boyce & McEwen, 2009; Teicher & Samson, 2016. Vi vet nå også at traumer som ikke erkjennes og ikke anerkjennes, ikke kan leges (van der Kolk, 2015) De kommer derimot til uttrykk i øyensynlig atskilte og tilsynelatende ulike helseproblemer på en erfarings- og kroppslogisk måte i den levde kroppen, den som har den enkeltes erfarte liv i seg (Kirkengen, 2015).» (8)

Hvordan det enkelte menneske takler skakende livserfaringer er forskjellig, men jeg tror at det er nødvendig blant annet å få hjelp til avskamming av de tabubelagte livserfaringene. Det jeg vet er at det er mange som forteller at de lever med livshemmende skam.

At det fortsatt er psykiatere og psykologer som ser bort i fra sammenhengene mellom traumer, psykiske lidelser og somatisk sykdom er merkelig, men det er heldigvis også flere som er interessert, og ikke bare interesserer seg for det enkelte menneskes livsløp, men som også er interessert i den flergenerasjonelle sammenhengen, noe jeg håper blir vanlig i fremtidens hjelpevesen i forhold til psykiske lidelser og somatisk sykdom. I samme artikkel fra A. L. Kirkengen deler hun tre historier som understreker alvoret i hennes forskning. Kirkengens kunnskapsutvikling blir forhåpentligvis obligatorisk for alle i vårt hjelpevesen, enten det dreier seg om somatisk sykdom eller psykiske lidelser.

Jacqui Dillon, er et av de menneskene jeg har lyttet mye til fordi hun har egne erfaringer med bardomstraumer. Jeg kan derfor anbefale å lytte til henne. Hun er anerkjent som foredragsholder og forfatter og hun er leder av stemmehørernettverket i England. Jacqui Dillon er også opptatt av at det er viktig å få snakket om skammen så mange bærer på alene. (9)

Referanser

1) Anna Luise Kirkengen og Ane Brandtzæg Næss, Hvordan krenkede barn blir syke voksne 3. utgave (2015) Universitetsforlaget

2) Aina Holmen, Hva er psykose?, https://www.psykologforeningen.no/publikum/velkommen-til-psykologhjelp/hva-er-psykose

3) Elin Wullum, Hva er bipolar lidelse? Psykologspesialist som gir en innføring i de ulike sidene ved bipolar lidelse, behandlingsalternativer og hva man kan gjøre selv for å oppnå et så godt funksjonsnivå som mulig. https://www.youtube.com/watch?v=l1-SwYVxZUc&feature=youtu.be

4) Bessel van der Kolk, som har utgitt boka The Body Keeps the Score har uttalt at ”Psykiatrien må slutte å ignorere traumer”. Jeg vil anbefale undervisning via youtube, hvor det finnes mange videoer med Bessel van der Kolk. Blant annet denne: https://www.youtube.com/watch?v=53RX2ESIqsM

5) Einar Hafsahl, en anmeldelse i Fysioterapeuten av boka Hvordan krenkede barn blir syke voksne. http://fysioterapeuten.no/Fag-og-vitenskap/Bokomtaler/Hvordan-krenkede-barn-blir-syke-voksne

6) Eva Dalsgaard Axelsen & Sissel Bakke, ”Den nye tilbakereisen” (2012) Pax Forlag

7) Franz Ruppert, ”Forstå dine sår i sjelen” Grensesprengende om traumer på tvers av generasjoner. (2013) http://www.fluximpuls.no/2013/06/04/forsta-dine-sar-i-sjelen/

8) Anna Luise Kirkengen, ”Diagnose: barndomsforgiftning”Artikkel i Tidsskrift for psykisk helsearbeid (1-2017)

9) Jacqui Dillons nettside: http://www.jacquidillon.org/

 

Siv Helen Rydheim, 01.05.2017

Advertisements

Om Siv H Rydheim

Skribent: http://sivhelenrydheim.blogspot.com/( nov 2008), https://sivryd.wordpress.com/ (juli 2010), http://endringer.blogspot.com/ (des. 2010) https://traumeinfo.wordpress.com/ (feb. 2015)
Dette innlegget ble publisert i A L Kirkengen, avskamming, bipolar, diagnoser, erfaringskompetanse, erfaringskunnskap, flergenerasjonell psykotraumatologi, forskning, psykisk helse, psykisk helsearbeid, psykisk helsevern, psykiske helseproblemer, psykose, relasjonstraumer, skam, traumer, tvang. Bokmerk permalenken.

4 svar til Minner i kropp og sjel

  1. Rannveig Aunan sier:

    Du gir meg alternative måter å fortolke andres reaksjoner på. Takk!

  2. dagernnet sier:

    Historien om Ellen er lærerik. Muligens er det ikke bare skam hun følte der hun holdt pusten. Det kan ha vært sinne, ensomhet, sorg, fortvilelse, misunnelse, ja, en skal ikke se bort fra at hun til og med kan ha følt en forvirrende , fremmed og flau seksuell opphisselse! Alt for tidlig til å inne akseptere og bearbeide opplevelsen.

    • dagernnet sier:

      Siste setning skal være «: Alt for tidlig til å kunne akseptere og bearbeide opplevcflsen».

      • Takk for kommentar!
        Ja, si det, hva som må ha gått igjennom kropp og tanker på Ellen den gang da? Det tok i hvert fall mange tiår før en viss forståelse av det å ha måttet gjøre seg så usynlig og uhørlig som mulig, og hvor ekkelt det var når «pustestoppen» kom opp.
        Ellen og jeg har snakket om hvilke følger slike opplevelser kan ha for eget seksualliv senere i livet, og kanskje er det noe vi skal snakke mer om og skrive en sak på en dag. Det gir en mening for oss begge å prøve å bidra med erfaringskompetanse på traumeområdet. Det meningsløse får en slags mening.
        Igjen, takk!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s