Diagnosespesifikke pakkeforløp psykisk helse og rus?

Diagnosespesifikke pakkeforløp forenelig med traumeinformerte tjenester?

Noen saker relatert til traumer har pekt seg ut for meg, og disse sakene gjør at jeg betenker meg til pakkeforløp. Den mest interessante saken er fra Wisconsin der de er i ferd med å skape en traumeinformert stat. Den saken burde bli obligatorisk å lese for alle politikere i alle ledd, fra Storting, regjering, fylkeskommune og kommune. Og selvsagt for alle som har sitt virke innen helse- og omsorg, og i alt annet arbeid som innebærer møter med mennesker.

Kunnskapen finnes også i Norge. Spørsmålet er når den blir tatt i bruk mer enn bare stykkevis og delt. Arbeidet de gjør i Wisconsin der målet hver dag er at hele Wisconsin skal være traumeinformert er et eksempel til etterfølgelse! Fra Wisconsin:

«Our goal every day is to have all of Wisconsin trauma-informed.

After all staff members of the Waupaca County Department of Health and Human Services learned about ACEs science and the Child Welfare department started becoming trauma-informed, workers’ burnout rates dropped 23 percent and secondary traumatic stress rates dropped 42 percent over three years. In addition, the number of children placed outside the home dropped 15%, and kinship placements increased.»

Traumeinformete tjenester i Norge. Det er enkelte prosjekter og tiltak som har fokus på det, men jeg savner en helhet. At en seksåring kan respondere i relasjoner som om han var tre år, og derfor må følges opp i skolegården, forteller Karen Treisman om i en video med tittelen: – Relational and Developmental Trauma. Jeg selv kan få en femårings reaksjoner i relasjoner med stor ubalanse i maktforhold. Jeg faller tilbake til en tilstand der det er avmakt som råder, og det som skjer er at jeg blir redd. Når det skjer er flukt eneste mulighet, og jeg er snart 62 år. Heldigvis har jeg fått hjelp til å forstå hva som skjer. Takket være traumeterapi har jeg funnet måter å leve med det som før var uholdbare reaksjoner.

ACE-studien fra 1998, som Wisconsin har som grunnlag for å snu om på tjenestene, er viktig forskning. Den er også godt kjent i Norge for de som er interessert i hva traumer kan gjøre med oss. Nest etter saken fra Wisconsin var det oppløftende å lese om samarbeidet mellom RVTS Sør og Borgestadklinikken, om at de tar i bruk nye begreper som gir økt forståelse og bedre tilnærming til pasientene.

Mad In America publiserte er et interessant intervju med prof. M. O’Loughlin. Han forteller om mangler i mainstream psykiatri inkl. hvordan også psykologer mangler grunnleggende traumeforståelse. Jeg blir optimistisk av å lytte til O’Loughlin og hans «like», for det finnes heldigvis flere som er inne på samme spor i Norge. O’Loughlin forteller at han ble interessert i psykiatri da han ble utnevnt som foreleser i klinisk psykologi, og oppdaget at det ikke fantes undervisning om traumer. Dette førte til undervisning i flergenerasjonelle traumer og om måten vår historie skaper oss som mennesker. O’Loughlin er også engasjert i selvbiografisk skriving, og han snakker om mainstream psykologi som en konservativ disiplin. I tillegg tar han for seg: Legemiddelindustriens grep på utviklingen. Mye klokt sagt på kort tid. Det er i O’Loughlin og andres forståelse av sammenhenger at håpet om en radikal endring av psykiatrien ligger.

Barndomstraumer og senere helseskader har jeg med her via et videoforedrag fra TEDMED av barnelege Nadine Burke Harris om ACE-studien, og hvordan den endret hennes tilnærming til sine pasienter. En generasjonsstudie omtalt av journalist Helen Pearson i en TED-talk er også interessant. Den viser at også fattigdom og alt som hører til det tenderer til å følge en sosial arv. Det finnes dog enkelte lyspunkter og muligheter, selv om utgangspunktet er dårlig. Barnefattigdommen er økende i Norge, ifølge en NRK-sak sier Mari Trommald: «Den økende graden av barnefattigdom over hele landet er bekymringsverdig. Vi ser at disse barna har økt risiko for psykiske helseproblemer, å droppe ut av skolen og å bli arbeidsledig.»

RVTS’ene (Regionale ressurssenter om vald, traumatisk stress og sjølvmordsførebygging) har en viktig traumeforståelse. O’Loughlin går noen skritt lenger enn RVTS’ene i sin kritikk av mainstream psykiatri. Når det er kritikkverdige forhold, så må de som sitter på nyere forskning og kompetanse våge å kritisere.

Diagnosespesifikke pakkeforløp kan jeg ikke med min beste vilje klare å forstå kan gagne de av oss som søker hjelp og det som er 100% sikkert er at det slett ikke gagner de av oss som kan bli utsatt for tvangsbehandling. Nå avvises 30 % ifølge Dagens Medisin av de som henvises fra fastlege. Nesten 1/3 får ikke møte en spesialist.

Hvor er koblingen mellom oppsamlet kunnskap hos RVTS-ene og mainstream psykiatri? Det er ikke for sent å revurdere de diagnosespesifikke pakkeforløpene for rus- og psykiskhelsefeltet. Det kommer neppe til å bidra til bedre helsetjenester på rus- og psykisk helsefeltet. Målene med diagnosespesifikke pakkeforløp vil aldri bli mulig å nå med en slik organisering. Snuoperasjonen må skje gjennom traumeinformerte tjenester på alle nivå. Hvorfor ikke satse på det samme som de gjør i Wisconsin.

Pakkeforløp, et gode for hvem?

Bent Høie gjør mye godt arbeid som helse- og omsorgsminister, men jeg er fortsatt skeptisk til at pakkeforløp er det som skal til i rus- og psykisk helsetjenester.

Jeg frykter for at hovedproblemet for spesialisthelsetjenesten og annen virksomhet fortsatt blir:
Mangel på virksom terapi og mangel på traumeinformerte tjenester i kommunale og statlige virksomheter. Det blir ikke flere terapeuter eller terapimuligheter av å innføre pakkeforløp. Pakkeforløp kan føre til mer byråkrati og ytterligere kapasitetsmangel i spesialisthelsetjenesten. Situasjonen i dag (Helse Sør-Øst) er at 30-40 % får ingen behandling. I tillegg blir noen av de som får behandling retraumatisert av behandlingen. Når det gjelder tvangsutsatte, som mot sin vilje bringes inn på akuttavdelinger, så vil pakkeforløp ikke ha noen betydning ut over at det vil stjele kapasitet i spesialisthelsetjenesten.

De målene som oppgis av avdelingsdirektør Gitte Huus i Helsedirektoratet er uoppnåelige. Det er omtrent like fåfengt som å ha «Arbeid for alle» som mål. Det skjer aldri.

Vi må også i framtida leve med at det forblir skjevfordeling og ulike muligheter for å få god hjelp, og at det fortsatt blir ulik vekting av god brukermedvirkning – avhengig av hvor folk bor i det langstrakte landet vårt og av den enkelte pasients private økonomi.

Hvis jeg skulle velge bosted ut i fra gode behandlingsmuligheter? Ja, helt klart ville jeg når det gjelder kommunale tjenester valgt å bo i Stange. Det er på grunn av Stangehjelpa ved Birgit Valla. Gitt at jeg hadde økonomi til det, så ville jeg valgt traumeterapi i det private markedet.

Spesialisthelstjenesten? For meg tilsier det at ville valgt å bo i Eid kommune hvor spesialisthelsetjenesten, Nordfjord psykiatrisenter, styres av Trond F. Aarre.

En psykolog, Birgit Valla, og en psykiater (Trond F Aarre) som ikke vektlegger diagnoser.

Pakkeforløpene betyr utredning for å sette diagnoser, og deretter blir man styrt inn i et diagnosespesifikt forløp. Sikker greit for noen, men det blir også helt sikkert også ugreit for noen.

I Oslo vil byråd Inga Marte Thorkildsen utfordre makta: «Noen mener vi skal utrede mer, diagnostisere mer, fatte flere vedtak og gjøre mennesker til pakker som skal sendes inn i forløp. Det mener ikke vi i Oslo. Vi mener at dette fører til dårligere hjelp, og at barn i verste fall settes i fare. Det er på tide å forandre tankesett. (…) Stangehjelpa styrer etter prinsippet om at brukeren skal være med å forme tjenesten. De som har behov for psykisk hjelp, kan ta kontakt uten henvisning og uavhengig av hvor alvorlige problemene er. Kritikken fra Fylkesmannen går ut på at Stangehjelpa ikke fører grundige nok journaler og at det er et pliktbrudd å ikke sette diagnoser. I juni kom imidlertid helse- og omsorgsdepartementet med et rundskriv som strekker ut en hånd til lavterskeltilbudene: Kravet om å diagnostisere er ikke absolutt.»

Stans de diagnosespesifikke pakkeforløpene! Start i helse- og omsorgsdepartement og i helsedirektorat med grunnleggende opplæring i traumeforståelse og hva det vil si å ha traumeinformerte tjenester. Det grunnleggende traumekurset Stø Kurs fra RVTS Nord anbefales.

Jeg anbefaler også en unik mulighet 24-25 november: 2 DAYS IN OSLO med Dr Gabor Maté & Prof. Dr. Franz Ruppert. Correlation of Trauma, Health and Illness, arrangert av Institutt for traumeterapi, som var det første stedet jeg fikk min kunnskap om traumer og de flergenerasjonelle sammenhengene. Og så endeli: Jeg vil avslutte med et rungende HURRA: Tidsskrift for Norsk psykologforening har utgitt et temanummer om utviklingstraumer. Løp og kjøp. (Nr 10 – 2017)