Noen har det. Og heldigvis er det andre som ikke har det. Men det er betimelig å spørre hvor langt vi har kommet når det gjelder traumeforståelse og muligheten for traumeterapi blant behandlere og øvrige ansatte i psykiatrien?
Det ene interesseområdet som jeg har egnet mer og mer tid til, er traumeforståelse. Hvorfor jeg gjør det er fordi jeg anser det for det viktigste jeg kan gjøre. Bessel van der Kolk har dessverre rett i at psykiatrien er «traumafobic». (1) Følgerne av denne bloggen kjenner til mitt engasjement i forhold til traumeforståelse, og noen av min faste lesere er også medlemmer i Facebook-gruppa Komplekse traumer – fag & forskning. (2)
Bakgrunnen for at jeg egner mye tid til fag & forskning innen traumefeltet er egenerfaring med relasjonstraumer. (3) Gjennom nevnte FB-gruppe fikk jeg et tips om en interessant masteroppgave i psykisk helsearbeid av Linda Falch. (2016) Trygghet og kontroll i avgjørende terapeutiske vendepunkt. En kvalitativ studie av klienters erfaringer med helhetlig traumeterapi. (4)
Et eks. fra side 42:
«Gjennom beskrivelsen «når jeg dissosierte så var det bare helt naturlig» viste
Trude til opplevelser i den nye terapisituasjonen, der hun fikk bekreftet sine
overlevelsesreaksjoner som forståelige og viktige. I tidligere behandling hadde hun opplevd at slike følelser og reaksjoner ble sett på som farlige, og erfart at disse sidene ved henne skapte utrygghet hos hjelpere. Hun hadde ofte blitt både umyndiggjort og medisinert når slike reaksjoner kom. Det at terapeuten tolket den kroppslige siden ved dissosiasjonen som normale reaksjoner, gjorde at Trude følte en lettelse, noe som ga henne en grunnleggende tillit til terapeuten og terapisituasjonen.»
En kommentar i FB-gruppa var: «Hvordan kan denne masteroppgaven nå ut til flest mulige behandlere?» Og jeg tenker at det kanskje er hjelp å få med å spre den? Ikke av «alle», «noen», «en», «man» etc. men jeg vil oppfordre deg som synes den er interessant om å sende masteroppgaven til aktuelle steder.
Jeg tar med et par andre eksempler jeg fant interessant i anledning mine betenkninger m h t diagnosespesifikke pakkeforløp, så deler jeg følgende fra oppgaven her:
«I oppgavens innledning pekte jeg på hvordan ulike erfaringer med å bli krenket i barndommen ofte kan etablere seg som traumer som vil kunne belaste individet livet ut dersom de ikke blir bearbeidet. I det offentlige blir det gang på gang avdekket at skadelige barndomserfaringer er mer vanlig enn samfunnet ønsker å ta innover seg. En slik benektning gjenspeiles også i helsevesenet. På samme måte som traumeutsatte vil unngå egen smerte, ser det ut til at store deler av hjelpeapparatet beskytter seg ved å ikke ta innover seg omfanget av overgrep mot barn. I dag får dette alvorlige konsekvenser for individets psykiske og fysisk helse (Kirkengen & Næss, 2015). Stadig flere peker på det uheldige ved at psykiatrisk behandling er mer opptatt av å utrede og
diagnostisere pasienten enn av symptomenes mening for den enkelte. Kritikken mot tradisjonell psykiatri og den uheldige påvirkningen fra såkalt «evidensbasert medisin» (Evidence-Based Practice, EBP) (Ekeland, 2012) er det imidlertid ikke plass til å gå nærmere inn på her.» (s. 61)
Et av momentene som uttrykkes er at for den terapiretningen som her er undersøkt, så er egenterapi en del av utdanningen, noe jeg tror er vesentlig.
«I ILT-utdanningen forutsettes det at studenten gjennomgår egenterapi
for å bli kjent med egen historie og egne beskyttelses- og reaksjonsmønstre.
Begrunnelsen er at slik kjennskap til seg selv vil gjøre terapeuten bedre i stand til å møte klientens smerte. Det som avdekkes hos den andre blir således gjenkjennbart, selv om det er ulikt. Slik jeg vurderer det, gir et slikt krav om kjennskap til egen historie ILT-utdanningen en fordel sammenlignet med terapiutdanninger hvor egenterapi ikke er obligatorisk. I terapiformer som innbefatter fysisk berøring er kanskje terapeutens trygghet i forhold til egen kropp og eget følelsesliv særlig viktig, da kroppsberøringen vil kunne vekke skjulte taps- og smerteerfaringer også hos terapeuten.» (s. 62)
Bl.a. dette at skadelige barndomserfaringer er mer vanlig enn det samfunnet ønsker å ta innover seg, og at benektningen gjenspeiles i helsevesenet samt at store deler av hjelpeapparatet beskytter seg ved å ikke ta innover seg omfanget av overgrep mot barn, er nok dessverre noe altfor mange erfarer i møtet med hjelpeapparatet.
At utdanningen det refereres til forutsetter at studenten gjennomgår egenterapi for å bli kjent med egen historie og egne beskyttelses- og reaksjonsmønstre, er noe jeg tror er helt vesentlig. De åtte informantene, som har blitt intervjuet etter endt terapi hos ILT-terapeut, er alle fornøyd med behandlingen de fikk, og jeg referer her resultater og konklusjon fra sammendraget.
Resultater:
Etter hvert var det tre hovedkategorier som pekte seg ut: å bli sett og tålt, tilgang til
avstengt smerte, og nærhet til egne følelser. En viktig egenskap ved kategoriene, som
ble avdekket i informantenes erfaringer med terapien, er endring i kontakten med egne
følelser. Videre framsto klientens (og terapeutens) behov for trygghet og kontroll i
terapisituasjonen som viktige tema i endringsprosessen.
Konklusjon:
Studien viser hvordan behandling som kombinerer kroppslig berøring med traumeterapi
kan gi spesielle fortrinn ved å sette i gang gode endringsprosesser. Studien framhever
denne terapien som relevant behandlingsform for denne målgruppen. Det er behov for
effektstudier på slike terapiformer.»
Utdanning for ILT-terapeuter kjenner jeg ikke til. Derimot er jeg kjent med at også utdanningen ved Institutt for traumearbeid også innebærer at man «hjelper seg selv samtidig som man lærer å hjelpe andre» og målet med utdannelsen ved Institutt for traumearbeid er:
«- å gi en grundig innsikt i moderne traumeteori og -behandling. Du får lære hvordan traumer påvirker identitetsutviklingen, utviklingen av vår frie vilje samt alle andre psykiske strukturer, inkludert kroppens utvikling og vekst. Det blir undervist i traumetypene, deres karakteristikker samt hvordan man arbeider med avspaltinger etter traumatisering. Nøkkelmetoden kalles Intensjonsmetoden.» (5)
Noe av det jeg tenker er viktig er at det utvikles terapier som er til hjelp for mennesker som bærer på traumer, og at de som allerede utdanningene som finnes vil bli brukt, og forsket videre på.
Legg gjerne igjen kommentar på bloggen, om det er utfyllende opplysninger om utdanninger for traumeterapeuter, eller andre relevante kommentarer.
I Facebookgruppa Komplekse traumer – fag & forskning har det også blitt delt diverse angående ulike typer for traumeterapi, så ta gjerne en titt der. Gruppa er åpen, så alle kan lese hva som står der. Jeg tenker det er viktig at det kan bli mulig å velge ulike typer traumeterapi som tilbys både i det offentlige hjelpeapparatet og i det private. Det finnes ikke en metode som passer for alle, så vi trenger noe å velge i. Jeg tror at noe av det som er viktig i all utdanning for traumeterapeuter er at de arbeider med sine egne skyggesider før de starter arbeid med andre.
Referanser
1) Bessel van der Kolk Psychiatry Must Stop Ignoring Trauma
2) Facebookgruppa Komplekse traumer – fag & forskning https://www.facebook.com/groups/540142086026800/
3) Modum Bad: Fakta om traumer
4) Masteroppgaven: https://brage.bibsys.no/xmlui/bitstream/handle/11250/2391435/e-Masteroppgave_Linda%20Falch_2016_2.pdf?sequence=4&isAllowed=y
5) Institutt for Traumearbeid http://iopt.no/
Relaterte saker
Egen blogg:
Med ønske om en god sommer til følgere og lesere av bloggen!
Lyngen, 18. juli 2017
Siv Helen Rydheim, Tvangs- og psykoseerfarer
Mottok ytringsfrihetsprisen i 2013
psykose.erfaringer 